Å bo på Holmlia er som å bo på den Marokkanske landsbygda

For to år siden ble det arrangert folkemøte på Holmlia etter flere hendelser. Tilstede var blant andre ordfører Raymond Johansen, daværende justisminister Sylvi Listhaug og daværende politimester i Oslo, Hans Sverre Sjøvold (t.h.). Foto: Heiko Junge (NTB scanpix)

Av Inga Holst, journalist og forfatter.29.07.20 10:39

Dette er en kommentar. Det er skribentenes holdning som kommer til uttrykk.


Det første vi må gjøre er å slutte å fornekte. Slutte å snakke om mangfold der det er enfold.

Jeg flyttet til Søndre Nordstrand, til noe jeg trodde kunne bli et fint sted å bo. Der fikk jeg større plass, hage, garasje og gode solforhold. Nabolaget så greit ut. Velstelt. Og etter mange år på Vålerenga øst i Oslo, elsker jeg østkanten.

Jeg liker mye liv og miksen av folk av alle lag og slag. På Søndre Nordstrand, som ligger sørøst i Oslo, bor det cirka 38.000 mennesker og over 50 prosent av befolkningen har innvandrerbakgrunn. Det er mange fra Tyrkia og Asia, men også mange fra Polen.

Jeg hadde ikke bodd der lenge før ting skjedde.

Les også: Dette er innvandrings-rapporten som satte fyr på internett i helga

En natt våkner jeg av rabalder i leiligheten over meg. Det bor noen gutter der. Jeg hysjer på dem, og de blir stille. Jeg blir vekket av at politiet fester sperringstape rundt hekk og dør. En gutt er i løpet av natten drept med pizzaskjærer.

Litt senere blir en mann kidnappet og grovt mishandlet på parkeringsplassen i borettslaget. Han blir sluppet fri noen dager senere, men fikk varige mén.

Det er flere skyteepisoder. En gutt havnet i rullestol etter skuddskader. Han har rulleblad og er tidligere dømt for å vold mot rektor på Bjørnholt skole (Einar Haakaas’ bok Advarsel – svenske tilstander i Norge, s 135).

Så er det Mohammed på 16, som dør etter å ha bli slått ned av broren til en jente han hang med. Han presset vitner til ikke å ringe etter hjelp da Mohammed lå på bakken etter volden. Det kom fram i rettsaken at ære er viktig på Holmlia.

Sommeren 2018 var det så varmt at jeg kunne steke brød på terrassen. Bare ett antrekk var mulig: Shorts, bluse og sandaler! I dette antrekket spratt jeg inn på bussen.

Les også: - Vi elsker å bo på Holmlia. For oss er det verdens tryggeste og beste sted

Man skulle tro det var flere enn meg som nøt å gå med bare bein i varmen. Men på bussene er kvinnene vel tildekket. Skautene sitter stramt på hodene. Heldekkende abayaer, som er lange kapper som dekker hodet.

I butikken er det en kvinne i niqab og svarte hansker. Svetten renner ned fra hijaben til ekspeditøren, hun bruker et stykke papp som vifte. Det kjentes som å gå på galla iført kort kjole. Ingen sa noe, men jeg hadde en følelse av å være feil antrukket. Men jeg er voksen, og det brydde meg egentlig ikke så mye.

Men så viser det seg at det er flere enn meg som føler at de er feil kledd. En jente sa i stedsanalyse for Holmlia at også norske får stygge blikk om man går med shorts og trøye – fordi det ikke er riktig antrekk for alle.

Men antrekk handler om mer enn følelser og blikk. Ifølge Fafo opplever flere jenter som bruker hijab strenge foreldrerestriksjoner; det kan være deltakelse på fritidsaktiviteter eller å ha kjæreste. De som opplever dette, gjør det dårligere på skolen og senere i utdanningsløpet.

es også: Gunnar Stavrum: For å nedkjempe ungdomskriminaliteten må vi konsentrere tiltak mot verstingene

Og hvor var alle de leiende parene av samme kjønn som er vanlig ellers i byen? Folk på Søndre Nordstrand er muligens ikke homofile? Eller føler de seg ikke trygge?

Det er flere skyteepisoder, blant annet på kjøpesenteret. Gjengen Young Bloods herjer. De kan ifølge politiet raskt stille 50 menn. De har våpen, utnytter sårbare og driver med narkotikakriminalitet.

KNIVSTIKKING: Politiet tilstede på Holmlia Skole etter en 15 år gammel gutt ble knivstukket i juli 2019. Foto: Geir Olsen (NTB scanpix)

Den lokale Aisha-moskeen svarte på urolighetene med å åpne en klubb. Men den var kun for gutter. Det er en konservativ moske som da bare slapp kvinner inn ved spesielle anledninger, men da i et siderom der de kan se imamen på skjerm. Moskeen mottar i underkant av 800.000 kroner i trosstøtte.

Jeg vantrivdes og ville vite mer om hva som skjer. Da det kom en rapport som viste sammenhengen mellom salafisme og kriminalitet i Sverige, postet jeg lenken til den i Facebook-forumet Engasjerte Holmlianere. Der er det politikere, debattanter og folk fra akademia og moskeen. Debatten som oppstod etter postingen, var heftig. Kanskje jeg hadde tilknytning til SIAN, en organisasjon som ønsker å sende muslimer ut av Norge?

Les også: Politiet ønsker ikke å sette mindreårige i arrest - i Oslo skjedde det 278 ganger i fjor

Det var surrealistisk. «Mangfold» var vakkert, ble det sagt. Men det var ikke et mangfold av meninger og data de priset.

Det føltes som å bo på den marokkanske landsbygda. Bygdedyret voktet og passet på at ingen kritiserte religiøs praksis. Det kjentes mørkt og trangt.

I løpet av årene er det samlet kunnskap om hva som skjer i de «mangfoldige» bydelene. Den nye rapporten fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet inneholder data samlet inn av minoritetsrådgivere på skolene. Den viser kraftig vekst i saker der unge blant annet presses inn i ekteskap og opplever kjønnslemleste. At vi i det hele tatt er nødt til å ha «minoritetsrådgivere» på skolene som skal beskytte barn og unge mot sin egen slekt er dypt problematisk. Vi har bygget parallellsamfunn.

I det samfunnet rammes først og fremst minoritetene, men også majoriteten. Vi blir ufrie. Vi er redde for å kysse kjærester av samme kjønn, vi kan ikke kaste blikk på folk av «feil» nasjonalitet. Og det koster. Behandling av folk som skades, lønn til minoritetsrådgivere og rettsbehandling.

Det første vi må gjøre er å slutte å fornekte. Slutte å snakke om mangfold der det er enfold. Være kritiske til det de religiøse sier. Det er overhodet ikke tolerant å ikke være kritisk. Føre en debatt der vi utfordrer hverandre. Selv har jeg flyttet. Det er mennesker fra mange steder i verden her jeg bor nå, fortsatt på østkanten, men jeg er ikke den eneste i shorts. Håret flagrer. Det er en ubeskrivelig følelse av frihet.

Les også: - Troen på at fengsel løser ungdomskriminaliteten er misforstått