Skatteetaten ser skattebetalerne som sine fiender
Dr. juris Bettina Banoun - 17/02/2014
Vi må bort fra skatteetatens vinner- og fiendekultur, og tilbake til idealet om en objektiv stat, skriver lederen av Advokatforeningens skattelovutvalg Bettina Banoun.
Embedsverket bør legge sin stolthet i riktig ligning og ikke ha en egeninteresse i å få inn høyest mulig proveny og straffer, skriver advokat Bettina Banoun.
At skatteetaten har et rettssikkerhetsproblem har vært klart lenge. Eksempel på eksempel har vist at provenyhensynet og ønsket om å teste ut yttergrensen av beskatningshjemler, har blitt prioritert over hensynet til vern av skattyterens rettssikkerhet og sikre rett skatt til rett tid.
Siste skudd på stammen var Gudesen-saken, hvor skatteetaten brukte 11 år på å fatte vedtak. Tidsbruken var så lang at etaten selv hadde makulert papirene. Likevel mente etaten at endringsadgang ikke var foreldet. Heldigvis satte tingretten foten kontant ned.
I Dyvi-saken krevde skatteetaten at selskapet skulle betale over 200 millioner kroner i skatt, renter og 60 prosent tilleggsskatt. Kravet oversteg langt verdiene i selskapet, og selskapets investeringsevne ble totalt lammet i over syv år.
Skatteetaten sladdet bevis og misbrukte bokettersynshjemler. Selv etter at staten tapte fullt ut i tingretten, fortsatte staten å forfølge saken både til lagmannsretten og til Høyesterett. Selv da vi hadde vunnet fullt ut i tre instanser, ville ikke kemneren umiddelbart oppheve pantet i aksjene som kemneren hadde tatt. Det tok måneder før pantet ble slettet. Rettskraftig høyesterettsdom var ikke nok for kemneren; bare endringsvedtak fra skattekontoret selv var godt nok for etaten.
I Nerdrum-saken måtte Høyesterett oppheve lagmannsrettsdommen hvor Økokrim hadde fått kunstneren Odd Nerdrum dømt til to år og ti måneders fengsel for unndragelse av 13,8 millioner norske kroner, da dette var 450.000 amerikanske dollar mer enn ligningsmyndighetene selv hadde lagt til grunn i ligningsvedtaket, og da det i den sivile saken var blitt lagt til grunn at 700.000 dollar av beløpet var oppført til beskatning to ganger.
I Transocean-saken har staten gått på rådgiverne, og ikke bare krevd lange fengselsstraffer, men har også nedlagt påstand om at advokatene personlig skal være erstatningsansvarlig for milliardbeløp. De fleste som har vært innom for å overvære rettsforhandlingene, har ristet på hodet av det de har opplevd i retten.
Når man til overmål får innsyn i saksdokumenter som viser at staten har prosedert på forhold som etaten selv mener at «dette blir en vanskelig sak å vinne frem med i retten», og staten erkjenner at den får forsøke «å gå litt nye veier og være litt kreativ», er man langt unna idealet om en objektiv stat som ikke har en egen-interesse ut over å få slått fast det som er riktig rettsanvendelse.
I Ptarmigan trust-saken som undertegnede prosederte for EFTA-domstolen forrige uke, har staten ikke erkjent at fritaksmetoden må komme til anvendelse ved utbytte over landegrensene. I stedet har staten gjort alt for å forhindre at EFTA-domstolen skal kunne avgi sitt syn på saken. Tankene går tilbake til Fokus Bank-saken da staten riktignok ikke forsøkte å forhindre EFTA-domstolen i å svare, men i flere år etter at vi vant i EFTA-domstolen nektet å gi avgjørelsen virkning i Norge.
I La Dolce Vita fikk staten opprinnelig gjennomslag i lagmannsretten for en skjønnsligning av en næringsdrivende, fordi skatteetaten mente at kontant-omsetningen var for lav i forholdet til snittet i bransjen. Etaten sto rimelig avkledd tilbake da Høyesterett i 2013 besluttet gjenåpning av saken, og det ble bevist at statens såkalte objektive redegjørelse for bransjesnittet besto av besvarelse fra 37 ekspeditører, hvorav kun fire hadde lagt seg på det såkalte bransjesnittet 60–40 prosent, 11 hadde svarte «vet ikke» og de øvrige spredte seg mellom 3–90 prosent.
Som Høyesterett tørt bemerket: «noe grunnlag for et gjennomsnittstall for bransjen ga dette helt åpenbart ikke». Saken måtte gjenåpnes fordi det var lagt til grunn uriktige bevis fra staten.
Som professor Fredrik Zimmer har fremhevet, bør statens oppgave være å veilede, ikke å vinne saker. Professor Ole Gjems-Onstad har advart mot at skatteetaten anser skattyter som sin fiende. Vi ønsker oss bort fra statens vinner- og fiendekultur, og tilbake til samarbeidskultur og embedsmannsstaten. Embedsverket bør legge sin stolthet i riktig ligning og ikke ha en egeninteresse i å få inn høyest mulig proveny og straffer.
Kan utnevnelsen av høyesterettsdommer Aage Thor Falkanger som ny Sivilombudsmann, bidra til økt rettssikkerhet også i ligningsforvaltningen? Ligningsforvaltningen har vært stemoderlig behandlet i mange år. Vår nye skattedirektør Hans Christian Holte har vist positive takter i de saker han har intervenert i. Det kreves styring fra toppen for å snu den uheldige utviklingen i skatteetaten.
Det fremgår av regjeringsplattformen at rettssikkerhet for skattytere er et satsingsområde for den nye regjeringen. I opposisjon utmerket de blåblå partiene seg som gode talsmenn for rettssikkerhet. I posisjon har vi foreløpig ikke sett noen endring. Vi får håpe ikke interne krefter i departementet igjen klarer å forhindre reform.
Tiden for handling er kommet. «In dubio pro fiscus» kan ikke lenger være god latin.
Dr. juris Bettina Banoun, advokat, partner i Wiersholm, leder av Advokatforeningens skattelovutvalg.
Administrator
Mye til ettertanke!!
Selv om Dr. juris Bettina Banoun ikke har mulighet til å direkte hjelpe oss med kommunikasjons problemene mellom skattevesenet og pensjonister bosatt i inn- og utland,har hun likevel offentlig påpekt den arrogante og lovbrytende oppførsel hun har opplevd som finansiell advokat for en hel rekke næringsdrivende som tross alt har finansielle midler til å ansette de beste finansielle spesialister og advokater.
Tatt i betraktning våre egne erfaringer med skattevesenet,uten midler eller kunnskap til å ´maalbinde prinsessa´,ser jeg ikke store muligheter til å løse VÅRE problemer, med mindre innklaging fra næringslivets advokater vil skape en dominoeffekt som også vil komme oss til gode.