ICNIRPs nye retningslinjer for strålevern er basert på faglig
uholdbar dokumentasjon, åpner for sterkere eksponering,
svekker myndigheters og forbrukeres kontrollmuligheter, og
legitimerer økt helse- og miljøskadelig infrastruktur, som fra 5G
et notat
av
Einar Flydal, Else Nordhagen og Odd Magne Hjortland
21.05.2020
(v.1.01)
2
ICNIRPs nye retningslinjer for strålevern er basert på faglig
uholdbar dokumentasjon, åpner for sterkere eksponering,
svekker myndigheters og forbrukeres kontrollmuligheter, og
legitimerer økt helse- og miljøskadelig infrastruktur, som fra 5G
av Einar Flydal * , Else Nordhagen ** og Odd Magne Hjortland *** , 21.05.2020 (v.1.0) 1
Sammendrag
Den private, selvrekrutterende stiftelsen ICNIRP - The International
Committee for Non-Ionizing Radiation Protection - lanserte i april 2020
sine reviderte retningslinjer for utforming av grenseverdier 2 for
beskyttelse mot ikke-ioniserende stråling i frekvensområder opp til 300
GHz. Forrige versjon var fra 1998.
De nye retningslinjene (ICNIRP 2020) er i selve utgangspunktet
forkastelige for bruk til strålevern: Alle tenkelige negative virkninger
som ikke kan tilbakeføres til akutte oppvarmingsskader, er definert bort
eller rammet av beviskrav det ikke er mulig å innfri. Vi har likefullt
gjennomgått retningslinjene for å vurdere deres anvendbarhet, hvordan
retningslinjene er endret siden forrige versjon og hvordan retnings­
linjene er bygget opp og begrunnes.
Det nye med ICNIRP 2020 er først og fremst at grenseverdiene gjøres
slakkere og gjør produsenter og operatører av trådløs teknologi
ukontrollerbare. Dette gir interessentene et svært stort handlingsrom.
De kan øke strålestyrken fra senderne vesentlig i forhold til dagens
grenser, uten at den vil framtre som økt når eksponeringen beregnes.
Beregningsmetodene som angis i ICNIRP 2020, er formulert slik at
grenseverdiene vanskelig lar seg måle i reelle situasjoner, selv av
erfarne måleteknikere. Dette svekker forvaltningens kontroll- og handlingsevne, skaper juridiske
utfordringer, og senker befolkningens innsyn i egen situasjon og kontroll med eget liv.
Kontrollen flyttes i praksis over til produktleverandørene og nettoperatørene ved at ICNIRP 2020 formulerer
grenseverdiene på denne måten, Det vil med ICNIRP 2020 bli langt vanskeligere - for ikke å si umulig - for

  • Einar Flydal er cand. polit. og Master of Telecom Strategy and Technology Management, med bakgrunn bl.a. som
    strategirådgiver og forsker i Telenor ASA, utvikler og prosjektleder innen innføring av IKT i skole, arbeid og
    forvaltning, og som univ.lektor ved NTNU. Han er pensjonist og skriver om EMF, helse og miljø.
  • Else Nordhagen er dr.scient, innen informatikk, med bakgrunn som forsker, seriegründer og utvikler bl.a. ved
    SINTEF og Telenor R&D. Hun er uføretrygdet og skriver om EMF, helse og miljø.
  • ** Odd Magne Hjortland er ingeniør innen kybernetikk og elektroteknikk (BSc), og sertifisert innen
    bygningsbiologi. Han leder firmaet EMF-Consult AS, som blant annet arbeider med målinger av EMF opp mot
    ICNIRPs og andre organisasjoners grenseverdier.
    1 Kontakt: einar.flydal@gmail.com. Notatet er tilgjengelig på http://einarflydal.com og kan re-publiseres fritt.
    2 ICNIRP angir referansenivåer eller referanseverdier som så kan brukes til å fastsette eksponeringsgrenser, eller
    grenseverdier. I Norge og rundt 25 andre land, deriblant de nordiske, brukes ICNIRPs referanseverdier direkte som
    anbefalte grenseverdier, uten modifikasjoner. Vi omtaler referanseverdiene i ICNIRPs retningslinjer derfor her for
    enkelhets skyld for eksponeringsgrenser eller grenseverdier.
    Figur 1: Nye retningslinjer for
    strålevern siden april 2020,
    automatisk gjeldende forskrift i Norge
    3
    myndigheter og uavhengige aktører å etterprøve hvorvidt produktene i praksis overholder grenseverdiene. Vi
    må forvente at bransjeaktører vil utnytte det store handlingsrommet som et strålevern basert på næringens
    egenkontroll gir, slik vi har sett i andre bransjer.
    De myndigheter som velger å følge ICNIRPs retningslinjer fra 2020, fraskriver seg mulighetene for å drive
    et offensivt strålevern basert på det lovpålagte føre-var-prinsippet og overfører de facto den utøvende makt
    til utstyrsleverandører og nettoperatører.
    Det er vår oppfatning at å legge ICNIRPs retningslinjer fra 2020 til grunn for reguleringer av et lands
    strålevern, er ikke bare et kraftig anslag mot miljøet og folkehelsen, men også mot allmennhetens rett til
    innsyn og relevant miljøinformasjon. Det grenser til en kriminell handling.
    Hovedpunktene i vår kritikk
    ICNIRP 2020 lanserer en rekke dramatiske endringer i ugunstig retning. Vår kritikk av ICNIRP
    2020 samler seg om en rekke svakheter, som i hovedsak kan tilbakeføres til en foreldet arv fra
    dosimetri-tradisjonen; forestillingen om at elektromagnetisk stråling med frekvenser under lysets er
    ikke-ioniserende. På denne arven bygges det et bolverk mot restriksjoner.
    Her lister vi opp punktene slik at punkter med mest åpenbare mangler for at retningslinjene skal
    passe for strålevern-formål, er satt først:
    I. ICNIRP 2020 høyner eksponeringsgrensene til ukjente nivåer, og åpner således for langt
    kraftigere eksponering. Dette framstår som en beregningsteknisk tilpasning til
    teknologiutviklingen – og gir betydelig økt skadepotensiale på mennesker og annet liv. (Se
    kap. 5)
    II. ICNIRP 2020 regner pulser inn som om bare deres oppvarmingspotensiale er relevant. Slik
    utelukkes virkninger av pulser - til tross for at de hva enten skapt i naturen eller av moderne
    digital, mikrobølget radio er godt påvist å ha stor helse- og miljømessig betydning og
    skadepotensiale. (Se kap. 6)
    III. ICNIRP 2020 tar for seg strålevern kun for mennesker, ikke for andre livsformer - i en tid da
    det observeres omfattende og rasktvirkende skader på dyrepopulasjoner fra menneskeskapte
    elektromagnetiske felt, og det påvises at teknologien tar i bruk frekvenser som vil virke
    direkte inn på insekter og mikrober med godt kjente mekanismer. (Se kap. 4)
    IV. ICNIRP 2020 bygger på uholdbare forutsetninger: «det termiske paradigmet» og en enkel
    dose-respons-modell, altså at bare oppvarming kan skade, trass i massive funn som påviser
    en mengde sub-termiske og mer komplekse skademekanismer med alvorlige virkninger. (Se
    kap. 1)
    V. ICNIRP benytter kriterier for forskningsvurdering som ikke passer til biologiens komplekse
    virkelighet, og utelukker med hjelp av disse alle sub-termiske helsevirkninger fra å anses
    som tilstrekkelig dokumenterte. (Se kap. 2)
    VI. ICNIRP 2020 angir grenseverdier slik at de i hovedsak må beregnes utfra laboratorie­
    målinger, eller som rent teoretiske kalkyler der det må gjøres grove antagelser og
    forenklinger. Dette gjør verdiene sterkt urealistiske og kan gi store avvik opp mot reelle
    eksponeringssituasjoner. (Se kap. 7)
    VII. ICNIRP 2020 gjør det umulig å komme fram til grenseverdier for pulser som kan måles
    direkte i felt.Det betyr at ICNIRP 2020 kan ikke brukes til å vurdere om grenseverdier
    4
    overholdes i reelle eksponeringssituasjoner med trådløs kommunikasjon, som jo bruker
    pulser for all dataoverføring. (Se kap. 7)
    VIII.ICNIRP 2020 er utformet slik at retningslinjene svekker myndigheters evne til å utforme en
    forsvarlig offentlig strålevernforvaltning som står seg mot press fra næringen og andre
    interessenter. Forbrukernes rettssikkerhet svekkes, ettersom det blir vanskeligere å vinne
    fram mot skadevoldere. (Se kap. 10)
    IX. ICNIRP 2020 fokuserer på grenseverdier for produkter enkeltvis, og gir ingen løsninger på
    hvordan vern mot for høy samlet eksponering skal ivaretas, som jo er den vesentlige
    målestokken for strålevern. ICNIRP 2020 angir også for liten sikkerhetsmargin for samlet
    eksponering i forhold til dagens virkelighet med utstrakt samtidig eksponering for trådløs
    kommunikasjon fra forbrukerelektronikk og trådløse nettverk både i nære og fjernere
    omgivelser. (Se kap. 8)
    X. ICNIRP 2020 gjør avgrensninger som blir urimelig innsnevrende og hindrer føre-var-
    strategier, blant annet ved å ta forbehold for skadevirkninger på implantater av metall eller
    med elektronikk og forbehold for skader som ikke framtrer som uomtvistelig tydelige og
    med entydig påvist årsak, noe som sjelden forekommer i biologien. (Se kap. 3)
    XI. ICNIRP 2020 underbygges av bevisføring som utelukkende er basert på ICNIRP-pregede
    forskningsmiljøer. Derigjennom utelates den store majoritet av forskningen, som jo gjør funn
    som tydelig falsifiserer ICNIRPs premisser. Eksempelvis motarbeider ICNIRP WHOs
    IARCs omfattende vurdering som ligger til grunn for innplassering av radiofrekvent stråling
    i fareklasse 2B – mulig kreftfremkallende for mennesker. (Se kap. 9)
    ICNIRP 2020-retningslinjer er således ikke anvendbare til de formål som er interessante i et helse-
    og miljøperspektiv utover å beskytte mot oppvarmingsskader. Oppvarmingsskader er en sjelden
    skadetype som er forbeholdt installatører og maskinoperatører i forholdsvis ekstreme omgivelser,
    f.eks. radaranlegg, reparasjon av mikrobølgeovner, elektrosveis, og kringkastings- og mobilmaster.
    I en tid da forskningsrapportene påviser omfattende skadevirkninger fra sub-termisk eksponering i
    dagliglivet og betydelige miljøskader, unnlater ICNIRP 2020 å peke ut noen utviklingsretning for en
    stråleforvaltning som kan bidra til bedret folkehelse og et sunnere miljø.
    Det store handlingsrommet som ICNIRP 2020 skaper, kommer på kort sikt sterke nærings- og
    forsvarsinteresser til gode, gir mange stater økonomisk vekst og gir mange forbrukervennlige
    anvendelser. Men det skjer på bekostning av helsen til alt liv på jorda, slik forskning nå meget klart
    viser.
    ICNIRP 2020 framstår således som et dokument laget for å drive interessekamp, forkledd som
    vitenskap, i det ICNIRP ikler sine retningslinjer en falsk autoritet, og kaster blår i øynene på
    beslutningstakerne og andre interessenter.
    Våre konklusjoner sammenfaller i stor grad med kritikk som er kommet fra flere fagfolk mot
    ICNIRP 2020-retningslinjene. Vi utdyper vår kritikk mer systematisk senere i dokumentet, ikke
    minst i kapittel 11.
    Kort om ICNIRP og ICNIRPs viktige rolle for strålevernet
    Vår beskrivelse av ICNIRP – The International Comission for Non-Ionizing Radiation Protection –
    og vår kritikk av ICNIRP 2020 i dette notatet kan virke urimelig om man ikke kjenner historien som
    5
    ligger bak grenseverdier for såkalt ikke-ioniserende stråling og bak ICNIRP, eller ser nøyere på de
    faglige premissene ICNIRP arbeider utfra. I dette notatet blir disse temaene presentert meget kort
    underveis. Se (Flydal & Nordhagen 2019) for en mer omfattende analyse og kilder til påstander som
    her står uten kildehenvisninger.
    ICNIRP er en liten ikke-transparent, selvstyrt og selvrekrutterende stiftelse med til enhver tid 11
    medlemmer. ICNIRP holder fysisk til på ett kontor hos det tyske strålevernet i München. Denne
    stiftelsen spiller en viktige rolle i Norge så vel som i andre land gjennom utgivelsen og markeds­
    føringen av sine retningslinjer. Disse er standardiseringsforslag, på linje med standardiserings­
    forslag som lages av andre organisasjoner.
    Standarder framsettes oftest som forslag man kan velge om man vil bruke. Land eller organisa­
    sjoner kan selv bestemme om de vil sette slakkere eller strengere krav for seg og sine medlemmer.
    Dette gjelder også ICNIRPs retningslinjer.
    ICNIRP synes å samordne sine retningslinjer ganske detaljert med IEEE, en USA-basert standardi­
    seringsorganisasjon som er verdensførende innen radiokommunikasjon. Leder av ICNIRP er gjerne
    også medlem av komiteer i IEEE. Det kan se ut til at ICNIRP og IEEE skifter om å lansere
    revisjoner som utvider handlingsrommet. Så refererer den andre av de to til denne endringen for å
    legitimere en tilsvarende endring i sine standarder. 3
    EU legger ICNIRPs retningslinjer til grunn, og setter disse opp som minimumskrav. Det er full
    adgang for enkeltland til å sette strengere eksponeringsgrenser.
    Også internt i land er det - alt etter landets lovgivning - muligheter for å fastsette regionale eller
    lokale restriksjoner som er strengere enn de anbefalte nasjonale. I en rekke land fins det slike
    regionale eller lokale strengere eksponeringsgrenser. En rekke rettsprosesser pågår i ulike land, bl.a.
    USA, der sentralmyndigheter forsøker å få gjennom lover som fjerner slik lokal myndighet, eller
    der lokale myndigheter eller interesseorganisasjoner sloss for å få innført, beholde eller benytte seg
    av slike rettigheter.
    Mange land legger ICNIRPs retningslinjer til grunn for det ikke-ioniserende strålevernet, men setter
    strengere krav for større eller mindre frekvensområder, eller for stråling med bestemte tekniske
    egenskaper, f.eks. pulsing.
    Rundt 25 land synes å legge ICNIRP sine anbefalinger ganske uendret til grunn for sine strålevern­
    forskrifter (Alexander & al 2012, s. 168), men ICNIRPs retningslinjer brukes som referanse med
    enkelte modifiseringer av langt fler. ICNIRPs retningslinjer legges også til grunn for en del annet
    standardiseringsarbeid, f.eks. innen elektrobransjen og innen HMS og ILO.
    I norsk lovgivning har ICNIRPs til enhver tid gjeldende retningslinjer status som veiledende for hva
    som skal anses som «god praksis» i Norge - med mindre det fins nasjonale retningslinjer som sier
    noe annet (strålevernforskriften, §6, 5. avsnitt). Det fins det ikke i Norge, og neppe ellers i Norden.
    Grenseverdiene som følger av ICNIRPs retningslinjer er bare anbefalt av myndighetene. De er ikke
    absolutte.
    3 Vi framsetter dette som en ganske ukvalifisert observasjon av et mønster som bør undersøkes nærmere, men som vi
    ikke er alene om å påpeke.
    6
    Sterk profil og status
    ICNIRPs retningslinjer og vurderinger er de eneste på dette området som formidles via WHO på
    WHOs nettsider med WHOs logo. ICNIRP har derfor en sterk profil og høy status. Dette er blitt til
    gjennom opprettelsen av et lite prosjektkontor i WHO, The International EMF Project, som
    ICNIRP i stor grad bemanner, og som i stor grad er blitt finansiert av trådløsnæringen og opprettet
    på initiativ av ICNIRPs grunnlegger og den gang leder, Michael Repachioli. Via sin WHO-
    tilknytning har ICNIRP en profil som om organisasjonen var en faglig tung og nøytral institusjon i
    verdenssamfunnet, men bør snarere oppfattes som en interesseorganisasjon for det vi kan kalle det
    ekom-industrielle kompleks – interessefellesskapet bak utnyttelsen av elektrisitet, telekom og andre
    trådløse teknologier, herunder militære.
    Den tilliten som ICNIRP har bygget opp som autoritet på grenseverdier for ikke-ioniserende
    strålevern, har gitt ICNIRP muligheten til å bygge en leveransekjede under ICNIRPs kontroll, helt
    fram til de enkelte brukere av ICNIRPs retningslinjer. Leveransekjeden fristiller alle ledd for ansvar.
    Denne leveransekjeden finner vi vanskelig å karakterisere som annet enn organisert svindel,
    ettersom den er bygget slik at den gir inntrykk av nøytrale, åpne og objektive prosesser, samtidig
    som den er formet slik at den gjennom rekrutterings- og vurderingsmekanismer sikrer gjennomslag
    for ICNIRPs linje, en linje som gir det ekom-industrielle kompleks maksimalt gjennomslag. 4 For
    analyser og referanser til kilder vi bygger denne påstanden på, viser vi til (Flydal og Nordhagen
    2019).
    «ICNIRP 2020» - nye anbefalte retningslinjer for strålevern
    De retningslinjene fra ICNIRP som har vært gjeldende fram til nå, er ICNIRPs dokument fra 1998
    (ICNIRP 1998), med noen mindre tillegg i ettertid. ICNIRP 2020 erstatter alle disse.
    ICNIRP kom tidlig i april 2020 med en kraftig revidert utgave (ICNIRP 2020) av sine anbefalinger
    fra 1998 (ICNIRP 1998).
    Samtidig med utsendelsen av ICNIRP 2020 sendte ICNIRP ut en rekke oppdateringer av andre
    retningslinjer. 5 Vi har gjennomgått disse raskt for å se om de har nær tilknytning til ICNIRP 2020,
    men finner ikke grunn til å omtale dem videre her.
    ICNIRP 2020 fører beslutningstakere bak lyset
    ICNIRPs virksomhet er bekymringsfull fordi denne stiftelsens virksomhet har så store helse- og
    miljømessige konsekvenser:
    4 Vi uttaler oss her om systemet og dets utforming. I dette utsagnet legger vi således ikke noen vurderinger av
    motivene til enkeltpersoner eller deres integritet.
    5 Principles for Non-Ionizing Radiation Protection - Health Phys 118(5):477–482; 2020;
    ICNIRP Note: Critical Evaluation of Two Radiofrequency Electromagnetic Field Animal Carcinogenicity Studies
    Published in 2018 - Health Phys 118(5):525-532; 2020:
    Gaps in Knowledge Relevant to the “Guidelines for Limiting Exposure to Time-Varying Electric and Magnetic
    Fields (1 Hz – 100 kHz)” - Health Phys 118(5):533-542; 2020;
    Comments on the 2013 ICNIRP Laser Guidelines - Health Phys 118(5):543-548; 2020;
    Light-Emitting Diodes (LEDS): Implications for Safety - Health Phys 118(5):549-561; 2020;
    Intended Human Exposure to Non-Ionizing Radiation for Cosmetic Purposes - Health Phys 118(5):562-579; 2020;
    Erratum - ICNIRP Guidelines on Limits of Exposure to Laser Radiation of Wave Lengths Between 180 nm and
    1,000 mm (2013). Health Phys 118(5):580; 2020
    7
    Mange myndigheter forutsetter at ICNIRP gjør nøytrale vitenskapelige vurderinger, mens stiftelsen
    i realiteten tar store etiske og politiske avgjørelser forkledd som vitenskap, og konstruerer et sterkt
    fordreid bilde av en miljøgift man verken kan se, lukte eller smake. En av konsekvensene av
    ICNIRPs etiske og politiske avgjørelser er at føre-var-prinsippet kobles bare inn i forhold til faren
    for oppvarmingsskader - i form av en sikkerhetsmargin på eksponeringsnivået. Føre-var-prinsippet
    koples ikke inn i forhold til faren for virkninger fra andre skademekanismer som virker ved langt
    svakere eksponering, ettersom ICNIRP avviser slike som «ikke tilstrekkelig dokumentert» og så
    ganske enkelt ser bort fra dem i sine retningslinjer.
    Å ta høyde for muligheten for at det fins andre skademekanismer enn oppvarming, er jo nettopp
    føre-var-prinsippets hensikt. Ved at det legges retningslinjer til grunn som ser bort fra dem, får
    bransjen et særdeles stort handlingsrom: Det ekom-industrielle kompleks får frihet til å forme
    teknologier og anvendelser helt opp mot nivået der faren for oppvarming inntreffer, minus en
    sikkerhetsmargin.
    Figur 2 anskueliggjør dramatikken i dette: Den høyeste søylen viser anbefalt eksponeringsgrense i
    henhold til ICNIRP 1998 ved frekvensområdene som dagens mobiltelefoni benytter. De andre og
    mye lavere søylene viser grenseverdier i ulike land og regioner og i diverse anbefalinger som alle er
    fastsatt for å beskytte befolkningen mot risiko for helseskade fra mekanismer som virker uten å
    skape skadelig oppvarming. Forskjellen mellom ICNIRPs anbefaling og de andre utgjør det ekstra
    handlingsrommet som skapes for teknologier og anvendelser ved kun å hensynta faren for
    oppvarmingsskader.
    ICNIRP 2020 ser bort fra muligheten for ikke-termiske skader i enda større grad enn ICNIRP 1998,
    som alt var foreldet da den ble fremmet: ICNIRP 1998 åpnet for muligheten, men slo fast at ingen
    skadevirkninger var sikkert påvist under det eksponeringsnivå som gir oppvarmingsskader, til tross
    for at slike skader alt var omfattende dokumentert og utnyttet militært både i Øst og i Vest.
    Figur 2: Anbefalte grenseverdier i en del land, regioner og anbefalinger (µW/m 2 eksponering)
    (etter Jamieson 2014)
    8
    (Omfattende kilder er gitt i (Grimstad og Flydal 2018).) ICNIRP 2020 gir et enda større handlings­
    rom, mer tilpasset 5G og kommende bruk av høyere effekter og høyere frekvenser.
    ICNIRP 2020 skaper dette handlingsrommet gjennom det vi vil karakterisere som rene regne­
    kunster. Slik kaster ICNIRP såvel politikere, forvaltning, bransjens egne folk og allmennheten blår i
    øynene. Med sine 2020-retningslinjer sender ICNIRP i stedet ut et rent maktinstrument til bruk for
    utstyrsleverandører, nettoperatører og deres hjelpere i deres kamp for størst mulig handlingsrom for
    sin næring.
    Hvordan skal vi forstå ICNIRP 2020?
    ICNIRP 2020 bør (i likhet med ICNIRP 1998) etter vårt syn oppfattes politisk, som et verktøy for å
    forsvare næringens handlingsrom, og som en bistand fra ICNIRP til å skaffe bransjen utsettelse fra
    restriksjoner som ellers ville komme på grunn av de for lengst påviste skadene på helse og miljø.
    ICNIRP 2020 kan også oppfattes teknisk som et resultat av at radiokommunikasjonsteknologien er
    blitt for kompleks til å kunne ettergås annet enn med svært komplekse metoder, og ikke lar seg måle
    hensiktsmessig i felt.
    ICNIRP 2020 kan også tolkes som en strategi for å unndra kommunikasjonsprodukter fra offentlig
    kontroll: Næringen flytter gjennom ICNIRP 2020 trådløs kommunikasjon bort fra regulerende
    myndigheter og over til næringens egenkontroll, testlaboratorier og sertifiseringsorganer. Ansvarlig
    myndighet kan da definere bort området, som den uansett ikke lenger kunne makte å kontrollere, og
    som handelsavtaler m.m. uansett gir fri adgang og gjør det politisk vanskelig eller umulig å regulere
    strengere.
    Vi har ikke behov for å velge mellom disse tre mulige forklaringene. De er ikke gjensidig uteluk­
    kende: Alle kan være sanne samtidig.
    Hva vi bygger disse påstandene på, vil framgå i den følgende kritikken.
    Vår kritikk av ICNIRP 2020
  1. ICNIRP 2020 legger «det termiske paradigmet» til grunn, altså at
    bare oppvarming kan skade
    På samme måte som ICNIRP 1998, avgrenser også ICNIRP 2020-retningslinjene seg til å skulle
    beskytte mot akutte oppvarmingsskader. Denne avgrensningen bygger på den påstand at ikke-
    ioniserende stråling som er for svak til å gi oppvarming (såkalt sub-termisk), ikke kan gi uønskede
    helsevirkninger.
    Denne påstanden, og det tenkesettet som følger av dette, omtales som «det termiske paradigmet». 6
    (Ved lave frekvenser er det nervestimulering grenseverdiene har til hensikt å beskytte mot, men det
    ser vi bort fra i dette notatet, da vi her konsentrerer oss om stråling fra trådløs kommunikasjon, ikke
    fra strømnett, el.l.)
    Selve skillet mellom «ioniserende» og «ikke-ioniserende stråling» for å beskrive en kvalitativ
    forskjell ved ulike deler av frekvensspekteret, har lenge vært brukt innen dosimetri, men er viten­
    6 For en detaljert analyse av den historiske bakgrunnen til valget at dette tenkesettet, se (Maisch 2010): Valget ble
    gjort for å beskytte forsvarets og radioteknologiske behov.
    9
    skapelig sett foreldet (Hecht 2015): Begge kategorier stråling produserer ioner og forskjellen i
    virkning følger energiintensiteten, altså styrken på strålingen. Svært svak langtidseksponering for
    «ioniserende stråling» gir tilsvarende virkninger som fra «ikke-ioniserende stråling». «Ikke-
    ioniserende stråling» som er sterk nok, virker slik som «ioniserende stråling». Både «ioniserende»
    og «ikke-ioniserende» stråling produserer ioner indirekte ved svake intensiteter og direkte ved
    tilstrekkelig høye intensiteter. 7
    Ved å bygge på det termiske paradigmet tar ICNIRP i sine retningslinjer fortsatt ikke hensyn til det
    store flertall av forskningen og de mange kliniske erfaringene som påviser helse- og miljøskadelige
    virkninger fra eksponering som er altfor svake til å skape skadelig oppvarming. ICNIRP 2020
    underkjenner denne forskningen, tar følgelig bare hensyn til akutte oppvarmingsskader – og dekker
    dermed bare de aller groveste former for skade fra ikke-ioniserende stråling:
    ICNIRP 2020, som ICNIRP 1998, handler derfor først og fremst om hvordan man skal beregne og
    sette eksponeringsgrenser for å beskytte mot de aller groveste former for skade - akutte
    oppvarmingsskader.
    Akutte oppvarmingsskader forekommer for eksempel i form av slike forbrenningsskader som
    mastmontører og radarreparatører kan utsettes for når de utfører arbeid på anlegg som er i drift, eller
    som man med hensikt tilfører matvarer når man tilbereder dem i mikrobølgeovn, eller når man
    sveiser plastinnpakning i matvareindustrien.
    I dagens virkelighet, der ikke-ioniserende stråling fra forbrukerprodukter, verktøy i arbeidslivet og
    trådløs kommunikasjon i det offentlige rom øker raskt, er dette en utilbørlig innsnevring ved
    retningslinjer for å sette eksponeringsgrenser som skal brukes til strålevern generelt i samfunnet -
    både for allmennheten og i arbeidslivet.
    Det store flertall av publisert forskning viser biologiske virkninger
    Som nevnt påviser det store flertall av foreliggende publisert forskning biologisk påvirkning som
    gir helseskader ved eksponering som er for svak til å gi oppvarming. Se Figur 3.
    Likeså er det påvist en lang rekke mekanismer for biologisk påvirkning som er konstatert å virke
    uten at det skjer relevant oppvarming. Slike skadevirkninger påvises selv ved energinivåer som
    ligger mange størrelsesordener lavere (Horsevad 2015).
    7 Vi bruker i dette notatet likevel uttrykket «ikke-ioniserende stråling» for å betegne den nedre delen av
    frekvensspekteret, siden betegnelsene er så innarbeidet.
    Figur 3: Fordeling av forskningsresultater på ulike typer biologiske virkninger fra EMF
    (Lai 2018, sammenstilt i Flydal 2018)
    10
  2. ICNIRP utformer sine kriterier for vurdering av forskning slik at alle
    ikke-termiske helsevirkninger utelukkes
    ICNIRP benytter selv, og foreskriver for brukerne av ICNIRPs retningslinjer, vurderingskriterier for
    vurdering av forskningsfunns pålitelighet som ikke er egnet for å vurdere biologisk forskning.
    Vurderingskriteriene er så strenge i forholde til kompleksiteten i biologiske systemer at de fører til
    at man kan forkaste alle positive funn av biologiske skadelige virkninger, selv når de er meget
    solide. Siden alle ikke-termiske skadevirkninger er biologiske virkninger som ut fra ICNIRPs
    vurderingskriterier ikke kan påvises med for ICNIRP tilstrekkelig pålitelighet, kan ICNIRP hevde at
    «kunnskapsstatus er at det ikke er påvist skadevirkninger under termisk nivå».
    ICNIRP understreker at det bør settes svært strenge krav for å godta at en helsevirkning skal
    hensyntas når grenseverdier skal fastsettes. ICNIRP anbefaler blant annet at før en helsevirkning
    bør anses bevist, skal den være «scientifically substantiated» - et uttrykk som her kanskje best
    oversettes med «ha vist seg holdbar ved streng realvitenskapelig metodebruk». Forsøk som påviser
    virkninger, må derfor være nøyaktig gjentatt av flere forskergrupper, de må være «av god
    realvitenskapelig kvalitet» (som det ikke defineres hva betyr), og funnene må «stemme med dagens
    vitenskapelige forståelse» (som heller ikke defineres).
    Forfatterne bak ICNIRP 2020 setter angivelig kravene så høyt for å sikre at grenseverdiene bygger
    på reelle og tydelige virkninger («genuine effects») og ikke på lettvinte påstander som ikke
    understøttes av fakta («unsupported claims»). De konkluderer med å hevde at «Det er bare
    oppvarmingsskader som har vist seg [å være] holdbart [påvist] ved streng vitenskapelig
    metodebruk».
    Slike strenge krav vil i seg selv virke sterkt bremsende på utforming av strengere grenseverdier, og
    kan brukes til å forsvare en linje i konflikt med enhver føre-var-politikk på helse- og miljøområdet.
    For eksempel vil den allment etablerte vitenskapelige forståelse, gjerne kalt «kunnskapsstatus»,
    normalt være en diskutabel størrelse og henge svært langt etter godt påviste funn og allmenn
    kunnskap blant forskere ved forskningsfronten.
    (Mercer 2016 og Flydal & Nordhagen 2019, bl.a. ss. 367-385) viser hvordan kravene som ICNIRP
    stiller opp, dels er klart skjønnsmessige, dels er selvmotsigende, og i tillegg er av en slik stram,
    formalisert art at biologisk forskning umulig kan tilfredsstille dem: Livets prosesser kan ikke
    fullstendig kartlegges med årsaker som kan påvises én og én om gangen med kontrollerte, isolerte,
    fullt ut forståtte og forklarte «genuine effects» slik ICNIRP krever. Noen av de kravene som
    biologisk forskning i prinsippet kan tilfredsstille, ville kreve svært langvarige forskningsprosjekter,
    med fare for at de ville være foreldet og ugyldige, f.eks. på grunn av teknologiske endringer, før de
    var ferdige. ICNIRPs krav innebærer også at man ville måtte teste ut skadevirkninger på mennesker,
    noe som ganske enkelt ikke er lov.
    Kravene som ICNIRP setter til forskning er tilpasset et mekanistisk/deterministisk verdensbilde, og
    ikke en biologisk, kompleks og dynamisk virkelighet med vesentlige innslag av kaos, motstridende
    krefter og homeostatiske mekanismer. ICNIRPs vurderingskriterier gjør det dermed mulig å
    diskvalifisere alle funn som gjøres ved eksponering under termisk nivå, ettersom disse bare kan
    påvises ved biologiske forsøk.
    Kritikere av ICNIRPs vurderingskriterier påpeker følgelig at for vurdering av biologiske virkninger
    må man bruke andre vurderingskriterier, som f.eks. Hill-kriteriene (Hill 1965).
    11
    Basert på sine vurderingskriterier kan ICNIRP således hevde at «kunnskapsstatus er at det ikke er
    påvist skadevirkninger under termisk nivå», selv når forskningen tilfredsstiller vitenskapelige
    kvalitetskriterier som passer for biologisk forskning.
    Verner ikke mot virkninger som ikke kan bevises å være direkte helseskadelige
    ICNIRP 2020 understreker at det bare er retningslinjenes mål å beskytte mot «skadelige helse­
    virkninger», ikke mot «biologisk påvirkning» mer generelt. ICNIRP avviser dermed å ta som
    utgangspunkt at all biologisk påvirkning har et skadepotensiale.
    En konstatert påvirkning av biologien er dermed ikke tilstrekkelig med mindre det er påvist - utfra
    ICNIRPs beviskrav - at denne påvirkningen er helseskadelig for mennesker. ICNIRP 2020 nevner
    således som eksempel at det ikke er nok å konstatere at radiobølger under grenseverdiene påvirker
    hjernens frekvenser i våken og i sovende tilstand, så lenge det ikke fins bevis for at slike
    forandringer er knyttet til helseskader.
    Med ICNIRPs beviskrav er det ganske enkelt ikke mulig å bevise at slike endringer av hjernens
    frekvenser er å regne som skadevirkninger. ICNIRP inntar et slikt standpunkt til tross for at det i
    medisin og biologi er normalt å regne alle slike endringer som potensielt skadelige, og til tross for
    at det foreligger betydelig forskning som indikerer at slik påvirkning er skadelig og har et betydelig
    skadepotensiale (f.eks. Hecht 2016, Hecht 2018).
    ICNIRP 2020 nevner også at mikrobølgehørsel er en mulig virkning, men «ikke påvist å ha helse­
    skadelige virkninger», til tross for at det foreligger flere beretninger om store plager fra tinnitus som
    kan knyttes til mikrobølger (f. eks. detaljert omtalt i Firstenberg 2018). Heller ikke «morfologiske
    endringer i celler» anser ICNIRP 2020 som potensielt helseskadelig. Slike celleforandringer
    avvises bl.a. med at «det er ikke vist at dette har relevans for helsen», til tross for at slike endringer
    regnes som mulige forløpere for kreft.
    Likeså avviser ICNIRP 2020 rent generelt kreftstudier på mus «fordi man angivelig ikke vet godt
    nok om resultater på mus har overføringsverdi på mennesker». Slike studier avvises dermed en bloc
  • til tross for at mus er et vanlig brukt modell for mennesker, nettopp på grunn av høy overførings­
    verdi. ICNIRP etterlyser i stedet studier på mennesker, til tross for at det ikke er tillatt å gjøre slike
    studier. At ICNIRP 2020 spesielt tar for seg kreftstudier på mus, kan se ut til å ha sammenheng med
    de store NTP- og Ramazzini-studiene, som nylig påviste tydelige sammenhenger mellom ekspone­
    ring for mobilstråling og kreft.
    Slik ICNIRP 2020 framstår, tas det så omfattende forbehold at det ikke er mulig å få øye på hva
    slags skader, hva slags undersøkelser, eller hva slags resultater som rent teoretisk skulle kunne falle
    inn under ICNIRP 2020: Alle tenkelige negative virkninger som ikke kan tilbakeføres til
    oppvarmingsskader, er definert bort eller rammet av beviskrav som det ikke er mulig å innfri.
    ICNIRP opprettholder en fiksjon – i strid med forskningen
    Denne bevissituasjonen er velkjent for strålevernmyndigheter i en rekke land som opererer med
    langt strengere grenseverdier enn i land som «følger ICNIRP» eller den videreformidling av
    ICNIRPs retningslinjer som skjer i WHOs navn gjennom The International EMF Project.
    Bevissituasjonen er også kjent for hundretalls organisasjoner og sammenslutninger av leger og
    andre fagfolk som har forsøkt å få gehør for at den ikke lenger må aksepteres, og den er kjent for en
    lang rekke forskere og medisinere kloden rundt, som har arbeidet mye og lenge med elektro-
    12
    magnetisk strålings helse- og miljøvirkninger (Flydal & Nordhagen 2019 s. 130 ff.). Praktiserende
    medisinere kjenner også «fakta på bakken» og har advart i en rekke opprop og resolusjoner mot de
    helsemessige konsekvensene. De gir uttrykk for at de er fortørnet og fortvilet over at ICNIRP kan
    tillate seg å holde fast ved «det termiske paradigmet».
    Også WHOs kreftforskningsinstitutt, IARC, har gjennom sin klassifisering av all radiofrekvent
    stråling som fareklasse 2B gjort det klart at det påvises skadevirkninger ved ikke-termiske nivåer.
    Det termiske paradigmet avkreftes også daglig gjennom den utstrakte bruken av ikke-termiske
    elektromagnetiske stimuli for å endre biologiske egenskaper, f.eks. når man påfører forsøksrotter
    diabetes ved å gi dem ikke-termiske eksponeringer, eller terapeutisk for å få vanskelige benbrudd til
    å gro, og mot depresjoner (PEMF-terapi).
    Det fins flere retningslinjer for strålevern som er utarbeidet for å ivareta vern mot biologiske skade­
    virkninger som skjer under termisk eksponeringsnivå. Den mest oppdaterte av disse retningslinjene
    er EUROPAEM-retningslinjene (Belyaev et al 2016) fra den europeiske forening for miljø­
    medisinere.
    Selve utgangspunktet for ICNIRP 2020 er således uakseptabelt, uvitenskapelig, i strid med det store
    flertall av forskningsfunn og i strid med etablert kunnskap.
    Den såkalte «kunnskapsstatus» som ICNIRP henviser til, er en fiksjon som er skapt av ICNIRPs
    restriktive vurderingskriterier og forbehold. De organer og utvalg som benytter ICNIRPs retnings­
    linjer som grunnlag, benytter disse restriktive vurderingskriteriene og forbeholdene videre langs
    leveransekjeden, slik at det lokale strålevernet kommer til samme konklusjon.
  1. ICNIRP 2020 tar forbehold for skadevirkninger på implantater av
    metall eller med elektronikk
    ICNIRP 2020 tar uttrykkelig ikke hensyn til mulig påvirkning på implantater, verken virkninger på
    mennesker som har «aktive medisinske implantater» eller «implantater av strømledende metall».
    ICNIRP 2020 ser altså bort fra risiko for induksjon, resonans, interferens eller andre forstyrrelser
    hos de mange som har kunstige hofter, knær etc., pacemakere, cochlea-implantater, insulinpumper,
    skruer, skinner eller bolter i kroppen.
    Om slike implantater kan gi ubehag, påvirkes, eller slutte å fungere, overlater ICNIRP 2020 til
    «kvalifisert medisinsk personell» å vurdere. En slik formulering har nærmest bare teoretisk
    interesse og leder inn i en ond sirkel: Normalt vil ikke medisinsk personell kunne noe om
    mekaniske og biologiske virkninger fra ikke-ioniserende stråling utover det syn nasjonale
    reguleringsmyndigheter presenterer. Helsemyndighetene henviser jo til strålevernmyndigheten, som
    «følger ICNIRP», og får dermed hovedbudskapet tilbake, som er: «Det eksisterer ikke noen
    helsefare annet enn fra oppvarming».
    Vanlig helsepersonell er derfor ikke klar over at f.eks. interferens med pacemakere har vært og er et
    vesentlig problem. Bryssel by har lenge hatt egne, langt strengere grenseverdier, i sin tid satt
    nettopp for at GSM ikke skal forstyrre pacemakere. Hjerteleger tilrår gjerne folk som har fått
    pacemaker å holde mobilen unna venstre brystlomme.
    At ICNIRP 2020 ikke er tilstrekkelig for å beskytte mot slike skadevirkninger, viser at disse
    retningslinjene er uholdbare i seg selv, og fordrer ytterligere restriksjoner.
    13
  2. ICNIRP 2020 tar for seg strålevern kun for mennesker, ikke for
    andre livsformer
    Skader på og forstyrrelser av insekter, bløtdyr, fugler, fisk, amfibier, og pattedyr fra eksponering for
    menneskeskapte elektromagnetiske felt – ikke minst fra mobilmaster – har vært påvist i lang tid og
    kommer langsomt høyere opp på agendaen (Sutherland et al. 2018). Observerte skader vekker uro
    blant forskere (Bandara & Carpenter 2018).
    Under en høring i Europarådets Komité for miljø, landbruk, og lokale og regionale saker i 2010 ga
    Ulrich Warnke, Institut für techniche Biologie und Bionikk, Universität Saarbrücken, en dramatisk
    gjennomgang av skadevirkninger på en lang rekke dyrearter (Warnke 2010). Warncke viste at
    nedgangen først og fremst rammer slike dyr som bruker magnetfelt og elektromagnetiske bølger til
    å orientere seg, og som man kan observere forstyrres av menneskeskapte elektromagnetiske bølger
    og teknisk skapte magnetfelt. Han viste også til at nedgangen er sterkest der på kloden hvor man
    finner den sterkeste radiobølgestrålingen: Det østlige USA, Sentraleuropa og Kina.
    Strålevernetatene har av historiske grunner først og fremst vært opptatt av vern av mennesker, ikke
    andre livsformer. ICNIRP 2020 handler om mennesker og inneholder ingen uttrykte ambisjoner om
    å verne mot eksponeringsskader på annet liv. ICNIRPs dokumenter henviser riktignok til dyreforsøk
    som påviser skader på ulike dyr, men avviser dem, blant annet ved å hevde at det ikke er bevist at
    slike eksponeringsskader også vil oppstå på mennesker. Oppmerksomheten er altså kun rettet mot
    mennesker.
    Hvordan skal da eventuelle skadevirkninger på andre livsformer - fra bakterier via insekter og alle
    slags planter til elefanter og hvaler - ivaretas? I praksis synes andre livsformer å være overlatt til en
    forvaltning som ikke har kunnskap eller oppfatninger om hvilke eksponeringer som påfører dem
    skade, og overlater dem til et strålevern som ikke har oppmerksomheten - og heller ikke noe
    regelverk - siktet inn mot vern av annet enn mennesker. Det er derfor behov for at retningslinjene
    for strålevern har et helhetlig siktemål - å verne om alt liv.
    Dette behovet gjelder selv om oppmerksomheten kun rettes mot mennesket: Skader på andre
    livsformer kan skade menneskene direkte, siden vi er helt avhengige av dem for matproduksjon, for
    oksygenet vi puster og omgivelsene vi lever i. Vi har flere bakterier i kroppen enn menneskeceller.
    Bakteriene hjelper oss blant annet med å fordøye maten.
    Oss bekjent foreligger det ikke noen retningslinjer i Europa eller USA som spesifikt omhandler
    strålevern for andre livsformer enn mennesker. Virkninger på insekter, fugler, planter og dyr - ville
    såvel som tamme - faller derimot inn under blant annet EUs habitatdirektiv, fuglebeskyttelses­
    direktiv, føre-var-prinsippet og Bern- og Bonn-konvensjonene om beskyttelse av dyr og planter.
    Disse må omfatte skadevirkninger fra elektromagnetiske felt (Jensen 2019, gjengitt i Flydal &
    Nordhagen 2019).
    Det ansvar som er nedfelt i nasjonalt lovverk for å beskytte natur og miljø, gjelder selvsagt også
    helseskader fra elektromagnetisk stråling. Den norske situasjonen, der Klima- og miljødeparte­
    mentet overlater denne delen av naturforvaltningen til et direktorat under Helseministeriet -
    Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) - er antakelig typisk for mange land: Strålevern­
    myndighetene regulerer i praksis sektoren alene, utfra skadepotensialet på mennesker, så lenge det
    ikke gis eksplisitt beskjed om annet. ICNIRPs retningslinjer blir dermed gjort gjeldende, uten at det
    er undersøkt om disse retningslinjene er relevante for insekter, fugler, amfibier og andre dyr og
    livsformer.
    14
    Også her støter vi på en konsekvens av fagtradisjon og av det termiske paradigmet: Strålevernets
    historie er først og fremst en historie om dosimetri for å hindre skadevirkninger på mennesker, og så
    lenge det legges til grunn at ingen biologiske skadevirkninger kan skje under termisk grense, er det
    naturlig å anta at heller ikke andre livsformer kan skades av ikke-ioniserende stråling.
    Et første EU-prosjekt, EKLIPSE, har som mål å utvikle «en mekanisme for å støtte bedre
    beslutninger om vårt miljø basert på den beste tilgjengelige kunnskap». Prosjektet la våren 2018
    fram sin første rapport (EKLIPSE 2018). Den besto av en litteraturgjennomgang som bærer tydelige
    spor av «ICNIRP-metoden»: Det benyttes så strenge beviskrav at rapporten kan konkludere
    beroligende med at ingen effekter er sikkert påvist og mer forskning trengs. Framleggelsen av
    rapporten på en web-overført konferanse 8 utløste derfor undring og sterke protester blant deltakerne.
    Den nevnte juridiske utredning (Jensen 2019) konkluderer derimot etter en gjennomgang av
    forskningsfunn med at det er klar konflikt mellom såvel dagens mobilsystemer og innføring av 5G,
    på den ene side, og de ovennevnte direktiver og konvensjoner på den andre.
    At ikke ICNIRP har som ambisjon å utforme retningslinjer som også skal verne om annet enn
    mennesker, betyr - slik tradisjonen i forvaltningen i praksis fungerer - at heller ikke forvaltningen
    interesserer seg for andre livsformer, og at disse blir stående uten strålevern. ICNIRP 2020
    forsterker således en situasjon som alt i utgangspunktet er særdeles betenkelig, og er et skritt videre
    i feil retning.
  3. ICNIRP 2020 høyner eksponeringsgrensen til ukjente nivåer
    ICNIRP legger nå som før strålingens oppvarmingsevne til grunn for sine retningslinjer. I dette er
    det også lagt inn den forutsetning at helserisikoen stiger med eksponeringens styrke (såkalt dose-
    respons-sammenheng). Dette er en tenkning som følger tradisjonell tenkning innen dosimetri. 9
    ICNIRP benytter derfor innstrålt energimengde som farekriterium, justert utfra ulike vevstypers
    antatte evne til å absorbere energi og lede bort den varmen den måtte bli omdannet til. Dette gjelder
    både i ICNIRP 1998- og 2020-versjonene.
    Som nevnt over, er oppvarming et farekriterium som alt i utgangspunktet er blindt for de mange og
    omfattende skadevirkninger som er dokumentert ved eksponeringer som ikke produserer varme,
    men som altså likefullt kan gi skader eller biologiske virkninger. Bruken av oppvarming som
    farekriterium peker således i retning av altfor høye grenseverdier i utgangspunktet. På toppen av
    dette skyver likevel både ICNIRP 1998 og ICNIRP 2020 maks-grensene betydelig opp ved å «midle
    verdier», altså beregne gjennomsnitt:
    Ettersom energinivåer i eksponeringen kan variere kraftig både over tid og over flate, mens det er
    oppvarmingen av vevet som er interessant utfra ICNIRPs premisser, angis det i retningslinjene at
    innstrålt effekt skal beregnes som gjennomsnitt over et tidsrom og over en flate. Også dette er i
    overensstemmelse med vanlig dosimetri-tenkning, men er selvsagt helt uakseptabelt dersom man
    legger til grunn at ulike bestanddeler i vev kan ha svært ulik sårbarhet for eksponering, slik at
    gjennomsnittsbetrakninger ikke kan brukes.
    8 https://www.youtube.com/playlist?list=PLmbLthY1JfSqlZr6jAXX636u7QubldI4d
    9 Strålingsdosimetri eller dosimetri er læren om hvordan stråling frigjør energi inne i vev eller andre materialer og
    hvordan energideponering kan kvantifiseres ved måling og/eller beregning. Det er et vitenskapelig gren av
    medisinsk strålingsfysikk (etter Wikipedia, fra svensk).
    15
    ICNIRP 1998 anviser således at man skal bruke målt gjennomsnittlig eksponering i løpet av 6
    minutter over et lokalt område, som f.eks. hodet, armen eller torso (kroppen uten hode, armer og
    bein).
    I ICNIRP 2020 anvises det derimot at man skal bruke målt gjennomsnitt over lengre tid og over et
    større areal. Dermed tillater ICNIRP 2020 både langt sterkere periodevis eksponering og langt
    sterkere punktvis eksponering enn det ICNIRP 1998 gjorde:
    For eksempel anviser ICNIRP 2020 at man i visse situasjoner skal bruke gjennomsnitt over 30
    minutter og samtidig gjennomsnitt over hele kroppen som målemetode, altså en økning fra 6
    minutter og et lokalt område. Selv når maksimal anbefalt ekspneringsgrense beholdes uforandret,
    f.eks. 10 W/m
    2 (ofte skrevet som 10 millioner µW/m 2 ), gir dette anledning til dramatisk sterkere
    eksponering i deler av tida eller på deler av kroppen.
    Et annet sted i ICNIRP 2020 beholder man at lokal eksponering skal måles over 6 minutter, men
    setter opp anbefalt grenseverdi til det firedoble av grensen fra 1998 - fra 10 W/m
    2 til 40 W/m 2 .
    Dette er endringer som kan betraktes som en gavepakke til næringen, ettersom det gjør 5G-
    teknologiene stråleforming 10 og MIMO 11 langt lettere og rimeligere å plassere ut.
    ICNIRP 2020 gir rom for svært mye sterkere stråling enn tidligere - både samlet og som
    gjennomsnitt - og både over tid og over flate. Utvidelsene av tid og flate for beregning av
    gjennomsnittlig eksponering er én av flere endringer som både hver for seg og sammen gjør det
    umulig å angi noen øvre grense for hvor sterk strålingen kan være. 12
  4. ICNIRP 2020 utelukker biologiske skadevirkninger av pulser, som er
    et sentralt bioaktivt trekk ved all reell radiokommunikasjon
    Den kanskje største og viktigste endringen som ICNIRP leverer med ICNIRP 2020, er at ICNIRP
    2020 utelukker biologiske virkninger av pulser.
    Vi ser i dette avsnittet bort fra pulser av den type kraftige energiutladninger som brukes av store
    radarer, og behandler slike pulser som inngår i mikrobølget kommunikasjon fra radiosendere,
    mobilmaster og forbrukerutstyr med trådløse funksjoner.
    ICNIRP utelukker biologiske virkninger av pulser ved å foreta en vurdering av forskningsfunn som
    vi finner vanskelig å betegne som annet enn svindelaktig, og ved å regne pulser inn som om bare
    deres gjennomsnittlige energinivå var relevant. Det gir svært gunstige måleresultater, normalt langt
    under termisk farenivå.
    For å forstå betydningen av dette punktet, kreves det litt bakgrunnsforståelse: All reell radiokommu­
    nikasjon er avhengig av å endre bærebølgen for å kode inn informasjonen som skal overføres. Dette
    kalles signalmodulering. Signalmodulering innebærer å skape pulser - plutselige variasjoner i
    signalstyrken (amplituden). I dag er så godt som all radiokommunikasjon basert på slike pulser.
    10 (Eng. beam shaping / phased array) Dynamisk retningsstyring av signaler sendt som en intens, smal kjegle mellom
    sendemast og terminal, f.eks. en bil i bevegelse.
    11 («massive in, massive out») Teknologi for samtidig håndtering av mange kommunikasjonslinjer i stedet for dagens
    teknologi, som tildeler hver sender små tidsluker.
    12 Å utvide grunnlaget for gjennomsnittsberegningene har vært brukt før i strålevernets historie, og det var forventet at
    ICNIRP ville gripe til dette for å skaffe plass til de sterke strålekjeglene fra 5G-antenner. (Se f.eks. Flydal &
    Nordhagen 2019, ss. 114 - 125.)
    16
    Styrken i pulser kan gjerne være flere hundre eller tusen ganger sterkere enn bærebølgen, men
    pulsene er svært korte (f.eks. ett hundredels sekund), med ingen eller svært svake signaler imellom,
    slik at den utsendte gjennomsnittlige energimengden over tid gjerne er svært lav. Figurene 4 og 5
    viser «nærbilder» av pulser på rundt 12 tusendels sekunders varighet fra en AMS-måler for strøm,
    og styrken og hyppigheten på pulser fra to smarttelefoner og to AMS-målere («smartmålere» for
    strøm), målt over en time i samme avstand fra kildene.
    Når pulser gjentas eller får en svingende «hale», skapes det mer eller mindre tilfeldige, lave
    pulsfrekvenser. F.eks. har GSM-antenner faste, sterke pulser på 217Hz. Aidon strømmålere er
    normalt konfigurert med pulser på like under 2Hz. Tale- eller dataoverføring vil skape en rekke
    korte, mer tilfeldige pulsmønstre med andre frekvenser.
    Det er omfattende dokumentert at biologiske systemer reagerer på en rekke ulike lavfrekvente
    pulsmønstre, selv når pulsene er uhyre svake. F.eks. endres kollagenmolekylers gjennom­
    trengelighet - og dermed stoffskiftet, såvel som signalering i nervetråder - ved utladninger fra
    værsystemer som naturlig samles rundt frekvensene 4, 6, 8, 10, 12 og 28 kHz. Dette er en hoved­
    forklaring på værsyke blant revmatikere (Sönning 2013, Sönning & Baumer 2008, sammendrag i
    Grimstad og Flydal 2018, del 2, ss. 99 - 111). Disse utladningene virker på kollagen over avstander
    på 800 km, og de påvirker ikke i kraft av sin energi, men har tilsynelatende en informasjonsverdi
    som biologiske systemer kan fange opp (Presman 1970). De samme frekvenser dukker opp som
    pulsmønstre i radiokommunikasjon (Grimstad og Flydal 2018, del 2, s. 108, fig. 28). Det er også
    kjent at kolloider (både væsker og vev som utgjør det meste av mennesket) får sine egenskaper
    påvirket av frekvenser i området 1 - 30Hz (Hecht 2018).
    Det er således ganske åpenbart at pulser fra trådløs kommunikasjon kan påvirke levende organismer
    når man vet at det i naturen skapes svake pulser med ulike frekvenser som alle livsformer bruker
    som styringssignaler for organismen (Hecht 2018, Zaporozhan & Ponomarenko 2010).
    Figur 4: «Nærbilder» av pulser på rundt 12 tusendels sekunders varighet fra
    en AMS-måler for strøm
    17
    Det er omfattende dokumentert at pulser fra trådløs kommunikasjon har stor biologisk påvirknings­
    evne. Dette er påvist både i form av laboratorieforsøk på celler og dyr, epidemiologiske sykelighets­
    mønstre, og gjennom målinger av hvordan utladninger i værsystemer påvirker permeabiliteten til
    kromgelatin, et industriprodukt av kollagen (Adlkofer 2004, Sönning 2013). Det er også påpekt at
    de eksperimenter som ikke finner biologiske virkninger fra radiobølger, ofte er utført med radio­
    bølger uten pulsing (Kostoff 2020, Panagopoulos 2019, Flydal og Nordhagen 2019).
    Den biologiske virkningen av pulser er altså ikke knyttet til eksponeringens intensitet, slik det
    termiske paradigmet og dosimetrien forutsetter, og slik ICNIRP 2020 legger til grunn. Vi står
    overfor påvirkningsmekanismer som ikke fanges opp av en klassisk dose-respons-modell. Dose-
    respons-modellen fanger ikke opp de virkningene som forskningen påviser. Dette burde være godt
    kjent.
    Det burde derfor være godt forstått at det er meningsløst å måle gjennomsnittlig oppvarmings­
    potensiale over tid eller flate for å få et mål på helserisiko eller påvirkningspotensialet fra pulsing.
    Det er åpenbart andre faktorer som er av betydning:
    Når pulsene dukker opp utenom sitt faste mønster, forstyrres organismen, og vil påføres helse­
    forstyrrelser (Fdez-Arroyabe & al 2020). Ved testing med menneskeskapte radiofrekvenser synes
    pulsenes skadevirkning å være knyttet til relativt energinivå i forhold til bærebølgen (Panagopoulos
    2019), ikke til absolutt energinivå. Flere andre parametre ved pulsing som synes å ha biologisk
    virkning, omtales av (Firstenberg 2018b, gjengitt på norsk i Grimstad og Flydal 2018, ss. 99 ff.).
    Figur 5: Pulser fra to smarttelefoner og to AMS-målere
    18
    Svindelaktig benektelse av solide funn
    ICNIRP 1998 var – sine øvrige store mangler til tross - i det minste åpen for den mulighet som
    gjentatte ganger både før og etter 1998 er påvist (se referanser over), at pulsers styrke og deres
    relative styrke i forhold til grunnfrekvensen kunne ha en biologisk negativ virkning uavhengig av
    oppvarmingsvirkningen, og burde begrenses.
    På tross av det belegg det er vist til over, hevder ICNIRP 2020 derimot at det ikke finnes bevis for at
    radiobølger med og uten pulsing gir ulik biologisk virkning. Denne påstanden belegges med kun to
    referanser. De to referansene er til artikler ICNIRP-folk selv har skrevet, og begge er meget svake:
    Av sammendragene ser man at den ene artikkelen beskriver et eksperiment hvor man bruker bare
    2-3 minutters eksponeringstider under svært spesielle forhold (Kowalczuk et.al. 2010, i ICNIRP
    2020). I den andre, som er en litteraturgjennomgang, heter det i konklusjonen at man ikke er sikker
    på hva man har funnet, og at det derfor trengs mer forskning på dette (Juutilainen et.al. 2011, i
    ICNIRP 2020). Det er ingen referanser til forskning gjort av uavhengige forskere.
    ICNIRP 2020 utelukker altså biologiske virkninger av pulser på et fullstendig uholdbart grunnlag -
    i direkte motstrid til omfattende forskning som nettopp finner at den biologiske virkningen av radio­
    kommunikasjon synes først og fremst å komme fra pulsene.
    Pulsers og magnetiske felts virkninger går fri
    I elektromagnetisk stråling er det to komponenter: den elektriske og den magnetiske. ICNIRP 1998
    angir derfor retningslinjer for å sette grenser for både den elektriske og den magnetiske
    komponenten. ICNIRP 2020 behandler derimot elektromagnetisk stråling som om den elektriske er
    den eneste virksomme komponenten, og altså som om den magnetiske er uten betydning: ICNIRP
    2020 angir ingen retningslinjer for å sette grenser for den magnetiske komponenten, til tross for at
    det finnes beskrevne mekanismer for omfattende, livsviktige biologiske virkninger av magnetiske
    felt (Zaporozhan & Ponomarenko 2010).
    Vi vet også at mange dyr bruker jordas magnetfelt for å navigere og er dermed mer vare for
    magnetisk enn elektrisk påvirkning av disse sanseorganene: Pulsene påvirker dyrenes magnet­
    sensorer som forskerne nå knytter til et protein (kryptokrom) gjennom delvis klarlagte kvante­
    fysiske mekanismer (Warnke 2007, McFadden & Al-Khalili 2014).
    Pulsers og magnetiske felts virkninger på biologiske prosesser er altså omfattende dokumentert og
    er etablert kunnskap (se over). Funnene beviser at den enkle dosimetriske dose-respons-tenkningen
    som ligger til grunn for ICNIRPs retningslinjer, ikke kan gi adekvat vern mot helseplager fra
    eksponering for trådløs kommunikasjon, og de samme funnene motbeviser også at grenseverdier
    basert på det termiske paradigmet kan gi adekvat vern.
    I ICNIRP 2020-retningslinjene treffer ICNIRP likefullt et valg som er vitenskapelig, etisk og
    yrkeshygienisk uakseptabelt:
    Ganske uten noen vitenskapelig brukbar begrunnelse og stikk i strid med betydelig vitenskapelig
    belegg, avviser ICNIRP 2020 at det bør tas hensyn til pulsenes og den magnetiske komponentens
    biologiske virkninger når grenseverdier beregnes. I stedet gir ICNIRP retningslinjer kun utfra
    pulsenes innstrålte elektriske energinivå - altså ut fra pulsenes oppvarmingseffekt.
    ICNIRP 2020 foreskriver gjennomsnittsberegninger av den elektriske komponenten for å finne
    eksponeringsgrense for pulser utfra en oppvarmingstankegang. Sidene pulsene er så korte og utgjør
    19
    en liten andel av tiden, vet vi svaret allerede: Pulsene fra trådløs kommunikasjon vil ikke kunne gi
    noen oppvarmingsvirkning selv når de er svært sterke og eksponeringen går over lang tid.
    Dermed er denne delen av ICNIRP 2020 bare egnet til å gi vern mot helseskadelige virkninger fra
    reell radiokommunikasjon i de ekstreme tilfellene der pulsene har skadelige oppvarmingsvirkninger
    – så som i forbindelse med nær avstand til spesielt kraftige militære radarer. Beregningsmåten gjør
    blind for alle andre skadevirkninger.
    Grenseverdier for pulser er ikke oppgitt i målbare størrelser, kun som beregnbare
    verdier
    I ICNIRP 1998 ble anbefalt øvre grense for pulser angitt som 32 ganger maksimal tillatt
    gjennomsnittlig eksponering for den aktuelle grunnfrekvensen. Eksponeringsgrensen kunne dermed
    enkelt regnes ut, og man kunne sammenlikne den med målinger gjort i felten med vanlig, lett
    tilgjengelig måleutstyr.
    Denne muligheten for enkelt å sammenholde målinger med eksponeringsgrenser for pulser er
    fjernet i ICNIRP 2020. Slik disse definisjonene er gitt i ICNIRP 2020, kan eksponering i konkrete
    situasjoner bare sammenholdes med eksponeringsgrenser gjennom beregninger:
    I ICNIRP 2020 angis grenseverdier for pulser som formler der resultatet gir verdier i en måleenhet
    som måleteknikere normalt er ukjente med: joule per kvadratmeter (J/m
    2 ). Dette er måleenheten for
    fluens, som er en enhet fra dosimetrien og den termiske tankegangen for energimengder som treffer
    en flate over et tidsrom. 13
    De anviste formlene krever en større matematisk beregning – beregning av integraler over tid.
    Resultatet - integrerte verdier - kan bare beregnes, ikke måles, selv ikke i et laboratorium.
    Å komme fram til om en sender har et pulsmønster som gir en eksponering over eller under
    grenseverdiene blir dermed en ren skrivebordsøvelse, og kan ikke måles under bruk.
    Ikke lenger mulig å fastslå overskridelser
    Siden den veiledningen man får i ICNIRP 2020 ikke gjør det mulig å beregne eller måle noe om
    pulsenes egenskaper som er relevant i de situasjoner som vanlige forbrukere befinner seg i, er det
    utfra ICNIRP 2020 praktisk umulig å vurdere om ICNIRPs retningsgivende verdier blir nådd eller
    overskredet i en gitt situasjon.
    Det er heller ikke praktisk mulig å foreta en måling som verifiserer om en konkret person utsettes
    noe sted på kroppen for pulser som gir eksponering høyere enn grenseverdiene.
    En tilpasning til teknologien, men ikke til behovet for strålevern
    ICNIRP 2020 har altså en rekke mangler med hensyn til hvordan man skal drive strålevern i
    forbindelse med pulser og magnetfelt:
     ICNIRP 2020 anviser beregningsmåter som ikke tar hensyn til at pulser kan være sterkt
    biologisk virksomme uavhengig av energinivået pulsene samlet avgir over tid – til tross for
    at slike virkninger er godt dokumentert.
    13 Fluens er definert som fluks integrert over tid og over flate. Igjen støter vi på en blindhet for andre
    skademekanismer som følger av at kun tradisjonell dosimetri og det termiske paradigmet legges til grunn.
    20
     ICNIRP 2020 tar ikke hensyn til at den magnetiske komponenten har biologiske virkninger –
    til tross for at slike virkninger er godt dokumentert.
     ICNIRP 2020 angir ikke målbare størrelser som kan brukes for å sjekke om grenseverdiene
    overholdes i en praktisk, reell situasjon - noe som gjør retningslinjene svært lite anvendelige
    i praksis.
    Det er vanskelig å unngå den observasjonen at disse nye manglene i ICNIRPs retningslinjer passer
    godt for trådløsbransjen generelt og 5G-utrullingen spesielt, ettersom moderne radiokommunikasjon
    og radar er basert på bruk av pulser, og utvikler seg i retning av kraftigere, skarpere og hyppigere
    bruk av pulser for å øke overføringskapasiteten.
    ICNIRP 2020 gjør pulsing fra trådløse kommunikasjonssystemer «usynlig» som skadeårsak, fjerner
    restriksjonene på relativ pulshøyde 14 , åpner for utvikling av teknologier og produkter som gjør bruk
    av kraftige magnetiske pulser, og gjør det svært mye vanskeligere å påvise overskridelser av
    eksponeringsgrenser.
  5. Retningslinjene er formulert så teoretisk og komplekst at de kun er
    egnet for laboratoriemålinger og teoretiske beregninger
    I pkt. 6 gjennomgikk vi hvordan ICNIRP 2020 anviser beregningsmetoder for å fastsette grense­
    verdier for pulser og for å anslå faktiske eksponeringsverdier for dem i reelle situasjoner. Vi slo fast
    at anvisningene kun er egnet for teoretiske beregninger.
    Vi finner også andre problemer med bruk av ICNIRP 2020 i praktiske situasjoner. Men her er
    begrunnelsene andre. I det følgende sammenfatter vi vår kritikk i Innledningens punkter VI og VII:
    VI. ICNIRP 2020s måte å beregne eksponering og grenseverdier på har en form som i
    hovedsak gjør at grenseverdier må beregnes utfra laboratoriemålinger eller som rent
    teoretiske kalkyler der det må gjøres grove antagelser og forenklinger. Dette gjør verdiene
    sterkt urealistiske og kan gi store avvik opp mot reelle eksponeringssituasjoner.
    VII. ICNIRP 2020 gjør det umulig å komme fram til grenseverdier for pulser som kan måles
    direkte i felt.Det betyr at ICNIRP 2020 kan ikke brukes til å vurdere om grenseverdier
    overholdes i reelle eksponeringssituasjoner med trådløs kommunikasjon, som jo bruker
    pulser for all dataoverføring.
    Fra tabeller å slå opp i, til komplekse og teoretiske beregninger
    I ICNIRP 1998 er det et uttrykt mål å forenkle. Flere av eksponeringsgrensene er derfor angitt med
    enkle tallverdier. Grenseverdier for flere frekvensområder er samlet i én felles grenseverdi for disse
    frekvensområdene, og ICNIRP 1998 angir forholdsvis enkle målemetoder for målinger av innstrålt
    effekt (dvs. eksponeringsgrense for mottatt energi).
    Disse eksponeringsgrensene er samlet i bare to tabeller, en for yrkesaktive og en for befolkningen
    ellers. Begge tabellene er godt forståelige. (ICNIRP 1998, Tabell 6 og 7, side 511) Også på andre
    områder valgte man den gang å gjøre forenklinger. ICNIRP 1998 gjør det derfor mulig å
    sammenholde målinger gjort i praktiske situasjoner, med anbefalte eksponeringsgrenser fra tabeller
    i retningslinjene.
    14 Relativ pulshøyde angis som PAPR – Peak to Average Power Ratio eller crest factor.
    21
    Slike tabellene baserer seg på standardiserte og kontrollerte laboratorieoppsett hvor menneskehoder
    eller andre kroppsdeler erstattes av væskefylte kar, der man måler økning av indre temperatur ved
    eksponering (Figur 6). Målingene brukes både til å fastsette anbefalte eksponeringsgrenser og til å
    etterprøve om utstyr holder seg innenfor dem.
    I slike laboratorieoppsett er ulike vevstyper forenklet ned til en homogen væske med en
    absorbsjonsevne som skal tilsvare kroppsdelens gjennomsnittlige absorbsjonsevne (bilde).
    Absorbsjonsevnen er i realiteten svært ulik for ulike vevstyper. Spesielt har vev med mye vann, som
    øyne, svært stor absorbsjonsevne og blir derfor lettere oppvarmet.
    En slik generalisering av absorbsjonsevnen gir nødvendigvis et ganske urealistisk bilde av
    skadepotensialet, selv innenfor det termiske paradigmets premisser, men ICNIRP 1998 gir i det
    minste tabeller og anvisninger for praktiske målinger, slik at eksponering kan måles i felt og
    sammenholdes med tabellene. Dette kompenserer for at man i en praktisk situasjon f.eks. ikke kan
    stikke inn et termometer i f.eks. en menneskehjerne for å måle temperaturøkningen.
    I ICNIRP 2020 baserer man seg fortsatt på samme tenkning, men selve beregningsmåten av
    eksponeringsgrensene er gjort svært mye mer komplisert enn i ICNIRP 1998: Her må brukeren av
    retningslinjene selv utlede anbefalte eksponeringsgrenser av formler og verdier som man må finne i
    flere ulike tabeller.
    Formlene som angis i ICNIRP 2020 er tildels kompliserte og man må arbeide med flere ulike
    tabeller og formler som skal brukes i ulike sammenhenger (se Figur 9 for et eksempel).
    Fi
    gur 6: Laboratorieoppsett for testing av eksponering. Former for væsker som skal representere
    absorbsjonsevne i hoder og i et barn. (foto: Schmid & Partner Engineering AG)
    22
    Inn i disse formlene skal det angis en rekke verdier.De må hentes inn fra utstyrsspesifikasjoner, fra
    kommunikasjonsprotokoller, fra brukssituasjonen, eller fra andre kilder.
    Bare egnet for laboratorietester og beregninger
    I ICNIRP 2020 er flere eksponeringsgrenser angitt på måter som gjør laboratorietester til det eneste
    alternativet for å undersøke faktisk eksponeringsnivå i en gitt situasjon, noe som legger store
    begrensninger på realismen:Man kan, som allerede nevnt, ikke bruke ICNIRP 2020 til å måle puls­
    styrken i felt og deretter sammenlikne med referanseverdiene for pulsstyrken, slik man kan utfra
    ICNIRP 1998. Man kan heller ikke vurdere en målt eksponering for pulser opp mot eksponerings­
    grenser som man kan finne i en tabell. I stedet må man beregne seg fram til anbefalt eksponerings­
    grense.
    Noen av beregningene krever en ganske eksakt beskrivelse av sendemønsteret som går over de ulike
    antennene - blant annet hvor mye data som sendes, og slike tekniske detaljer, så som hvilke
    kommunikasjonsprotokoller hver enkelt sender bruker, antennetype og avstanden fra målepunktet til
    sender. Man er også avhengig av å vite antennenes retning, sendevinkel, høyde og effekt.
    Dersom det kun er tale om radaranlegg, kan mye av dette være kjent, men pulser som gir biofysiske
    virkninger inngår som grunnleggende egenskap i radiokommunikasjon, som nevnt over, og de
    sterkeste kildene i hverdagen er forbrukerelektronikk med mikrobølgesendere. Da har man normalt
    ikke tilgang til slik informasjon i forkant, og normalt heller ikke i etterkant. Uten slike opplysninger
    vil man ikke vite hvilke verdier man skal legge inn i formlene for å få et rimelig korrekt svar for
    anbefalt eksponeringsgrense for en faktisk situasjon som man ønsker å måle og vurdere i forhold til
    regelverket.
    Figur 7: Tabellen viser formlene som skal brukes for eksponering i intervaller mellom 0 og 6
    minutter. Formlene i tabellen skal integreres over tid. For å gjøre det må man kjenne puls-
    mønsteret til senderen som vil være avhengig av kommunikasjonsprotokoll og hvor mye og hvilke
    data som sendes.
    23
    Beskrivelsen av målesituasjonen vil dermed nødvendigvis bli sterkt forenklet, med tilsvarende
    svekket realisme både i felten, i laboratoriemålingene og i de teoretisk beregnede referanseverdiene
    man sammenlikner med.
    ICNIRP 2020 synes derfor å være formet for et ganske annet perspektiv enn det som ICNIRP 2020
    pretenderer å legge an: å gi retningslinjer for praktisk helse- og miljørettet strålevern.
    I stedet synes ICNIRP 2020 først og fremst å gi prosedyrer for sertifisering av utstyr - kanskje først
    og fremst tungt utstyr - altså bestemte produkter som gir en ukjent eller ikke direkte verifiserbar
    eksponering i felt. Slike prosedyrer er ikke noe man har behov for om man skal utøve praktisk
    strålevern i forbrukeres interesser. Da har man behov for operasjonelle, praktisk håndterbare
    prosedyrer og grenseverdier som kan anvendes til å beskytte mot helse- og miljøskadelig
    eksponering med utgangspunkt i de eksponertes faktiske situasjon.
    ICNIRP 2020 synes derfor kun å være egnet for laboratorieprosedyrer og skrivebordsberegninger.
    En praktisk anvendelse vil være produktgodkjenning, der strålingen fra produkter enkeltvis testes
    eller beregnes i en idealisert, kontrollert, men urealistisk og svært forenklet situasjon.
    Hvor riktige er beregningene og formlene?
    Det er blitt sagt at «man kan enten gjøre formler så kompliserte at feilene i dem ikke er opplagte,
    eller så enkle at det er opplagt at det ikke er noen feil i dem».
    Det er det første som synes gjort i ICNIRP 2020: Beregningsmetodene er gjort så kompliserte at de
    er ukontrollerbare. For hvem har forutsetninger for å vurdere om formelen vist i Figur 9 er relevant
    for å sikre mot skadelige helsevirkninger? Knapt noen, ettersom det ved bruk må gjøres så mange
    forutsetninger om hver enkelt sender og om avstander, datamengder, hindringer, etc. for å fylle inn
    relevante verdier som inngår i formlene. Vi tror ikke dette er mulig å gjøre for realistiske
    situasjoner, ikke en gang i forholdsvis enkle situasjoner. (Se kritikk-punktet nedenfor om
    utfordringen med å beregne samlet eksponering.)
    Selv om vi skulle akseptere det termiske paradigmet som ligger til grunn, kan formelverket i
    ICNIRP 2020 og beregningene som følger av det, ganske enkelt ikke gi svar på slikt som man
    virkelig har bruk for å vite: «Er grenseverdiene gode nok til å sikre at jeg ikke blir skadet?» og «Er
    eksponeringen ved min bruk av trådløs kommunikasjonsteknologi slik at jeg ikke blir skadet?».
    Formelverket alene gjør derfor ICNIRP 2020-retningslinjene ubrukelige for praktiske formål, selv
    på det termiske paradigmets premisser, og kompleksiteten senker et uvitenhetens slør over både
    grenseverdiene og eksponeringen.
    Heller ikke myndighetene forstår beregningsmetoden
    Ettersom vi har problemer med å forstå hvordan formlene i tabellene i ICNIRP 2020 skal kunne
    danne grunnlag for praktiske målinger i felten, og hvordan man skal kunne fastslå om en sender
    ligger over eller under grenseverdiene, tok den ene av forfatterne 15 kontakt med nasjonal strålevern­
    myndighet (DSA) og frekvensforvaltningen (NKOM) i Norge, de to norske forvaltningsorganene
    som har ansvar for dette feltet. I to eposter ba han om råd til tolkningen av de nye retningslinjene
    (Hjortlands eposter med DSA og NKOM januar/februar 2020).
    15 O M Hjortland, elektroingeniør og innehaver av firmaet EMF-Consult, et firma som blant annet driver måling av
    elektromagnetiske felt.
    24
    Svarene fra DSA 16 var rent polemiske og mistenkeliggjørende. De henviste til Strålevernforskriften
    og framviste liten eller ingen kunnskap eller interesse for måling og utfordringer knyttet til den nye
    forskriften. Videre henviste DSA til NKOM for spørsmål som gjelder måling.
    NKOM ga fyldige svar på en liste måletekniske spørsmål. 17 Svarene ga imidlertid uttrykk for en
    praktisk tilnærming der man fortsetter på «gamlemåten», og tolker retningslinjene ganske fritt slik
    at omtalen av pulser i ICNIRP 2020 kun gjelder radar, og ikke pulser i radiokommunikasjon
    generelt. En slik tolkning er det vanskelig å finne hjemmel for. Øverste nasjonale myndighet synes
    således nærmest å la «veien bli til mens man går». Videre henviste NKOM til DSA med tanke på
    hvilken etat som fastsetter (anbefalte) grenseverdier i Norge - og, må vi anta, burde være kvalifisert
    til å forstå hvordan grenseverdiene fremkommer.
    Ingen av de to ansvarlige etatene ga noen forklaring på hvordan man med beregningsmodellene i
    ICNIRP 2020 skal kunne foreta praktiske målinger og eksponeringsmålinger i felten, trass i direkte
    spørsmål om dette. Det var de åpenbart ikke i stand til.
  6. ICNIRP 2020 fokuserer på grenseverdier for eksponering fra
    produkter enkeltvis, ikke samlet
    Reelle situasjoner med flere sendere blir fiktive
    Vi har sett at det er svært stor avstand mellom de beregnede verdier som gis i tabellene i ICNIRP
    2020, og verdier som kan brukes i praksis. Det blir enda tydeligere når vi tar for oss reelle
    situasjoner med flere sendere. Målingene i slike situasjoner blir fiktive når man følger ICNIRP
    2020:
    Målinger i felt har vist at de beregningsmodeller som i dag benyttes, for eksempel på det norske
    NKOMs nettsted Finnsenderen.no, gjerne gir store avvik mellom beregnet stråling og målt stråling.
    Forskjellene kan bli ulike med et par størrelsesordener. Figur 8 viser en situasjon der NKOMs
    beregningsmodell tilsier en eksponering på 9250 µW/m 2 , mens målinger utført på stedet viste 18
    gjennomsnitt som lå på 25 000 til 35 000, med jevnlige topper opp i 110 – 120 000 µW/m 2 . Disse
    beregningsmodellene, som er laget med ICNIRP 1998 som referanse, viser hvor vanskelig det er å
    treffe med teoretiske beregninger.
    Hvor store avvik vi vil få mellom beregnet stråling og målt stråling med ICNIRP 2020 sine nye
    beregningsmåter, er ikke godt å anslå – nettopp fordi beregningsmåtene er så komplekse og krever
    så mange antakelser. Vi kan ikke se noen grunn til å anta at avvikene vil bli mindre.
    Figur 9 gjengir formlene som skal brukes for å beregne eksponeringsgrensen for maksimal samlet
    styrke i pulsene som sendes ut fra all den trådløse digitale kommunikasjon som man eksponeres for
    i en gitt, konkret situasjon.
    16 Eposter fra Lars Klæboe, DSA, sendt 10. og 20. januar 2020 til Odd Magne Hjortland, EMF Consult: SV: Spørsmål
    til ICNIRP's nye utkast, og gjeldende praksis i strålevernbeskyttelse
    17 Epost fra Edith Helene Unander, NKOM, sendt 26. mars 2020 til Odd Magne Hjortland, EMF Consult: SV: Hvordan
    tolke ICNIRP 2020 retningslinjene?
    18 «5G: Hva skal egentlig til før vi kan snakke om helseskadelig stråling på Geilo?», bloggpost 14.03.2020,
    https://einarflydal.com
    25
    Den informasjonen man trenger for å tolke formlene, kan man finne i ICNIRP 2020, men de data
    som skal til for å benytte seg av formlene til praktiske formål, f. eks. for å beregne det anbefalte
    eksponeringsnivået i en konkret situasjon, eller for å sammenholde eksponeringsnivået på stedet
    med grenseverdier man anbefales å holde seg innenfor, er det i praksis ikke mulig å framskaffe:
    Som nevnt, inngår det i formelen en rekke parametre for hver sender. Disse må man kjenne i detalj,
    eller gjøre antakelser om for å få tallgrunnlaget til formlene. I tillegg trenger man for eksempel å
    angi hvor mye data som sendes, og tekniske detaljer så som hvilke kommunikasjonsprotokoller hver
    enkelt sender bruker, antennetype og avstanden fra målepunktet til alle sendere i omgivelsene.
    Noen av disse opplysningene er i beste fall kjente for produsenten, andre deler er avhengige av
    hvordan utstyret er installert eller brukes. En del av dataene man trenger, kan bare måles under bruk
    og angis først i ettertid, og vil være preget av ganske tilfeldige forhold, for eksempel reflekterende
    vegger som fungerer som egne sendere og værforholdene som fungere som dempere eller
    forsterkere av signalene. Man må altså gjøre antakelser i stor stil, noe som gir en feilmargin av
    ukjent størrelse i svarene. 19
    19 Vi holder oss her innenfor det termiske paradigmets tankesett og ser bare på oppvarmingspotensialet, ikke på andre
    virkninger som ikke øker med intensiteten. Tar vi hensyn til skadefunnene som gjøres ved lavere
    eksponeringsintensitet, må vi uansett forkaste disse beregningsmåtene. Samtidig er det et paradoks at nettopp utfra
    det termiske paradigmets tankesett kan det hevdes at disse nyansene ikke er viktige, fordi strålingen uansett er så
    svak i forhold til hva som trengs for å skape oppvarmingsskader.
    Figur 8: Omtrentlige beregningsmideller: NKOMs beregningsmodell viser 9
    250 µW/m 2 , mens det måles langt høyere verdier i felt.
    26
    Et praktisk eksempel
    I de tusen hjem, på T-banen og i busser, på jobb og på kafeer sitter vi med en rekke strålekilder
    rundt oss. Disse kildene har ulike karakteristikker (dvs. egenskaper så som frekvenser, pulsmønstre,
    sendestyrker og avstander). Ulike mobiltelefontyper og WiFi-rutere har ulike karakteristikker, også
    avhengig av hvordan antennene peker. Her beskrives en situasjon der de strålekildene som normalt
    betyr mest for eksponeringens intensitet, er tatt med:
    Fire familiemedlemmer sitter på hver sin side av spisebordet (90 cm x 120 cm) med PCer og
    nettbrett trådløst tilkoblet WiFi-ruteren. Ruteren står i vinduskarmen 1,5 meter unna.
    De fire har trådløse mus og tastaturer til PCene. De har også et par nettbrett og hver sin
    mobiltelefon. To av mobilene strømmer musikk via Bluetooth til øreplugger og trådløse
    hodesett.
    Et par av dem «chatter» med venner og viser hverandre videoklipp. En har videokonferanse
    med lyd via en trådløs høyttaler. Sistemann kjeder seg og ser på katte-videoer mens hun
    snakker i mobiltelefonen med bestemor.
    Smart-TV'en står på i bakgrunnen med WiFi påslått – ikke fordi de bruker det, men fordi de
    ikke vet at den slo seg på automatisk da de pakket den ut og koplet den til. Akkurat slik som
    Figur 9: Formelen for å beregne grensen for tillatt maksimal samlet strålestyrke i pulsene
    som sendes ut av all den digitale trådløse kommunikasjon som du eksponeres for på et gitt
    sted og et gitt tidspunkt.
    27
    «TV-boksen» 20 de har. Fjernkontrollen til TVen er av en type som sender kontinuerlig.
    Ladere til PCer og mobiler er koplet til strømnettet i stikkontakter under bordet og på
    veggen. Smartmålerne for strøm og vann, samt ladestasjonen til den elektriske bilen ved
    husveggen, sender ut pulser i bakgrunnen, dels som radiosignaler, og dels gjennom husets
    ledningsnett som pulser i ledningenes elektromagnetiske felt (såkalt «skitten strøm»).
    Fra slike kilder i nærheten får vi i dag den sterkeste eksponeringen. Og vi utsettes for ukjente
    pulsmønstre og for ukjente samspill mellom strålingen fra disse ulike kildene. 21 Med slike formler
    som vi finner i ICNIRP 2020, får vi ingen praktisk hjelp til å beregne målbare grenseverdier for
    denne situasjonen. Formler av dette slaget gjør det også komplett urealistisk å gjøre en beregning av
    den samlede eksponeringen i situasjonen. Dermed er det heller ikke mulig å sjekke om den
    samlede eksponeringen overskrider anbefalte grenseverdier – verken teoretisk beregnet eller i
    forhold til målte verdier.
    Situasjonen vi har beskrevet, er dessuten en overforenkling. Virkeligheten er mer komplisert:
    I normalsituasjonen står det gjerne en mobilmast med 2G-, 4G- og 5G-antenner på et hustak i
    nærheten. Vi burde også ta med naboenes WiFi-rutere, PCer, telefoner, Smart-TV etc. - i det minste
    de som er i leilighetene over, under og på begge sider, og dessuten rett over gata. I tillegg kommer
    treningsklokkene med Bluetooth som mange har på armen, og AMS-målerne i sikringsskapene i
    trappegangen. Hvor mye dempes forresten signalet av veggene i mellom dem og stuebordet? Og så
    var det smart-høyttaleren på kjøkkenbenken. Vi må heller ikke glemme alle smart-varmeovnene
    som styres trådløst med ZigBee eller andre protokoller som de færreste noen gang har hørt om. De
    må vi også få tak i data på for å kunne fóre beregningsmodellene med realistiske tall.
    Enklere situasjoner - heller ikke mulig å beregne
    Med slike formler som i ICNIRP 2020 lar det seg heller ikke gjøre å beregne anbefalt eksponerings­
    nivå eller den faktiske eksponeringen når situasjonen er langt enklere:
    Vi kan forenkle oppgaven til å beregne hvilken grense for eksponering som skal gjelde for en enkelt
    hånd: I vår situasjon holder hånden i den trådløse musa, mens PCen med WiFi påslått er 10 cm
    unna på venstre side og mobiltelefonen ligger 10 cm unna til høyre.
    Selv denne situasjonen er i praksis umulig å beregne: Vi vet ikke hvor fort musa beveges og dermed
    ikke hvor mye den stråler. Vi vet ikke hvilken type mobiltelefon som er i bruk og hva som er
    innstrålt effekt fra mobilen i den retningen som er aktuell. Vi vet ikke hvor inni PCen WiFi-antenna
    er plassert. Heller ikke vet vi vilken kommunikasjonsfrekvens og -protokoll WiFi-ruteren bruker. Vi
    må også gjøre antakelser om mengden og typen nettrafikk som går til og fra PCen og til og fra
    mobilene. Vi må til og med anslå hvor raskt dataserverne «i andre enden av internettet» svarer,
    dersom vi skal gjøre en skikkelig beregningsjobb.
    Alle disse faktorene kan ha vesentlig påvirkning på resultatet av beregningen.
    ICNIRP 2020 gir dermed verken forbrukere, arbeidsgivere eller myndigheter noen mulighet til å
    måle og/eller vurdere strålemiljøet i omgivelsene i forhold til INCIRPs anbefalte grenseverdier,
    ettersom det ikke kan gjøres med måleapparater alene.
    Forbrukere kan dermed ikke selv sjekke om et produkt, eller et antall kilder samlet, holder seg
    20 dvs. settop-enheten fra bredbånds- og TV-leverandøren, som f.eks. Canal Digital, Altibox, eller HomeNet.
    21 For mer om slikt samspill, se Flydal og Nordhagen 2019, ss. 91 ff.
    28
    innenfor grenseverdiene. Forbrukerne har således ingen mulighet for i praksis å ha innsikt i og
    kontrollere sin egen «stråle-hverdag».
    Alternativet til slike formler kunne - fortsatt innenfor dosimetri-tenkningen og det termiske
    paradigmet - vært tabeller over anbefalt maksimalgrense for eksponeringsnivå, og anbefalt
    maksimal styrke for pulser, slik at man ganske enkelt kunne lest av på måleutstyr hvor man ligger i
    forhold til grenseverdiene. Det kunne man i stor grad gjøre basert på ICNIRP 1998.Og det kunne
    også vært gjort med utgangspunkt i dagens kunnskap om skadevirkninger ved subtermiske
    eksponeringsnivåer.
    For liten sikkerhetsmargin i forhold til dagens virkelighet
    ICNIRP 2020 angir en sikkerhetsmargin for beregningene på 50. Det vil si at man skal kunne
    eksponeres for 50 samtidige kilder uten at man havner i en farlig eksponeringssituasjon. Sagt med
    andre ord: ICNIRP har beregnet en anbefalt grense for befolkningen generelt på en femtidel av den
    eksponeringsintensiteten som er beregnet å være nødvendig for gi skadelig sterk oppvarming.
    Denne grensen gjelder per sender. Er man bare eksponert for én enkelt sender, skal den altså kunne
    sende 50 ganger sterkere før man når oppvarmingsgrensen.
    I situasjonen rundt stuebordet som ble beskrevet over, kommer man raskt opp i 50 samtidige
    sendere, eller kanskje over dette. Dermed er sikkerhetsmarginen på 50 brukt opp. I en full buss eller
    t-banevogn blir antallet sendere også lett over 50, og skjermingen og refleksen fra metallveggene vil
    drive eksponeringen opp.
    Sikkerhetsmarginen på 50 er arvet fra ICNIRP 1998. Om dette faktisk er nok, er ikke diskutert i
    ICNIRP 2020. Samspillseffekter er heller ikke berørt.
    Sikkerhetsmarginen som benyttes i ICNIRP 2020 er ikke tilpasset dagens bruk av trådløs kommuni­
    kasjon. ICNIRP 2020 gir heller ingen anvisninger for hvordan man skal kunne måle hvor nær man
    er kommet anbefalt eksponeringsgrense.
    Praktiske løsninger mangler
    ICNIRP 2020 gir ingen anvisninger overhodet på praktiske løsninger som kan brukes for å redusere
    eksponering, verken over eller under termisk nivå, verken for enkeltkilder eller for samlet ekspo­
    nering fra flere kilder. ICNIRP 2020 gir heller ikke anvisninger for vern mot slike virkninger under
    termisk nivå som ICNIRP 2020 åpner for, men ikke definerer som helseplager og tar forbehold for,
    f.eks. problemer med implantater (se Kap. 3).
    Grenseverdier skal, utfra den dominerende dose-respons-tankegangen, beregnes utfra samlet
    eksponering. 22 Vi har sett at vi i hverdagen lett kan komme til å eksponeres for en lang rekke
    sendere fra vanlig forbrukerutstyr, og at dette samlet kan overskride sikkerhetsmarginen. Ansatte i
    elektronikkbutikker oppholder seg normalt i et slikt miljø hele arbeidsdagen. Mange gjør det
    antakelig hjemme.
    Å angi grenseverdier for samlet eksponering innebærer nødvendigvis å foreta grove forenklinger
    ettersom ulike kommunikasjonsteknologier kan være ganske forskjellige med hensyn til biofysisk
    påvirkning. En del av dette kan knyttes til kommunikasjonsprotokollers ulike pulsmønstre.
    22 Et alternativ ville f.eks. vært å bare fokusere på den eksponeringen man finner har en biofysisk påvirkning. Det
    gjøres f.eks. Ved terapeutisk behandling med bestemte frekvenser.
    29
    EMF-retningslinjer 2016 for forebyggelse, diagnosticering og behandling af EMF-relaterede
    helbredsproblemer og sygdomme (Belyaev et al 2016) fra den europeiske miljømedisinerorganisa­
    sjonen EUROPAEM tar samlet eksponering som utgangspunkt, men anviser ulike føre-var-
    orienterte eksponeringsgrenser per kilde, med ulike grenser avhengig av teknologier.
    EUROPAEMs retningslinjer er således i samsvar med dose-respons-tankegangen, tar avstand fra det
    termiske paradigmet, mens de anbefalte referansenivåene er supplert med kunnskap om biofysiske
    virkninger både fra forskningsfunn og klinisk erfaring. De anbefalte grensene ligger i samme
    område som Europarådets resolusjon 1815 av 2011 og Retningslinjene for bygningsbiologer (Maes
    2015), dvs. rundt én hundretusendel til én timilliondel av anbefalingene i ICNIRP 1998. (Se Figur 2,
    nederst til venstre.)
    Praktiske løsninger vil innebære enklere grenseverdier for samlet eksponering, og som kan brukes
    som direkte referanser i felt.
    Utvisker og svekker ansvaret og kontrollmuligheten
    ICNIRP 2020 angir beregningsmåter for enkeltkilder som fører til skrivebordsberegninger basert på
    en rekke antakelser. For faste, militære radaranlegg og satellittjordstasjoner, mobilmaster og
    liknende store anlegg kan slike beregningsmåter kanskje være meningsfylte. Men fokuset på
    eksponering fra enkeltkilder og de komplekse beregningene bidrar til at ansvaret for den samlede
    eksponeringen som gjelder folk flest i deres hverdag utviskes og svekkes:
    ICNIRP 2020 overlater i praksis beregningene til de store produsenter og nettoperatører og deres
    bransjeorganer og sertifiseringsinstitutter. De har radioteknisk kompetanse og ressurser for slikt, og
    deres forretning er avhengig av akseptable resultater. Dermed skyver ICNIRP 2020 ansvaret for å
    ivareta strålevernet over til bransjen selv og dens egeninteresse, mens forbrukere, forvaltning og
    arbeidsgivere blir sittende med en ganske udefinerbar eksponering som vi har sett at de verken har
    kompetanse, informasjon, tekniske, eller juridiske verktøy til å vurdere eller beregne seg fram til.
    Vi må derfor forvente at med ICNIRP 2020 vil det bli langt vanskeligere - for ikke å si umulig - for
    myndigheter, uavhengige aktører og forbrukere å etterprøve hvorvidt enkeltprodukter i praksis
    overholder grenseverdiene.
    At bransjer eller bedrifter utfører kontrollfunksjoner fra forvaltningen er normalt både i Norge og
    andre land og har vært praksis i all tid, men i begrenset omfang og under statlig tilsyn. Som del av
    en økonomisk-liberalistisk trend har det i noen tiår vært tendensen å flytte svært sentrale
    kontrollfunksjoner fra forvaltningen ut som egenkontroll til bransjene eller bedriftene selv. Vi
    betviler ikke at det i en del sammenhenger kan ha fordeler. Men vi må da også forvente at
    bransjeaktører vil utnytte det store handlingsrommet som et strålevern basert på næringens
    egenkontroll gir, slik vi har sett i andre bransjer - særlig når forvaltningen selv blir stående uten
    reell mulighet for innsyn.
    Når staten har frasagt seg ansvar, hvem skal ta ansvaret for samlet eksponering?
    Ansvaret for å fastsette nasjonale grenseverdier tilligger staten, og er vanligvis plassert i et
    direktorat under helse- eller miljøministeriet. Slik er det også i Norge: Ansvaret er lagt til
    Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA).
    Dette ansvaret uthules av en rekke internasjonale konvensjoner og avtaler, blant annet handels­
    avtaler og retningslinjer fra standardiseringsorganisasjoner som staten følger, dels fordi de følger
    30
    med internasjonale avtaler automatisk, dels fordi forvaltningen aktivt fremmer tilslutning til slike
    retningslinjer. Således har f.eks. DSA selv arbeidet for at ICNIRPs retningslinjer rutinemessig og
    automatisk skal være gjeldende forskrifter i Norge - uoversatt og uten nærmere vurderinger.
    Slik - gjennom en kombinasjon av bindinger påført av internasjonal integrasjon og egne valg som
    binder opp, oppstår det til dels sterke føringer både på hva den nasjonale forvaltningsenheten for
    strålevernet kan beslutte, og på hva det er politisk passende å holde seg til.
    Standardiserings-, bransje- og interesseorganisasjoner innen elektrisitet og radiokommunikasjon i
    Vesten og i FN-systemet bygger på ICNIRPs og IEEEs retningslinjer (ITU, ETSI, CCITT, CEPT,
    ILO, IEC, NEK, m.fl.). Vi må forvente at de vil dreies i retning av ICNIRP 2020 sitt perspektiv,
    altså orientert omkring sertifisering av den enkelte strålekilden og ved økt bruk av beregnings­
    modeller som gir dårligere innsyn- og kontrollmuligheter.
    Befolkningens og personers samlede eksponering, som er det relevante perspektiv i et folkehelse-
    og arbeidsmedisinsk arbeid, skal ivaretas og sikres av offentlige myndigheter på ulike forvaltnings­
    nivåer fra kommuner og oppover. Dette må vi forvente vil svekkes.
    Dette betyr at mer ansvar faller på de enkelte brukere selv, dvs. arbeidsgivere, forbrukere, og eiere
    av steder der andre oppholder seg, hva enten på arbeidsplasser, i offentlige lokaler, kinoer eller
    utendørs. Men verken myndigheter eller forbrukerne og arbeidsgivere får gjennom ICNIRP 2020
    relevante og praktiske redskaper til å utøve en slik kontroll, ikke en gang på det termiske
    paradigmets premisser. De har ingen forutsetninger for å utøve sin del av ansvaret, og det fins ikke
    engang måleapparater som kan hjelpe dem, ettersom retningslinjene ikke oppgir målbare verdier, og
    ettersom det ikke fins tilgjengelig måleutstyr til overkommelige priser for en del av de frekvensene
    som nå tas i bruk i stort omfang - dels som del av 5G, dels gjennom frislipp av frekvenser til
    ulisensiert bruk. 23
    Statens ansvarlige forvaltningsorgan har allerede i høy grad sikret seg ved å begrense sitt ansvar:
    I Norge og i de øvrige nordiske land er eksponeringsgrensene bare anbefalte. I flere land, f.eks. i
    Norge, er dessuten de kildene som står for den langt sterkeste eksponeringen - mobiltelefoner, WiFi-
    rutere, etc. - unntatt fra strålevernforskriftene fordi eksponeringen fra disse kildene enkeltvis er
    under ICNIRPs termisk baserte referanseverdier (unntaksbestemmelse i Den norske Strålevern­
    forskriften §2 pkt e).
    Burde faremerkes?
    Strålevernreglementets krav innfris overfor forbrukerne og på arbeidsplasser ved at forbruker­
    produkter godkjennes enkeltvis, og ved at de hver for seg er så svake i forhold til grenseverdiene, at
    de typegodkjennes. Men som vi har sett, brukes de nærmest i klynger. Utstyret burde derfor, selv
    utfra ICNIRP 2020, merkes med advarsler om at grenseverdier kan overskrides når flere sendere
    brukes sammen.
    ICNIRP 2020 antyder ingen slike tiltak.
    All stråling fra radiokommunikasjon er av WHOs kreftforskningsinstitutt IARC etter en omfattende
    panelvurdering gitt fareklasse 2B – mulig kreftframkallende for mennesker. Dette er samme
    fareklasse som blant annet eksos, en del løsemidler og tungmetaller. Produkter i samme klasse er
    gjerne merket med advarsel. Det gjelder for eksempel benzen, som også tilhører klasse 2B.
    23 f.eks. frekvenser rundt 26 og 60 GHz, som har vært i bruk en stund til radiolinjer, men nå rulles ut til bruk i 5G-
    nettverkenes «endenett» og for å lage «små radioceller».
    31
    Dersom vi legger IARCs faremerking til grunn, eller tar utgangspunkt i retningslinjene fra
    EUROPAEM 2016 (Belyaev 2016), ville dagens forbrukerutstyr for mikrobølge-bruk - mobil­
    telefoner, WiFi-rutere, AMS-målere, smartTV, etc. - måtte faremerkes eller forbys.
    Det russiske statlige strålevernet for ikke-ioniserende stråling, NCNIRP har tradisjon for å sette
    grenseverdier utfra de eksponeringsnivåer der man kan påvise kortids- og eller langtids helseskade.
    NCNIRP har publisert en rekke advarsler mot ICNIRPs grenseverdier (Markov og Grigoriev 2015).
    Nylig foreslo to av dette miljøets fremste forskere en faremerking av trådløse rutere, mobiler, m.m.
    (Grigorev og Subarev 2019).
    Det er ingen anførsler i ICNIRP 2020 i noen slik retning.
  7. ICNIRP 2020 hviler på et lukket, selvrefererende forskningsmiljø
    som gir næring til en ICNIRP-preget, selvrefererende
    leveransekjede
    I dette punktet skal vi se at ICNIRP i sine nye retningslinjer baserer seg på et selvrefererende miljø,
    altså et lukket miljø som henter sin forståelse og sin faglige legitimering hos seg selv - i strid med
    kunnskapen utenfor. Dette blir synlig gjennom en analyse av bevisføringen bak ICNIRP 2020.
    Et slikt selvrefererende miljø er en sentral mekanisme som bidrar til å forklare hvordan en liten
    stiftelse som ICNIRP kan begrunne sine retningslinjer for grenseverdier på tross av en massiv
    overvekt av forskning som viser at disse retningslinjene er utilstrekkelige for et rimelig vern av
    helse og miljø (se f.eks. Figur 3).
    Et slikt selvrefererende miljø avspeiler et sterkt institusjonelt nettverk som er bygget opp over lang
    tid innenfor et miljø med sterke forsvars- og næringsinteresser og en dosimetri-orientert fagtradisjon
    der utfordrende kunnskap systematisk er blitt utestengt gjennom ulike mekanismer.
    Vi har i (Flydal og Nordhagen 2019) og i (Grimstad og Flydal) gitt omfattende sammendrag og
    referanser til hvordan dette har foregått. Sentrale ingredienser er ICNIRPs dominerende påvirkning
    langs leveransekjeden via WHO fram til det enkelte nasjonale strålevern i de land som følger
    ICNIRPs retningslinjer og ICNIRPs urimelig strenge vurderingskriterier for forskningsfunn, som
    fører til at all forskning som gjør funn som rokker ved dette lukkede miljøets sentrale fundament -
    det termiske paradigmet - kan forkastes som utilstrekkelige.
    Bevisføringen bak INCIRP 2020, som vi analyserer her, forsterker dette bildet og bidrar til å
    forklare hvordan dette forsvarsverket er konstruert.
    Bevisføring utelukkende basert på ICNIRP-pregede forskningsmiljøer
    Som vi har kritisert over, hviler ICNIRP 2020 på enkelte sentrale premisser som vi holder for å
    være foreldede og i strid med allment akseptert kunnskap innen de aktuelle fagmiljøene. Dette
    gjelder først og fremst dose-respons-modellen – at energinivået i strålingen er tilstrekkelig
    parameter for strålevern, det termiske paradigmet – at skader ikke oppstår under oppvarmings­
    grensen for vev, antakelsen om at pulser påvirker bare biofysisk gjennom energinivået, og bruk av
    beviskrav som ikke er egnet i biologisk/medisinsk sammenheng.
    Som bevisføring for å underbygge disse sentrale premissene og annet grunnlag for retningslinjene,
    refererer ICNIRP 2020 til diverse dokumenter. Dette er utelukkende dokumenter fra ICNIRP-
    32
    pregede miljøer. Disse dokumentene er ikke representative for kunnskapsstatus innen forskningen
    på helse- og miljøvirkninger fra ikke-ioniserende stråling, men er kun representative for forskning
    som bygger på de samme premisser og det samme metodegrunnlaget som de brukes til å
    underbygge. Dokumentene kommer fra det samme miljøet av forskere som arbeider med nettopp
    dette samme grunnlaget som utgangspunkt. Begrunnelsen er sirkulær, eller selvrefererende.
    Alle hoveddokumentene er skrevet av ICNIRP-dominerte utvalg
    Om eksponering for elektromagnetiske felt under termisk grense gir biologiske skadevirkninger,
    drøftes i ICNIRP 2020-retningslinjenes Appendix B. Konklusjonene er at biologiske
    skadevirkninger ikke er tilstrekkelig godt dokumentert. Denne konklusjonen underbygges først og
    fremst ved å referere til større utredninger gjort av organisasjoner og komiteer dominert av ICNIRP-
    medlemmer og deres nettverk.
    I alle disse dokumentene avvises all forskning som finner helsevirkninger ved nivåer som er for
    svake til å kunne gi akutte oppvarmingsskader. Slik underbygges alle premissene nevnt over –
    dose-respons-modellen, det termiske paradigmet, og antakelsen om at pulser påvirker bare
    biofysisk gjennom energinivået, Bevisføringen skjer ved bruk av ICNIRPs anbefalte beviskrav, som
    ikke er egnet i biologisk/medisinsk sammenheng.
    Følgende dokumenter refereres til som om de kom fra uavhengige kilder, mens de de facto ble til
    under full kontroll av ICNIRP gjennom ICNIRP-dominans i utvalgene bak dem:
  8. Rapporten fra EU-Kommisjonens SCENIHR-utvalg: SCENIHR (2015). SCENIHR.
    Potential health effects of exposure to electromagnetic fields (EMF). Luxembourg: Scientific
    Committee on Emerging and Newly Identified Health Risks; 2015.
    Denne rapporten ble brukt til å legitimere EUs 5G-satsning, og virket dermed førende også
    på politikken til mange land utenfor EU. Den er tungt kritisert for ensidighet og feil, blant
    annet i meget omfattende analyser av flere fremstående forskere, gjengitt på norsk i (Flydal
    & Nordhagen 2019). SCENIHR-utvalgets arbeidsgruppe ble fullstendig dominert av
    ICNIRP (samme kilde, s. 410).
  9. Et utkast til WHO-monografi, utarbeidet av et utvalg under The International EMF Project i
    WHO. I ICNIRP 2020 er dette utkastet referert som World Health Organization.
    Radiofrequency fields; Public Consultation Document, released October 2014. Geneva:
    WHO; 2014.
    Dette utkastet kom ikke lengre enn til høringen, fordi det utløste en storm av protester fra
    forskere verden over. I ICNIRP 2020 gis det inntrykk av at utredningen ble ferdigstilt og
    publisert av WHO. Arbeidsgruppen besto utelukkende av ICNIRP-medlemmer. En revisjon,
    som er dominert av ICNIRP-medlemmer, pågår. Også denne er sterkt kritisert for mange av
    de samme forholdene som selve utkastet. (For ytterligere omtale og referanser: Flydal &
    Nordhagen 2019.)
  10. Tre rapporter fra det svenske strålevernets vitenskapelige komité om elektromagnetiske felt
    (SSM 2015, 2016, 2018 i ICNIRP 2020).
    Fem av syv medlemmer av denne komiteen er ICNIRP-medlemmer. Per mars 2020 var blant
    annet ICNIRPs leder og lederen av det ICNIRP-dominerte WHO-kontoret The International
    EMF Project medlemmer av denne komiteen.
    33
  11. Som grunnlag for å hevde at det ikke er noen kreftfare, henvises det til to rapporter fra
    Health Council of the Netherlands (HCN 2014 og 2016 i ICNIRP 2020). Leder av ICNIRP
    inntil våren 2020, Eric van Roggen, har i lang tid hatt sentrale verv i HCN, og er
    vitenskapelig medlem.
    Med tung representasjon av ICNIRP-medlemmer kunne ingen av disse utvalgene komme fram til
    andre konklusjoner enn ICNIRP selv. Alle de førende personene i disse utvalgene har en lang
    historie med å avvise enhver forskning som viser ikke-termiske helsevirkninger av elektro­
    magnetisk stråling. Mange av dem har også koblinger til trådløs-næringen. Slike bindinger er
    påpekt gang på gang overfor WHO, EU-Kommisjonen og det svenske strålevernet (Flydal &
    Nordhagen 2019). Det Karolinska Institutet har erklært ICNIRP-medlemskap som diskvalifiserende
    for å kunne delta i uhildede utvalg (Hardell et al 2020).
    Ensidigheten demonstreres ytterligere ved at det i ICNIRP 2020 ikke er referert til en eneste av den
    lange rekken litteraturgjennomganger og utredninger som kommer til motsatte konklusjoner. Det er
    ikke engang vist til (IARC 2013), den grundige dokumentasjonen på over 400 sider fra WHOs
    kreftforskningsinstitutt som lå til grunn for IARC sitt vedtak i 2011 om at elektromagnetisk stråling
    skal klassifiseres som «Klasse 2B – mulig kreftfremkallende for mennesker». Heller ikke omtaler
    ICNIRP 2020 noen av de 192 litteraturstudiene som Martin L Pall oppsummerer i sin kritikk av
    (SCENIHR 2015). Disse litteraturstudiene er presentert i sammendrag og drøftet i (Flydal &
    Nordhagen 2019), og konkluderer alle sammen med at skadelige funn er sikkert påvist.
    ICNIRPs formelle begrunnelse for bare å referere til egne litteraturstudier og litteraturstudier der
    ICNIRPs strenge vurderingskriterier er brukt, framgår i (Alexander & al 2012), og viser i seg selv
    hvordan ICNIRP har bygget opp en selvrefererende kultur gjennom en strengt formell vitenskapelig
    legitimering: Litteraturstudier der ICNIRPs vurderingskriterier ikke er brukt, må etter ICNIRPs syn
    forkastes fordi man ikke har kontroll over vurderingskriteriene, og dermed ikke kan vurdere
    kvaliteten.
    Mange ulike førsteforfattere, men ICNIRP-folk er alltid med i forfatterteamet
    I tillegg til de ovennevnte dokumentene, refererer ICNIRP 2020 til 169 andre dokumenter. Ved
    første øyekast kan det se ut som om disse 169 referansene som ICNIRP 2020 oppgir, er ganske
    varierte med svært mange ulike førsteforfattere, og kan dermed synes å stammer fra ulike
    forskningsmiljøer - noe som gir ICNIRP 2020 skinn av å ha en bred faglig plattform. Vår analyse
    viser at det er motsatt. Det faglige fundamentet bak ICNIRP 2020 representerer et svært ensidig og
    snevert utvalg:
    Vi sorterte først bort artikler med generelt innhold som ikke er relatert til EMF og helse, men som
    anviser målemetoder, omhandler generelle skader ved oppvarming, o.l. Disse ble klassifisert som
    «generelle artikler» og ses bort fra i det følgende, selv om også denne litteraturen underbygger
    premissene for ICNIRP 2020.
    Etter frasortering av disse og dokumentene nevnt i punktlisten i forrige punkt, satt vi igjen med 109
    referanser med navngitte forfattere. Alle unntatt 18, altså 91 referanser, ble brukt som grunnlag for å
    forsvare ICNIRPs standpunkter, så som dose-respons-modellen, det termiske paradigmet og
    antakelsen om at pulser påvirker biofysisk bare gjennom energinivået.
    Vi analyserte så de 109 referansene, som tilsammen har svært mange ulike forfattere. Vi ønsket å
    undersøke om de mange forfatterne var uttrykk for en tilsvarende stor spredning på forsknings­
    miljøer og om ICNIRP-medlemmer hadde tilknytning til disse miljøene:
    34
    Er en av forfatterne også ICNIRP-medlem, er det å forvente at personen forsvarer det termiske
    paradigmet, ettersom det er utenkelig at et ICNIRP-medlem skulle stille seg bak rapporter som
    konkluderer eller fremmer syn i strid med ICNIRPs linje. Det fins bare et par eksempler på at
    forhenværende ICNIRP-medlemmer i ettertid offentlig har antydet at det termiske paradigmet bør
    forkastes (f.eks. Lin 2019). Er et ICNIRP-medlem med blant forfatterne, må vi derfor regne miljøet
    som preget av ICNIRPs syn, eller enkelt sagt ICNIRP-dominert.
    For å bringe på det rene om artiklene kom fra ICNIP-miljøer eller uavhengige forskningsgrupper
    undersøkte vi om forfatterne var «ICNIRP-tilknyttede». Som «ICNIRP-tilknyttede» har vi regnet
    ICNIRP-medlemmer, medlemmer av ekspertgruppen og forhenværende medlemmer så langt vi har
    oversikt. (Se Flydal og Nordhagen 2019, s. 410 for en forkortet liste.) De 109 referansene fordelte
    seg da slik:
     I 20 referanser fant vi ingen ICNIRP-tilknytning:
    ◦ 18 av disse artiklene legger fram funn av biologiske virkninger under termisk grense,
    altså i strid med ICNIRPs termiske fundament. ICNIRP 2020 avviser samtlige av disse
    med generelle påstander om angivelig metodiske svakheter, manglende relevans for
    mennesker, og/eller manglende sammenheng mellom dose og respons.
    ◦ Én artikkel brukes til å underbygge at el-overfølsomhet kan tilskrives nocebo.
    ◦ Én artikkel om beregning av SAR-verdier er fra et kjent IEEE-medlem. Artikkelen er
    brukt i Appendiks A for å understøtte beregninger av oppvarmingseffekten av EMF.
     De resterende 89 artiklene har ICNIRP-tilknytning:
    I 82 av disse artiklene finner vi ICNIRP-folk i forfatterlisten. I de resterende 7 artiklene
    finner vi igjen personer som også er medforfattere av andre av de 82 artiklene. Også de 7
    artiklene kommer dermed fra ICNIRP-pregede forskningsmiljøer. Alle de 89 artiklene kan vi
    dermed regne som «ICNIRP-artikler».
     Det er stor variasjon blant førsteforfatterne av de 89 ICNIRP-artiklene:
    ◦ I hoveddelen av ICNIRP 2020 er det 21 ICNIRP-artikler med 19 ulike førsteforfattere
    ◦ I Appendix B er det 11 ICNIRP-artikler med 11 ulike førsteforfattere
    ◦ I Appendix A finner vi totalt 58 artikler, hvorav hele 44 artikler er fra den samme
    forskningsgruppen, med noen hyppig forekommende førsteforfattere. Disse artiklene
    omhandler kun varmevirkninger fra eksponering og tilknyttede SAR-beregninger. (SAR,
    Specific Absorption Rate, er en vanlig målemetode som brukes som grunnlag for
    dosimetri-beregninger av risiko for vevsskader utfra energiabsorbsjon/oppvarming.)
    Disse artiklene inngår altså i litteraturen som bygger opp under ICNIRPs premisser.
    ◦ Av de resterende 14 artiklene i Appendix A er det 10 ulike førsteforfattere.
    Ut fra dette drar vi følgende konklusjoner:
     I praksis er samtlige referanser som på noen måte støtter ICNIRPs premisser, under
    ICNIRPs kontroll. Forskningsdokumentasjonen bak ICNIRP 2020 er verken variert,
    uavhengig eller balansert.
     Den svært varierte bruken av førsteforfatter gir inntrykk av en bredde i forskningen eller i
    bakenforliggende forskningsmiljøer som ikke er reell.
    35
     Grunnlaget for ICNIRP 2020 reflekterer slett ikke en bred konsensus blant forskere. Snarere
    står ICNIRP og de miljøene som støtter opp under og forsvarer ICNIRP, ganske alene om å
    holde fast ved det termiske paradigmet.
     De 18 utvalgte uavhengige enkeltstudiene som viser biologisk virkning ved sub-termisk
    eksponeringsnivå, synes å være tatt med for å gi inntrykk av at ICNIRP 2020 hviler på et
    bredt faglig grunnlag. De forkastes ved bruk av ICNIRPs ekstreme vurderingskriterier.
    Avvisningen er så generell og upresis at den vanskelig kan ettergås.
    Retningslinjene i ICNIRP 2020 bygger på en direkte oppsummering av ICNIRP-miljøets egen
    forskning. ICNIRP 2020 framstår som et forsøk på å kamuflere denne ensidigheten ved å sette opp
    mange ulike personer utenom ICNIRP som førsteforfattere og la personer tilknyttet ICNIRP stå
    lenger ut i forfatterlisten. Realiteten er at ICNIRP 2020 er svært langt fra å hvile på en
    vitenskapelig velfundert, upartisk gjennomgang av kunnskapsstatus.
    En «selvrefererende» leveransekjede uthuler føre-var-prinsippet
    Strålevernet er internasjonalt organisert som et system der man tar utgangspunkt i retningslinjer,
    som så skrittvis vurderes og legges til grunn for (anbefalte) grenseverdier. Denne trinnvise
    «videreforedlingen» har form av en leveransekjede der overprøvingen gjøres av instanser som i
    prinsippet er uavhengige og foretar sine selvstendige vurderinger.
    Men slik skjer det ikke i praksis, noe en rekke analyser har pekt på og kritisert (Se Flydal og
    Nordhagen 2019 for analyser og kilder.): Trinnene i kjeden tilfredsstiller slett ikke de krav til
    selvstendige vurderinger som man forventer i land som legger ICNIRPs retningslinjer uendret til
    grunn, som f.eks. Norge og de øvrige nordiske land:
    Leveransekjeden er preget av at den er selvrefererende. De samme personer fra de samme
    fagmiljøer med samme tilknytninger til næringen eller til ICNIRP-pregede miljøer går igjen langs
    hele kjeden. I likhet med hva vi påviser om forfatterskapet bak ICNIRP 2020, refererer disse samme
    personene til utredningene fra de øvrige utvalg som de selv sitter i, for å underbygge sine
    utvalgsvurderinger. Eksempler på dette er vurderingene fra WHOs prosjektkontor The International
    EMF Project, EU-kommisjonens ekspertutvalg under SCENIHR/SCHEER, og det svenske
    strålevernets vitenskapelige komité om elektromagnetiske felt.
    Det virker også åpenbart, uten at vi har undersøkt i detalj, at om man studerer utstyrssertifiseringer
    nærmere, f.eks. av rutere, mobiler og annen elektronikk med sendere, vil man finne at de inngår i en
    tilsvarende leveransekjede håndtert av sertifiseringsinstanser som baserer seg på egenerklæringer og
    dermed egenkontroll (f.eks. CE-merking). Bak disse vil vi finne de samme uholdbare premisser som
    ligger til grunn for ICNIRPs og IEEEs retningslinjer: dose-respons-prinsippet, det termiske
    paradigmet, og antakelsen om at pulser bare påvirker biofysisk gjennom energinivået.
    Stater som legger slike premisser til grunn for sitt strålevern, har alt i utgangpunktet valgt bort det
    føre-var-prinsippet som de er pålagt å følge utfra egen lovgivning. De bryter dermed med egen
    grunnlov om de velger å følge ICNIRP 2020, men forstår det ikke, fordi det skjules av fagligheten,
    teknisk og prosedyremessig kompleksitet.
    Mens vi tidligere i notatet gjorde oppmerksom på at formelverket i ICNIRP 2020 forskyver
    kontrollmuligheter og makt vekk fra forvaltning og forbrukere og over til produsentene, ser vi i
    leveransekjeden at organisasjonsmessige forhold peker i samme retning. Seinere ledd i kjeden vil i
    praksis basere seg på de tidligere, fordi det blir for vanskelig å overprøve dem. Den selvrefererende
    36
    leveransekjeden og de ekstreme vurderingskriteriene forsterke dette, og skaper en praksis der før-
    var-prinsippet er forkastet: Funn av helse- og miljøskader må påvises med samme strenghetskrav
    som settes for å bevise en naturlov. Dette er et meget klart brudd med føre-var-prinsippet:
    Strenghetskravet til bevis som brukes for å rettferdiggjøre tiltak som skal beskytte helsen,
    bør være mindre enn det som kreves for å fastslå årsaksforhold som et naturvitenskapelig
    prinsipp. (Frentzle-Beyme 1994)
  12. ICNIRP 2020 beskytter næringen mot myndigheter og forbrukere
    Selv når man aksepterer de sviktende premisser som ligger til grunn for ICNIRP 2020, stiller
    ICNIRP 2020 såvel folkehelsen som den enkeltes helse overfor utfordringer som ikke bare er
    måletekniske, men også forvaltningsmessige og juridiske. Dette har vi vist i flere av de foregående
    punktene.
    Vi har vist at ICNIRP 2020 legger til rette for at strålevernet vil preges av mindre realisme og reelt
    sett i større grad vil flyttes til tekniske konsulenter og til sertifiseringsprosesser. Videre har vi pekt
    på at dette svekker myndighetenes evne til å utforme et effektivt vern, basert på egen og selvstendig
    kompetanse. Myndighetene blir i stor grad prisgitt andres, særlig bransjens, vurderinger og
    sertifiseringer. Slik øker ekspertveldet, og beslutningene fjernes fra den politiske og forvaltnings­
    messige arena, såvel som fra brukerne.
    Den offentlige strålevernforvaltningen vil dermed stå dårligere rustet mot press og lobbyvirksomhet
    fra næringen og andre interessenter. I helse- og miljøvernforvaltningen skal man kunne treffe tiltak
    utfra mulig skadepotensiale. Man skal være føre-var. Samtidig må man kunne forsvare tiltak overfor
    sterke bransjeaktører som har store kommersielle interesser i at fare-anslagene holdes lavt. Dette er
    vanskeligere når bransjen holder dataene for seg selv, eller data er vanskelige å anslå.
    Likeså svekkes allmennhetens såvel som medias muligheter til å ettergå bransjen og myndighetene,
    og eventuelt vinne fram overfor myndigheter som ikke skjøtter sin oppgave, eller overfor nærings­
    aktører som utnytter de mange uklarhetene som ICNIRP 2020 skaper.
    I jussen tilordnes normalt ansvar for skade ved at man påviser – eller sannsynliggjør - at det fins en
    sannsynlig, konkret og bestemt skadeårsak i det enkelte konkrete tilfellet. Usikkerhet skal komme
    anklagede tilgode. Sannsynlighetene i hvert ledd i årsakskjeden multipliseres opp. 24 Det skal derfor
    ikke mange usikre ledd til, før tiltalte går fri. Med ICNIRP 2020 innføres det mange usikre ledd.
    En slik svekkelse er spesielt uheldig fordi miljøjussen allerede i utgangspunktet står svakt:
    Årsaksbildene er ofte meget kompliserte, gjerne med mange mulige miljøstresstressorer
    (miljøgifter), individuelle toleranseterskler og ukjente biologiske prosesser involvert.
    Årsaksrekkene kan man normalt ikke påvise eller bevise i detalj. Virkningene av miljøstressorer
    fordeler seg gjerne tynt ut i befolkningen og over en rekke symptomer som kan ha mange årsaker
    eller komme av en for stor samlet belasting, og symptomene kan komme akutt eller først over tid
    (Hecht 1997, i Grimstad & Flydal 2018, s. 206).
    Å føre juridiske bevis er dermed vanskelig, mens det er lett å argumentere for at det er usikkert om
    noen bestemt miljøstressor er årsaken.
    Disse forholdene tilsier at myndigheter og forbrukere trenger retningslinjer med klarere grense-
    24 I en årsaksrekke med tre ledd der sannsynligheten i hvert ledd er 0,75 (altså 75%), vil sannsynligheten således bli
    0,42 (altså under 50%), og ikke gi grunnlag for en fellende konklusjon.
    37
    verdier, tydelige krav og praktiske målemetoder. ICNIRP 2020 vil i stedet øke usikkerheten, bidra
    til at rettssikkerheten svekkes, og til at strålevernet nasjonalt og lokalt i enda større grad enn i dag
    vil bli basert på autoriteten og tiltroen til overnasjonale organer.
  13. ICNIRP driver interessekamp forkledd som vitenskap og utgjør en
    fare for klodens helse og miljø
    Stater velger selv hvilke retningslinjer de vil legge til grunn for sitt strålevern, og i hvilken grad de
    vil bygge på eller modifisere retningslinjer som fremmes av interesseorganisasjoner eller mer
    nøytrale instanser. Som nevnt over, fins det mange føringer på dette valget og valget har mange
    slags konsekvenser: helse- og miljømessige, handelspolitiske, velferdsmessige, forsvarsstrategiske,
    m.m.
    De uholdbare premissene som ICNIRP bygger sine retningslinjer på, er uegnet til å ta seg av
    dagens skadebilde og i motstrid med såvel forsknings- som klinisk basert kunnskap, og har vært det
    lenge. Disse premissene ble valgt på 1950-tallet i USA, og er siden blitt opprettholdt trass i store
    innsigelser. I tur og orden har det vært innflytelsen til, og hensynet til, forsvaret, radio-, radar- og
    kraftbransjen, mobiltelefoni-næringen og nå aktørene innen trådløse teknologier i massemarkedet
    som har veid tyngst (Maisch 2010, Marino 2010, Brodeur 1977).
    Næringslivshensyn dominerer i de føderale kontorer der retningslinjene for USA fastsettes, FCC og
    FDA (Alster 2015). Lederstillingene i disse mektige byråene gis bort som gaver til generøse
    bidragsytere til presidenters valgkampanjer. De styres ganske enkelt av næringslivet i en grad vi i
    Europa har vanskelig for å forestille oss. Det er et etisk og politisk valg, ikke et vitenskapelig
    begrunnbart valg.
    De foreldede og irrelevante premissene for strålevern skaper en fiksjon som har gjort at strålevernet
    i lang tid har fjernet seg fra realitetenes verden og etterhvert kunnet bygge opp et sett retningslinjer
    for utøvelse av strålevern som opprettholder denne fiksjonen om de irrelevante premissenes
    gyldighet. Slik er det skapt handlingsrom for en stor og mektig næring og en svært sterk interessent­
    gruppe – det ekom-industrielle kompleks.
    Ved å videreføre strålefysikkens og dosimetriens termisk baserte tradisjoner på et felt der disse bare
    fanger opp de aller groveste skadevirkningene, og utelater alle andre, er ICNIRP et verktøy for
    næringens interessekamp. Leveransekjeden gjennom WHO gir ICNIRPs retningslinjer en falsk
    autoritet. ICNIRP og interessentene bak har lykkes i å bygge opp den utbredte forestillingen at
    denne stiftelsen er et kompetansesenter for objektiv kunnskap og forskning på feltet – til og med at
    stiftelsen er et slags WHO-organ, slik NKOM feilaktig har fremstilt ICNIRP på sine nettsider.
    ICNIRPs retningslinjer markedsføres og oppfattes som om de var «WHOs anbefalinger».
    Det skal dermed sterk forvaltning og sterke politikere til for å innføre grenseverdier som er mer
    restriktive enn ICNIRPs retningslinjer. Det er likefullt gjort i flere vestlige land, som i f.eks. Italia,
    Israel og Belgia, der grenseverdiene er satt vesentlig lavere enn ICNIRPs referanseverdier.
    I Norge er derimot ICNIRPs referanseverdier gjort til grenseverdier - uten videre. ICNIRPs til
    enhver tid nyeste retningslinjer er til og med lovfestet som automatisk gjeldende norsk forskrift –
    uten oversettelse, og derfor i praksis uten innsyn for andre enn spesialister.
    Et strålevern på slike premisser underkjenner hele den omfattende forskningen som påviser
    helseskader ved subtermiske nivå, underkjenner forskernes kompetanse, klinikeres vurderinger og
    38
    betydelige befolkningsgruppers klare helseerfaringer, og tillater teknologier vi i stigende grad ser
    gir betydelige miljøskader.
    Den sterke eksponeringsveksten gjør elektromagnetisk forurensning til vår tids kanskje største
    miljøproblem, og utgjør ganske enkelt en fare for verdenssamfunnet. Denne utviklingen har fagfolk
    lenge ventet ville vise seg i sykeligheten, noe analyser også viser at den gjør. Således advarte et
    ekspertpanel direkte til USAs president i 1971:
    «I nær framtid kan energi-forurensningen av miljøet bli i klasse med dagens kjemiske
    forurensning … og … svak, langvarig eksponering kan bli et kritisk problem for
    folkehelsen.» (sitert i Wright 2017)
    Avslutning
    Vi har gjennomgått ICNIRP 2020-retningslinjene og framført vår kritikk. Vi finner premissene for
    ICNIRP 2020 å være foreldede og i strid med kunnskapsstatus og dagens krav om en føre-var-linje
    innen helse- og miljøvern. Dette gir grunn for å forkaste hele ICNIRP 2020 til fordel for andre og
    bedre egnede retningslinjer. Vi har likevel nøye gjennomgått retningslinjene og satt fingeren på en
    rekke mangler og problematiske sider ved dem.
    Vi finner at ICNIRP 2020 svikter grovt som grunnlag for strålevern, og at svikten er gjennom­
    gående. Vi finner at svikten i stor grad kan tilbakeføres til valget av premisser, som synes å være et
    bevisst valg, gjort for å verne om en teknologi og dens interessenter. Vi finner også at selv om man
    skulle akseptere disse premissene, har ICNIRP 2020 svært store mangler med tanke på det som
    skulle være retningslinjenes hensikt – helsevern under nasjonale myndigheters kontroll. Vi har også
    pekt på at ICNIRP 2020 svikter i forhold til natur- og miljøvern ved å åpne for eksponeringsnivåer
    som gir betydelige skadevirkninger.
    Vi har belyst taktikken ICNIRP har brukt for å fremme og få gehør hos strålevernmyndigheter i en
    rekke land for sine grovt sviktende retningslinjer og dermed fått lagt disse retningslinjene til grunn
    for de enkelte lands strålevern.
    Våre konklusjoner er oppsummert i sammendraget foran, men vi sammenfatter enkelte
    hovedpunkter her, spesielt sett i lys av 5G-teknologiens framvekst.
    Å hevde at en bestemt teknologi, f.eks. 5G, «er i overensstemmelse med ICNIRPs grenseverdier fra
    2020 og dermed ikke skadelig», er en meningsløs påstand. Den kan i praksis hverken verifiseres
    eller falsifiseres.
    ICNIRP 2020 er som retningslinje for strålevernarbeid direkte skadelig, i og med at
     ICNIRP 2020 bygger på en for lengst foreldet forutsetning om at sub-termiske skader ikke
    forekommer eller ikke er reelle.
     ICNIRP 2020 gjør store innskrenkninger i sitt gyldighetsområde, slik at man skal se bort fra
    blant annet virkninger på implantater, og utelukker alle biologiske virkninger utenom
    oppvarmingsskader.
     ICNIRP 2020 leverer et formelverk som ikke lar seg bruke i praksis, ettersom man verken
    kan beregne grenseverdier for eller gjøre målinger av realistiske situasjoner og sammen­
    holde målinger med grenseverdiangivelsene.
    39
     ICNIRP 2020 opererer med sikkerhetsmarginer og beregningsmåter som ikke er tilpasset
    dagens forbrukeres virkelighet.
     ICNIRP 2020 omfatter bare mennesker, og ikke andre livsformer som vi er avhengige av, og
    som synes å forsvinne i takt med økt eksponering.
     ICNIRP 2020 gir ingen veiledning i hvor ansvaret skal plasseres for å påse at ikke den
    samlede belastningen overskrider de oppgitte grenseverdiene noe som medfører en
    pulverisering av ansvar for samlet eksponering fra den store mengden ulike strålekilder vi til
    daglig omgir oss med.
     ICNIRP 2020 tar etiske og politiske valg, som å ikke forholde seg til føre-var-prinsippet,
    kamuflert som tilsynelatende høyverdige og korrekte vitenskapelig baserte slutninger.
    ICNIRP 2020-retningslinjene må etter vår oppfatning forstås primært som et næringsstrategisk
    dokument:
    ICNIRPs nye retningslinjer løser problemene som eksponeringsgrensene i ICNIRP 1998 ville skape
    for utrullingen av 5G. Med ICNIRP 2020 fjerner ICNIRP disse hindrene effektivt. ICNIRP 2020 er
    dermed skreddersydd for å rulle ut 5G med millimeterbølger, stråleforming og med MIMO (massive
    in, massive out) uten å komme i konflikt regelverket, og kommer nettopp på det tidspunktet da
    behovet for et regelverk som legitimerte det bransjen allerede var i ferd med å gjøre, ble
    presserende.
    ICNIRP 2020 fremstår således som et bestillingsverk fra telekomindustrien for å løse problemene
    som eksponeringsgrensene i ICNIRP 1998 ville skape for utrullingen av 5G. For selv med de langt
    mindre restriktive grenseverdiene i ICNIRP 1998 enn i f.eks. mange østeuropeiske land, ville 5G få
    praktiske problemer og store installasjonskostnader uten de nye slakkere grenseverdiene fra ICNIRP
    2020 (Törnevik 2017, Bechta & Grangeat 2017). Med de nye retningslinjene fjerner ICNIRP disse
    hindrene effektivt både ved å øke grenseverdiene og ved å svekke myndigheters og borgeres
    mulighet til å kontrollere leverandørenes og operatørenes produkter, målinger og beregninger.
    Når en svært liten organisasjon som er unndratt enhver offentlig kontroll og innsikt, slik som
    ICNIRP, får stor makt, bør den følges med argusøyne. ICNIRP sine mange og uformelle bånd til
    trådløsnæringen fordrer aktsomhet, ikke minst i land som Norge, der ICNIRPs retningslinjer er
    nedfelt som fundament i lovgivningen (Strålevernforskriften §6), men også i andre land som har
    ICNIRPs anbefalinger som grunnlag for sine retningslinjer.
    Vi vil advare mot en slik utvikling som vi nå ser innen regulering av strålevernet:
    Å innføre nye og mindre restriktive retningslinjer, som i praksis gjør næringen til sine egne voktere,
    er et anslag mot staters myndighet, mot miljø, mot folks helse og rett til å vite. Dette er ikke minst
    viktig og relevant nå i forbindelse med den store, omfattende 5G utbyggingen. ICNIRP 2020 som
    grunnlag for grenseverdier er en helse- og miljøpolitisk fallitterklæring når den svekker bruken av
    føre-var-prinsippet, som er nedlagt i alle europeiske lands grunnlov og fratar folk muligheten for å
    kontrollere sin egen «ståle-hverdag».
    Vi ber derfor om at politikere og forvaltning, i Norge såvel som i andre land, ikke abdiserer, men tar
    sitt forvaltningsansvar på alvor, selv gjør etiske og politiske avveininger og sørger for at en ny,
    vitenskapelig oppdatert, bedre, bredere og bransjeuavhengig vurdering legges til grunn for
    nasjonalt strålevern.
    40
    Referanser
    Adlkofer, Franz & al, 2004. Risk Evaluation of Potential Environmental Hazards From Low
    Frequency Electromagnetic Field Exposure Using Sensitive in vitro Methods, Final report REFLEX
    Study, 31 May 2004
    Alexander, Jan m. fl., 2012. Svake høyfrekvente elektromagnetiske felt – en vurdering av
    helserisiko og forvaltningspraksis, FHI-rapport 2012:3, Folkehelseinstituttet, http://www.fhi.no/
    Alster, Norm: Captured Agency, How the Federal Communications Commission Is Dominated by
    the Industries It Presumably Regulates, Edmond J. Safra Center for Ethics, Harvard University,
    2015, http://ethics.harvard.edu/files/center-for-ethics/files/capturedagency_alster.pdf
    Bandara, P. & Carpenter, D. O. ,2018. Planetary electromagnetic pollution: it is time to assess its
    impact, The Lancet, 2 (12), e512-e514 https://www.thelancet.com/journals/lanplh/article/PIIS2542-
    5196(18)30221-3/fulltext
    Bechta, Kamil & Grangeat, Christophe,2017. RF exposure impact on 5G rollout, A technical
    overview, ITU Workshop on “5G, EMF & Health”, Warsaw, Poland, 5 December 2017
    Belyaev, Igor, Dean, Amy, Eger, Horst, Hubmann, Gerhard, Jandrisovits, Reinhold, Kern, Markus,
    Kundi, Michael, Moshammer, Hanns, Lercher, PPiero, Müller, KKurt, Oberfeld, Gerd, Ohnsorge,
    Peter, Pelzmann, Peter, Scheingraber, Claus, og Thill, Roby, 2016. «EUROPAEM EMF Guideline
    2016 for the prevention, diagnosis and treatment of EMF-related health problems and illnesses»,
    DOI 10.1515/reveh-2016-0011. https://www.degruyter.com/view/j/reveh.2016.31.issue-3/reveh-
    2016-0011/reveh-2016-0011.xml?rskey=BFhF0Q&result=1 Dansk versjon: «EUROPAEM EMF-
    retningslinjer 2016 for forebyggelse, diagnosticering og behandling af EMF-relaterede
    helbredsproblemer og sygdomme.» Dansk versjon kan lastes ned fra: https://einarflydal.com eller
    hentes her: http://www.ehsf.dk/ under Professionel / Leger
    Brodeur, P., 1977. The Zapping of America. N.Y.
    EKLIPSE 2018. The impacts ofartificial Electromagnetic Radiation on wildlife (flora and fauna)
    Current knowledge overview (background document to the web conference), January 2018. To
    versjoner: foreløpig versjon, framlagt til konferansen: https://einarflydal.com/wp-
    content/uploads/2018/03/eklipse-buglife-conferencematerial-january2018.pdf, endelig versjon:
    http://www.eklipse-mechanism.eu/documents/15803/0/EMR-
    KnowledgeOverviewReport_FINAL_27042018.pdf/1326791c-f39f-453c-8115- 0d1c9d0ec942
    Fdez-Arroyabe P, Fornieles-Callejón J, Santurtún A, Szangolies L, Donner RV, 2019. Schumann
    resonance and cardiovascular hospital admission in the area of Granada, Spain: An event
    coincidence analysis approach. Sci Total Environ. 2020 Feb 25;705:135813. doi:
    10.1016/j.scitotenv.2019.135813. Epub 2019 Nov 27.
    Firstenberg, Arthur, 2018. «Den Usynlige Regnbuen», oversatt av Einar Flydal, ISBN 978-82-
    93187-43-1
    Firstenberg, Arthur, 2018b: NTP analysis – Part II: design flaws and conclusions, notat, 20.04.2018,
    http://www.cellphonetaskforce.org/wp-content/uploads/2018/04/NTPanalysis-Part-II.pdf. Norsk
    oversettelse hentet fra Flydal, E: "Er den svake strålingen like skadelig? Nye studier viser det – og
    hvordan en 25 millioner US$-musestudie ga verre resultater enn forskerne forsto", bloggpost,
    https://einarflydal.com/2018/07/16/dreper-den-svake-stralingen-like-effektivt-nye-studier-viser-det-
    og-hvordan-du-kan-slose-bort-25-millioner-us/
    41
    Flydal, Einar & Nordhagen, Else (red.), 2019. 5G og vår trådløse virkelighet – høyt spill med helse
    og miljø, Z-forlag.
    Frentzle-Beyme, R. 1994: John R. Goldsmith on the usefulness of epidemiological data to identify
    links between point sources of radiation and disease. Public Health Rev 1994; 22:305–20.
    Grigorev, O.A. og Subarev, J. B., 2019: «Вниmание mобильный телефон!» («Fare:
    mobiltelefon!»), i Вестник Связи (Kommunikasjonsnytt), teknisk-vitenskapelig tidsskrift,
    Russland, september 2019
    Hardell, Lennart, et al, 2020: Letter to Mrs. Simonetta Sommaruga, President of the Swiss
    Confederation, January 7, 2020, https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2020/01/Whistleblow-
    Martin-Röösli_January-2020.pdf
    Hecht, K. og Balzer, H.-U. , 1997. Biologische Wirkungen elektromagnetischer Felder im
    Frequenzbereich 0 bis 3 GHz auf den Menschen. Etter oppdrag for Bundesinstitut für
    Telekommunikation. Contract No. 4231/630402.
    Hecht, Karl, 2018. Die Wirkung der 10-Hz-Pulsation der elektromagnetischen Strahlungen von
    WLAN auf den Menschen, brennpunkt Ausgabe Mai 2018, Diagnose:funk
    Hecht, Karl, 2016. Health implications of long term exposure to electrosmog, Competence Initiative
    for the Protection of Humanity, the Environment and Democracy e.V.2016,
    http://kompetenzinitiative.net/KIT/wpcontent/uploads/2016/07/KI_Brochure-6_K_Hecht_web.pdf
    Hecht, Karl, 2015. Ist die Unterteilung in ionisierende und nichtionisierende Strahlung noch
    aktuell?, Forschungsbericht, Kompetenzinitiative zum Schutz von Mensch, Umwelt und
    Demokratie e.V., 2015, https://kompetenzinitiative.com/forschungsberichte/ist-die-unterteilung-in-
    ionisierende-und-nichtionisierende-strahlung-noch-aktuell/
    Hill, Austin Bradford, 1965. The Environment and Disease: Association or Causation?, Proceedings
    of the Royal Society of Medicine, Section of Occupational Medicine, President’s Address, Meeting
    January 14, 1965
    Horsevad, Kim, 2015. Kortlægning af Bioreaktivitet for Mikrobølger i nontermiske Intensiteter,
    Saxo, 2015, kan bestilles fra Akademika.
    IARC, 2013. Non-Ionizing Radiation, Part 2: Radiofrequency Electromagnetic Fields, IARC
    Monographs on the Evaluation of Carcinogenic Risks to Humans, No. 102, IARC Working Group
    on the Evaluation of Carcinogenic Risk to Humans. Lyon (FR). International Agency for Research
    on Cancer. ISBN-13: 978-9283213253ISBN-13: 978-9283201403,
    https://www.ncbi.nlm.nih.gov/books/NBK304630/
    ICNIRP, 1998. Guidelines for limiting exposure to time‐varying electric, magnetic and
    electromagnetic fields (up to 300 GHz). Health Phys 74:494‐522
    ICNIRP, 2020. Guidelines for limiting exposure to electromagnetic fields (100 KHz to 300 GHz),
    published ahead of print in: Health Physics, april 2020,
    https://www.icnirp.org/en/publications/article/rf-guidelines-2020480.html
    Jamieson, Isaac, 2014. RF / Microwave Radiation Risk Awareness (Abridged Version),
    EMF:AV_RM0140721, Biosustainable Design, 2014, http://biosustainabledesign.org/
    Jensen, Christian F. (2019). RESPONSUM om hvorvidt det vil være i strid med menneske- og
    miljøretlige regler at etablere 5G-systemet i Danmark, 2019, Christian F. Jensen Advokatfirma,
    42
    Bonnor Advokater, Holte, Danmark. Kan lastes ned HER.
    Engelsk versjon: Christian F. Jensen: LEGAL OPINION on whether it would be in contravention of
    human rights and environmental law to establish the 5G-system in Denmark, 2019, written by
    attorney-at-law (L) Christian F. Jensen, Danmark, 75 pages. May be downloaded HERE.
    Juutilainen J, Höytö, Kumlin T, Naarala J. Review of possible modulation-dependent biological
    effects of radiofrequency fields, Bioelectromagnetics 32(7):511–34; 2011.
    Kostoff RN. The largest unethical medical experiment in human history. 2020. PDF:
    http://hdl.handle.net/1853/62452
    Lai, Henry, 2017. Henry Lai’s Research Summaries, ni dokumenter lagt ut på
    http://www.bioinitiative.org/research-summaries/, desember 2017
    Lin JC, 2019. The Significance of Primary Tumors in the NTP Study of Chronic Rat Exposure to
    Cell Phone Radiation [Health Matters]. IEEE Microwave Magazine. 20(11):18-21. Nov 2019.
    DOI:10.1109/MMM.2019.2935361. https://doi.org/10.1109/MMM.2019.2935361
    Maes, 2015. Baubiologie Maes & Institut für Baubiologie + Nachlassigkeit: Baubiologische
    Richtwerte für Schlafbereiche, Ergänzung zum Standard der baubiologischen Messtechnik SBM-
    2015, https://www.baubiologie.de/downloads/richtwerte-schlafbereiche-15.pdf
    Maisch, Don, 2010. The Procrustean Approach, Setting Exposure Standards for
    Telecommunications Frequency Electromagnetic Radiation, PhD-avhandling, Univ. of Wollongong,
    2010, http://www.emfacts.com/the-procrustean-approach/
    Marino, Andrew, 2010: Going Somewhere, Truth About a Life in Science, Cassandra PÅublishing,
    2010
    M. Markov & Y. Grigoriev (2015) Protect children from EMF, Electromagnetic Biology and
    Medicine, 34:3, 251-256, DOI: 10.3109/15368378.2015.1077339,
    http://dx.doi.org/10.3109/15368378.2015.1077339
    McFadden, Johnjoe & Al-Khalili, Jim, 2014. Life on the edge, Broadway books, New York, 2014
    Mercer, David, 2016. The WHO EMF Project: Legitimating the Imaginary of Global
    Harmonization of EMF Safety Standards, Engaging Science, Technology, and Society 2 (2016), 88-
    105 DOI:10.17351/ests2016.41
    Panagopoulos, Dimitris, 2019. Comparing DNA Damage Induced by Mobile Telephony and Other
    Types of Man-Made Electromagnetic Fields. Mutation Research/Reviews in Mutation Research.
  14. 10.1016/j.mrrev.2019.03.003
    Presman, A. S., 1970. «Electromagnetic Fields and Life», engelsk utgave: Springer
    science+business media LLC, New York, 1970
    SCENIHR, 2015. SCENIHR. Potential health effects of exposure to electromagnetic fields (EMF).
    Luxembourg: Scientific Committee on Emerging and Newly Identified Health Risks; 2015. Doi:
    10.2772/75635
    Strålevernforskriften: Forskrift om strålevern og bruk av stråling, per 21.3.2020,
    https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2016-12-16-1659?q=strålevernforskriften
    Sutherland, William J. , Stuart H.M. Butchart, Ben Connor, Caroline Culshaw, Lynn V. Dicks, Jason
    Dinsdale, Helen Doran, Abigail C. Entwistle, Erica Fleishman, David W. Gibbons, Zhigang Jiang,
    43
    Brandon Keim, Xavier Le Roux, Fiona A. Lickorish, Paul Markillie, Kathryn A. Monk, Diana
    Mortimer, James W. Pearce-Higgins, Lloyd S. Peck, Jules Pretty, Colleen L. Seymour, Mark D.
    Spalding, Femke H. Tonneijck, and Rosalind A. Gleave, 2018. A 2018 Horizon Scan of Emerging
    Issues for Global Conservation and Biological Diversity, Trends in Ecology & Evolution, January
    2018, Vol. 33, No. 1 https://doi.org/10.1016/j.tree.2017.11.006
    Sönning, Walter & Baumer, Hans, 2008. Die Meteorotropie der fotographischen Dichromat-
    Gelatine: Ein Modellfall für die „Wetterfühligkeit“ bei Mensch und Tier?,
    umwelt·medizin·gesellschaft, 21, 1/2008
    Sönning, Walter, 2013. ‘Wetterfühligkeit‘ und Elektrosensibilität, Forschungsberichte zur Wirkung
    elektromagnetischer Felder, Kompetenzinitiative e. V., 2013, http://www.competence-initiative.net
    Törnevik, Christer, 2017. Impact of EMF limits on 5G network roll-out, Ericsson research,
    presentasjon, Warszawa, https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2019/12/Ericsson-
    S3_Christer_Tornevik.pdf
    Warnke, Ulrich, 2007. Bees, Birds And Mankind, Destroying Nature by ‘Electrosmog’, Kempten,
    1st edition November 2007, ISBN: 978-3-00-023124-7, http://www.competence-initiative.net
    Warnke, Ulrich, 2010. The potential dangers of electromagnetic fields and their effect on the
    environment, presentasjon, Europarådet, Komiteen for miljø, landbruk, og lokale og regionale
    saker, felles høring, 17. sept. 2010
    World Health Organization, 2014. Radiofrequency fields; Public Consultation Document, released
    October 2014. Geneva: WHO. Uoffisielle linker til de enklete kapitlene finner du her:
    https://www.stopumts.nl/doc.php/Berichten
    %20Internationaal/8908/who_radio_frequency_fields_environmental_health_criteria_monograph
    Wright, Nicola, 2017. «Downplaying Radiation Risk», kapittel 23 i Walker, Martin J. (ed.):
    Corporate ties that bind – An Examination of Corporate Manipulation and Vested Interests in Public
    Health, Skyhorse Publishing, N.Y., 2017
    Zaporozhan, V., & Ponomarenko, A., 2010. Mechanisms of geomagnetic field influence on gene
    expression using influenza as a model system: basics of physical epidemiology. International
    journal of environmental research and public health, 7(3), 938–965.
    https://doi.org/10.3390/ijerph7030938, https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2872305/