DATO: 18.08.2020 TEKST: SIGRID KLÆBOE JACOBSEN OG PETER HENRIKSEN RINGSTAD

Med Nicolai Tangen som ny oljefondssjef ser det mørkt ut for skatteansvarlighet, men ett punkt gir håp. Omfattende endringer i styringen av Oljefondet vil presse seg fram.

1. Prioriteringen av lederegenskaper – profitt viktigere enn etisk forvaltning

Under Stortingshøringen den 10. august om ansettelsen av ny oljefondsjef målbar Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum Oljefondets oppgaver: Høyest mulig avkasting, innenfor de etiske rammene bestemt av Stortinget.

Sentralbanksjefen og enkelte kommentatorer har poengtert at Nicolai Tangen har lang erfaring og kompetanse til å skape avkastning. Men Oljefondet har også hatt stor avkastning, uten en kontroversiell hedgefondmilliardær ved rattet. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved om avkastningshensynet skal trumfe andre hensyn.

Ledererfaring innen etisk forvaltning har ikke blitt fremhevet som et viktig kriterium for en ny leder av Oljefondet. Ansettelsesprosessen har heller handlet om å motbevise at Tangens selskap har drevet på en måte som er i strid med de etiske prinsippene. Dette er overraskende. Den sofistikerte modellen for etisk og ansvarlig forvaltning er et mer unikt særtrekk ved fondet, enn det å håndplukke aksjer, som er primært det Tangen har drevet med.

Ansettelsesprosessen kan dermed sette en presedens for at erfaring innen etisk forvaltning ikke er et viktig kriterium ved valg av fremtidens oljefondsledere.

2. Høy aksept for skatteparadisbruk i den kulturelle bagasjen

“Culture eats strategy for breakfast” er en velbrukt frase om organisasjonsledelse. Selv om en organisasjon vedtar strategier, er det vel så mye den interne kulturen som påvirker hvordan de ansatte handler og tenker.

Ingen påvirker kulturen i en organisasjon mer enn den øverste lederen. I Londons finansmiljø er det en kulturell aksept for å strekke strikken langt for å minimere skatt, bruke kompliserte selskapsstrukturer i skatteparadis og juridiske løsninger som er fremmed for en norsk rettstradisjon. Etter flere tiår i miljøet er det dette skattesynet Tangen har med seg i den kulturelle bagasjen.

Oljefondet påvirkes også av ytringene til Norges Banks ledelse. Sentralbanksjef Øystein Olsen og Norges Bank har, på grunn av Tangens forretningsstruktur, tatt skatteparadiset Cayman Islands i forsvar. Dette er holdninger som ville vært utenkelig tidligere.

Dokumenter utarbeidet av Tangens selskap AKO Capital og av advokatselskapet BAHR, som har vært engasjert av Norges Bank i forbindelse med ansettelsen, argumenterer for at bruken av skatteparadis kan være legitim – fordi de er skattenøytrale, juridisk nøytrale og politisk stabile.

Sentralbanksjef Øystein Olsen og Norges Bank har, på grunn av Tangens forretningsstruktur, tatt skatteparadiset Cayman Islands i forsvar. Dette er holdninger som ville vært utenkelig tidligere.

«Nøytraliteten» det er snakk om er juridiske og politiske system hvor finansnæringen nærmest kan diktere lover og regler – og «skattenøytralitet» er ensbetydende med ingen skatteplikt. BAHR skriver videre: «Tradisjonelt har ikke Norge vært oppfattet som en legalt stabil jurisdiksjon. For eksempel har Norge tidligere hatt større skattereformer ca. hvert tiende år, noe som skaper usikkerhet hos investorene.»

Når Norges Bank, deres rådgivere og Tangens rådgivere ikke bare hyller skatteparadisene, men sågar mener at Norge er legalt ustabil, må vi forvente at dette kan føre til en kulturendring i Oljefondet. Denne kulturendringen vil i så fall gå på tvers av holdningene om ansvarlig og etisk skattepraksis, som Stortinget har instruert Oljefondet om å representere.

3. Fortsatt usikkerhet om truster og skatteparadis

Oljefondets hovedstyre mener at den foreslåtte omorganiseringen av Tangens forretningsstruktur og personlige formue effektivt håndterer både interessekonflikter og tilknytningen til skatteparadis. Å ha en trust på skatteparadiset Jersey var uholdbart, ifølge hovedstyret, og AKO Trust måtte derfor avvikles. Videre krevde de at Tangen skulle eie en minoritetsandel i AKO.

Men i Tangens «løsning» oppstår nye problemer. Reduksjonen i eierskap skjer gjennom at et såkalt «purpose trust» overtar hans aksjeeierskap. Denne trusten vet vi foreløpig svært lite om, men den skal ha som formål å fremme interessene til AKO-gruppen – hvor Tangen selv jo fortsatt er største eier.

Dette skaper usikkerhet. Hvordan kan hovedstyret akseptere denne trusten, mens AKO Trust måtte avvikles? Den nye strukturen er om mulig bare mer uoversiktlig, og bidrar til å tåkelegge de økonomiske interessene i AKO-systemet, der typiske skatteparadisstrukturer fortsatt tas i bruk.

Disse uklarhetene vil slå tilbake på Oljefondets arbeid med skatteetikk, fordi det vil stilles spørsmål ved om Oljefondets leder lever opp til de etiske standardene som Oljefondets forventningsdokument på skatt og åpenhet setter for fondets investeringer.

4. Svekket tillit til Norges Bank og Oljefondet

Når Oljefondet nyter høy tillit i den norske befolkningen er det fordi vår oljerikdom er blitt forvaltet klokt gjennom et fond som skal gi inntekt til fremtidige generasjoner, med en etisk og ansvarlig profil. Den høye tilliten har bestått til tross for at fondet har tatt til dels dristige valg som kunne ha blitt oppfattet som politiske. Fondet kan selv gjøre investeringsbeslutninger basert på finansiell risiko, mens mer politiske beslutninger som å prioritere klima eller investere i mer grønn energi, må komme fra Stortinget og Regjeringen.

Når Stortinget nå har sett seg nødt til å blande seg inn i den daglige driften av Oljefondet, kan Norges Bank i framtiden bli forsiktig med å ta dristige valg på etisk forvaltning, i frykt for reaksjoner fra deler av det politiske miljøet i Norge.

Så da for eksempel Oljefondet selv valgte å selge seg ut av karbonintensive selskaper som kull, med begrunnelse om at disse representerte en finansiell risiko, kunne dette blitt sett på som en «politisk» handling hvor de gikk ut over sitt mandat. Men det skapte lite politisk debatt, mye på grunn av den høye tilliten i befolkningen og blant politikere til daværende ledelse i Oljefondet.

Dagens Oljefond har blitt til, og tatt form, som et resultat av brede forlik i Stortinget, og av føringer som et samlet politisk landskap har kunnet stille seg bak. Dette har blitt fulgt opp av et profesjonelt og faglig sterkt embetsverk og forvaltningsmiljø i Oljefondet.

Ansettelsen av oljefondsjef har ikke tidligere vært et politisk anliggende. Når Stortinget nå har sett seg nødt til å blande seg inn i den daglige driften av Oljefondet, kan Norges Bank i framtiden bli forsiktig med å ta dristige valg på etisk forvaltning, i frykt for reaksjoner fra deler av det politiske miljøet i Norge.

Oljefondet har vært ansett som internasjonalt ledende innen etisk og ansvarlig forvaltning, og denne høye anseelsen har gitt Oljefondet makt til å endre adferd i selskapene de er investert i. Tangen-prosessen har gitt skandaleoppslag i internasjonale medier, inkludert Financial Times. Denne ripen i lakken vil gå ut over hvor troverdig og effektivt Oljefondet kan «shame» selskaper til å endre adferd i en mer etisk retning.

5. Store endringer i styringen av Oljefondet

Oljefondet er av stor betydning for Norge. Verdiene nærmer seg to millioner kroner per nordmann. Tangen-saken har nå belyst store mangler og svakheter i fondets styringsstruktur. Mange vil i kjølvannet av denne prosessen se behov for omfattende endringer i styringen av Oljefondet. Det er positivt.

Norges Banks hovedstyre har ansvaret for både Norges pengepolitikk og styringen av verdens største investeringsfond. Finanseksperter har lenge ment at ett enkelt styre ikke på en god måte kan skjøtte to så forskjellige virksomheter. Og at det er for få i Norges Banks hovedstyre med erfaring og kompetanse innen internasjonal fondsforvaltning. Denne debatten vil nå blusse opp igjen.

Etter hvert tok Norges Banks tilsynsråd, representantskapet, tak i ansettelsen. Underveis er det blitt avdekket betydelige uklarheter om sentralbankens uavhengighet og Finansdepartementets mulighet til å instruere i spørsmål om Oljefondet. Det har vært forvirring om lovanvendelser, og rundt representantskapets, finansministerens og Stortingets rolle.

Usikkerheten vil føre til betydelig politisk debatt fremover. Hvordan dette vil slå ut på Oljefondets etiske arbeid, er det vanskelig å vite.

Flere av partiene på Stortinget har uttalt at Norges arbeid mot skatteparadis som følge av denne prosessen nå må oppskaleres. Så vi får håpe at det kan bli «rom» for å videreutvikle arbeidet med Oljefondets skatteetikk, til tross for utfordringene vi har beskrevet over.