Foto: Andrew Rusk

Publisert den 4. desember 2018 av Ivar Espås Vangen i Meninger

Noam Chomsky - 10 prinsipper for konsentrasjon av makt og velstand gir oss en forklaring på hvordan de økonomiske og sosiale forskjellene har fått øke så voldsomt de siste tiårene. Skal vi klare å snu utviklingen, må vi organisere oss og være bevisste på hva vi kjemper mot.

Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg. Dokumentaren er satt sammen av en serie intervjuer med den amerikanske lingvisten, Noam Chomsky. Han forsøker gjennom filmen (under) å forklare de siste tiårenes rovdyrkapitalisme og enorme økning i sosial ulikhet. Slik han ser det har den globale business-klassen helt siden 1970-tallet ført en målretta klassekrig for sine egne interesser – mot folk flest.

Prinsippene som ligger til grunn for denne utviklinga:

1. Reduser demokratiet
2. Form ideologi
3. Redesign økonomien
4. Skift byrden
5. Angrip solidaritet
6. Styr regulatorene
7. Kontroller valgene
8. Hold bermen i tøylene
9. Konstruer samtykke
10. Marginaliser befolkninga

Alle disse prinsippene har i varierende grad vært gjeldende for de siste 40 åra, også i vårt eget land. Det er ikke bare i USA man har opplevd skjerpa klassekamp, økende økonomiske forskjeller og marginalisering.

I denne teksten, i anledning Noam Chomskys snarlige 90-årige fødselsdag, forsøker jeg å overføre disse prinsippene også på den norske virkeligheten. Vi har mye å lære av hans kritikk og analyse av maktkonsentrasjon.

Ivar Espås Vangen: USA og Latin-Amerika: Det gode eksempelets trussel

Prinsipp 1: reduser demokratiet

Vår egen makt- og demokratiutredning slo fast allerede for 15 år sia at store deler av det norske demokratiet har blitt innskrenka, blant annet som følge av EØS-avtalen.¹ Det er ingen hemmelighet at Norge reint innenrikspolitisk sto langt friere under unionen med Sverige, enn vi er i dag med EØS-avtalen som husmannskontrakt. TISA, ACER, TTIP og flere andre slike overnasjonale regimer, har samme effekt.

Det skal altså ikke spille noen rolle hva man stemmer på: politikken skal ligge fast uansett. Som Chomsky sier det: den beste måten å holde folk passive og lydige på, er gjennom å innskrenke rommet for politisk debatt mest mulig, men tillate svært livlig diskusjon innenfor disse rammene. Slik får man politikk til å handle om personfokus og diverse tullesaker, mens de viktige sakene holdes unna.

Prinsipp 2: Form ideologi

I etterkrigstida sto sosialdemokratiet så sterkt at Høyre-lederen John Lyng, som i 1963 fungerte et par uker som norsk statsminister, uttalte at «vi er alle sosialdemokrater» i dette landet. Siden 1980-tallet har nyliberalistiske idéer med utspring i britiske og amerikanske tenketanker fått norske partier, fra AP til FrP, inn på dogmer om privatisering, konkurranseutsetting, skattekutt og stopp i nye sosiale reformer.

Det er ikke foruten grunn at slike liberalistiske tenketanker i nesten alletilfeller er sponsa av storkapitalen. Vårt eget hjemlige Civita er intet unntak. Skal man endre samfunnet, må man forme ideologi som kan påvirke folk. Da trenger man ideologiske krigere som kan kjempe på heltid.

Og sjølsagt funker det! Et talende eksempel var mottakelsen av den ideologikritiske antologien Ingen Mennesker er Født frie i fjor, som tok for seg nettopp liberalismens hegemoniske stilling i 2018. Etter det jeg kan se, var det nesten bare min egen anmeldelse av denne her på Radikalportal som ga en mer eller mindre positiv karakteristikk av boka. Sjøl Hilde Nagell fra sosialdemokratiets egne tenketank, Agenda, uttrykte at hun «ikke kunne komme på noen annen ideologi enn liberalismen» som svar på vår tids utfordringer.²

I et samfunn med en mer reell jevnbyrdighet mellom forskjellige ideologier, ville dette sjølsagt ikke vært så ensidig. Den ramsalte og negative mottakelsen av antologien, bekrefter nettopp dens poeng: liberalismen har blitt hegemonisk, også i et land hvor «alle» er sosialdemokrater. Høyrekreftene har spilt korta sine klokt.

Ingen mennesker er født frie — og liberalismen vil heller ikke hjelpe deg til frihet

Prinsipp 3: redesign økonomien

I tett samband med nyliberalismens ideologiske korstog fra 1970-tallet, har økonomien blitt omorganisert til i større grad å favorisere finanskapitalen. I USA sto industriproduksjon i 1950 for 28 % av landets samla BNP, i motsetning til finanskapitalens 11 %. I 2010 var talla endra til 11 % for industriproduksjon, til 21 % finans.³

Dette ble mulig av flere grunner. Viktigst kanskje at man fjernet flere av barrierene som tidligere fantes mellom forskjellige nasjonaløkonomier, som har satt arbeidere i forskjellige land opp mot hverandre. I dag kan en kapitalist i for eksempel Norge, dersom hen ønsker det, relativt enkelt flagge ut produksjonen fra landet til områder av verden hvor prisen på arbeidskraft er lavere. Verdiene kan skapes av arbeidsfolk i andre land, mens profitten kan strømme tilbake til hjemlandet.

Konsekvensene av dette er tydelig nok: arbeidsplassene blir mer usikre, og arbeidsfolk tvinges til disiplin. Kapitalen får større makt over både egne arbeidere og over samfunnet som sådan. Høyrekreftenes evinnelige gnål om «konkurransedyktighet» er rett og slett kapitalens måte å si «gjør som vi sier, ellers tar vi verdiene og drar!».

Prinsipp 4: skift byrden

Gjennom hele etterkrigstiden opplevde man i den vestlige verden enorme vekstrater i økonomien. Sysselsettinga var gjennomgående høy, produktiviteten økte raskt, og både rike og fattige økte sine inntekter raskt.

Men forskjellene forblei stort sett små! Arbeiderklassens andel av den store økonomiske «kaka» holdt seg nokså svær. Dette betyr at veksten fordelte seg nokså likt på samfunnets forskjellige grupper.

Dette blei det slutt på med nyliberalismen. I land etter land, spesielt kanskje i USA, ser vi at arbeidsfolks reallønn har stagnert, eller til og med sunket⁴ sia 1970-tallet. Sjøl i Norge har ulikhetene jamt over vokst, og tempoet har de siste årene gått meget raskt.⁵ Dette har skjedd sjøl om økonomien som sådan har vokst! Hva har skjedd?

Svaret er at man har skifta byrden. Man har overført mer av byrden til folk flest, og har fjerna den fra de som har mest fra før. Kutter man i skattene som fortrinnsvis rammer rikfolk, deriblant skatt på aksjeutbytte, toppskatt, selskapsskatt, formueskatt, arbeidsgiveravgift, arveavgift m.m. – men øker de usosiale avgiftene på forbruk, for eksempel gjennom moms, veiavgift, bompenger, sukkeravgift, tobakks- og alkoholavgift, samtidig som at man øker egenandelene i velferden, er det ikke rart at forskjellene øker. Det er ikke rakettforskning å forstå at milliardærenes skattekutt må betales av oss andre.⁶

Dette er ikke noe som bare har «skjedd» uten videre. Dette har vært en bevisst politisk strategi, tydelig og klart formulert i prinsippet om å skifte byrden: vekk fra de rike, og over til alle oss andre.

Prinsipp 5: angrip solidaritet

Tanken om solidaritet er farlig for elitene. Sjøl om det er djupt menneskelig å utvise sympati og samarbeid overfor hverandre, er dette en idé som må drives ut av folks huer om kapitalen skal få fritt spillerom. Det er ikke tilfeldig at høyrekreftene støtt og stadig bejubler tanken om at egoismen og egennytte er noe naturlig og bra for oss mennesker.

I praksis innebærer angrepet på solidaritet at man angriper de fellesfinansierte ordningene som sikrer alle vi som er borgere i et samfunn å ha et mer eller mindre anstendig liv. Refrenget er kjent: pensjonene er for høye; sjukelønna for sjenerøs; sosialstønaden er ikke bærekraftig; vi må stå lengre i arbeid osv.

Disse dogmene kastes ut som om de var sjølforklarende. Tankegangen bak er enkel: noen av oss er rett og slett ikke verdige å leve et anstendig og godt liv, og må ta konsekvensene av dette så vi andre i det minste kan kose oss.

Slike tanker er helt målbevisste. Det er ikke tilfeldig at det er disse ordningene som angripes, men ikke de enorme formuene og profittene for det superrike mindretallet. Disse er hellige, og skal ikke røres! Det snakkes ofte om at enkelte minoriteter og deres urimelige særordninger; vel, her har vi ett av dem!

Dette må sjølsagt skjules for befolkninga. Dersom folk begynner å se denne urimeligheten, slik arbeidsfolk over hele verden pleide å gjøre før i tida, står elitene på farlig grunn. Men så lenge man får folk til å sparke nedover, og å sage over greina man sjøl sitter på – vil det ikke materialisere seg noen slagkraftig bevegelse mot disse urettferdighetene. Prinsipp 5 er derfor utrolig viktig for at dagens system skal eksistere.

Prinsipp 6: styr regulatorene

En viktig huskeregel når ny politikk utformes, er at det er lurt å påvirke politikerne som uformer den. Følgelig har det vært viktig for arbeiderbevegelsen at den har hatt avgjørende innflytelse på dens egne partier, mens det har vært viktig for kapitalen å ha kontroll på høyrekreftene.

Man gjør ofte et nummer ut av politikk og næringsliv i USA er smelta sammen. Nesten samme hvilket parti som styrer, kan man være helt sikker på at både Wall Street, våpen- og petroleumsindustrien, og andre kapitalistiske interesser vil være tungt representert både som ministre og som lobbyister. Trump-administrasjonen har prestert å ta dette til nærmeste komiske dimensjoner.

Det er en kjent sak at for eksempel Statoil, nå Equinor, har brukt sin politiske makt tungt til å gjøre både norsk og europeisk klimapolitikk hul og virkningsløs.⁷ Også deler av norsk fiskeri- og havbruksnæring har spilt en viktig rolle for hvordan politikken utvikler seg.⁸ Og merk: det er ikke de vanlige ansatte som deltar på slikt: dette er det sjefene og lederne som tar av seg.

Det blir nok lenge til vi får se tillitsvalgte på fagbevegelsens grunnplan få en tilsvarende rolle når topp-politikerne lager neste reform, for å si det litt pent.

Prinsipp 7: kontroller valgene

I likhet med hvordan amerikanske selskaper deltar direkte i utformingen av politikk, er også USA kjent for de ekstreme pengemengdene som sprutes inn valgkampene. I praksis er det nesten umulig å vinne et valg i USA, uten å ha store sterke økonomiske krefter bak seg. Disse har sjølsagt sinne egne klasseinteresser å forholde seg til.

At Norges rike sponser høyrepartiene for at disse skal utforme politikk som øker deres egne profittmuligheter, er heller ikke ukjent.⁹ Politikk er for storkapitalen også business, og et valgkampbidrag til høyrekreftene er ikke annet enn en langsiktig investering for å vinne framtidig avkastning.

At LO gjennom demokratiske vedtak på sine kongresser finansierer arbeiderbevegelsens partier, og at storkapitalen finansierer de borgerlige partiene av sin egen lomme, er ikke annet enn spørsmål om klassekamp.

Prinsipp 8: hold bermen i tøylene!

En vesentlig bestanddel for å få et sivilisert og demokratisk samfunn, er en fungerende og kampklar fagbevegelse. Uten dette, vil arbeidsfolk stå uten et reelt våpen til å sikre sine interesser i møte med et borgerskap som først og fremst vil maksimere sin egen profitt. Arbeiderbevegelsen og dens organisasjoner er avgjørende for å sikre at arbeidsfolks andel av verdiskapinga ikke sakker akterut over tid.

Og fagbevegelsen har virkelig hatt avgjørende makt i mange land. I Norge for eksempel har arbeidsfolk, gjennom svært høy organisasjonsgrad, kjempa fram kollektive lønnsavtaler som har sikra jevn og rettferdig lønnsvekst på tvers av geografi og sektorer.

Ikke bare har fagbevegelsen konsentrert seg om lønn. Den har også stått i spissen for svært mye annet av det vi i dag betegner som «velferdsstaten». Pensjoner, sjukelønn, ferier, arbeidstid, og så videre. Fagbevegelsen er rett og slett en uunnværlig demokratisk kraft.

De store politiske partiene, sosialdemokratene i særdeleshet, har dessuten vært nødt til å ta hensyn til fagbevegelsens krav for å kunne opprettholde seg sjøl og egen makt. De gangene de har unnlatt å lytte til fagbevegelsen, slik som under Jens Stoltenbergs første regjering, har det straffa seg ved neste valg.

Dette er sjølsagt plagsomt for kapitalen. Kollektive forhandlinger og en arbeiderklasse som er beredt på å stå sammen mot et kappløp mot bunnen, gjør det vanskeligere å presse lønn, arbeidsforhold og pensjoner. I perioder med skjerpa konkurranse, vil arbeidernes vinninger fort bli kapitalens tap, og omvendt. Klassemotsetningene tilspisser seg, slik man sa det i gamle dager.

Sia 1970-tallet har det vært en koordinert bestrebelse fra kapitalens side over hele vesten, til å gå til angrep på fagbevegelsen. Velvillige politiske ledere, deriblant Margaret Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagan i USA, gjorde et nummer ut av å «stå opp mot» fagforeningene.

Dette har ført til at organisasjonsgraden har vært sterkt fallende i alle vestlige land, også i Norge. Her er 49 % av arbeidstakerne organisert i ei fagforening¹⁰, og under 50 % av disse igjen er organisert i LO,¹¹ som historisk sett har vært den «rødeste» av de norske faglige sammenslutningene.

Konsekvensene av dette er tydelige. Flere og flere står i en svakere stilling overfor sjefen på arbeidsplassene sine. Det blir vanskeligere å bøte på problemer som sosial dumping, og det blir vanskeligere å holde sosialdemokratene unna flørting med høyrekreftene. Det er ganske enkelt ikke mulig å bygge en folkelig bevegelse mot kapitalisme og urettferdighet uten en vital og slagkraftig fagbevegelse.

Prinsipp 9: fabrikker samtykke

I alle klassesamfunn historia har sett hittil, har det vært et lite mindretall som har styrt og hersket over et stort flertall. Samtidig er det klart: majoriteten vil objektivt sett ha mest makt, dersom disse bestemmer seg for det. Likevel skjer dette relativt sjelden. Personlig blir jeg ofte satt ut av hva folk kan finne seg i av råttenskap og vanstyre av sine egne myndigheter. Hva skyldes dette?

Chomsky mener dette handler om propaganda – å konstruere holdninger og idéer i folks hoder. Dette kan gjøres helt åpent, slik Forsvaret sendte en propagandafilm¹² på norske kinoer i forbindelse med krigsøvelsen Trident Juncture, eller det kan gjøres mer tilslørt, for eksempel gjennom reklameindustrien eller påstått «nøytrale» medier. Hvor ofte ser vi for eksempel norske aviser skrive positivt om en streik?

Det er fortsatt reklameindustrien som vies mest oppmerksomhet av Chomsky. Vi kan jo starte med å spørre oss hva som er reklamens funksjon:

I mainstream økonomisk teori tas det ofte utgangspunkt i at forbrukerne er informerte og tar rasjonelle økonomiske beslutninger. Reklamen sies ofte å skulle være et middel for å hjelpe til med dette: vi skal få informasjon, så vi kan ta rasjonelle valg.

Men dette veit vi jo at bare er vås! Alle som har sett en reklame, veit jo at det ikke er dette det handler om. Hadde produsentene vært opptatt av rein informering, hadde reklamer vært en enkelt annonse hvor produktet beskrives på nøkternt vis.

Men hva er reklamer vanligvis i dag? En eller annen humoristisk sketsj, kanskje med litt kul musikk, og med litt naken hud og spesialeffekter! Alle de som noensinne har sett en reklame skjønner at dette ikke handler om å informere oss til å ta rasjonelle valg: det handler tvert imot om å skape uinformerte forbrukere som kan ta irrasjonelle valg, slik at kapitalen kan øke profitten sin.

Menneskelig natur og behov er altså ikke nok. Når folk ikke vil konsumere av seg sjøl, må man påvirke dem til å gjøre dette. Sånn sett står kapitalen for produksjonen av både behovene og produktene som skal dekke dem.

Dette viser seg også i mediene våre. I Norge, så vel som i andre land, er de aller fleste aviser og TV-kanaler kraftig finansiert av reklameinntekter. De er også ofte eid av et fåtall tunge kapitalinteresser.¹³

Dette får sjølsagt konsekvenser. Ikke bare for eventuelle medier som ikke ønsker samme bånd til kapitalen, men også for den redaksjonelle linja hos dem som går med på å kjøpes opp. Når mediene må kjempe om investeringer fra kapitalen, er det om å gjøre å lage et produkt som er attraktivt for denne. Finnes det former for journalistikk som er mer tilbøyelig til å generere kjøpefest hos leserne enn andre? Sjølsagt. En tørr og nøktern TV-kanal, eller en avis med lange analytiske artikler vil sjelden gi god gevinst for en gjennomsnittlig reklameannonse. Derimot, en lettfattelig «feelgood»-avis, eller TV-kanal, gjerne med programmer som forherliger kjøpefest og konsumerisme, såkalt «reality», tjener godt til dette. Da er det ikke rart at slike programmer aldri trenger å leite lenge for å finne sponsorer.

Er det dessuten gitt at storkapitalen vil finansiere medier som er prinsipielle kritikere av kapitalisme, hvor hovedfokuset er å avsløre dette? Sjølsagt ikke. Man sager ikke av beina man sitter på, rett og slett.

Men dette får også konsekvenser for mer «moderate» standpunkt enn de åpent antikapitalistiske og sosialistiske. Det er en god grunn til at norske aviser ytterst sjeldent beskriver streik og annen arbeiderkamp i positive ordelag, og til at de samtidig er svært EU-vennlige. Investorene og deres implisitte trusler om å selge seg ut, har sjølsagt en effekt.

Foruten avisa Klassekampen, som er et sjeldent unntak i Europa, er det ingen store norske aviser som i dag inntar et tydelig sosialistisk standpunkt til venstre for sosialdemokratiet. Dag Herbjørnsrud har vist tydelig at myten om «venstrevridde medier» er rein forfalskning¹⁴ når man ser helheten i medienes politiske linjer de siste åra. Denne tendensen eskalerte fra 1970-tallet da tanken om partiaviser ble lagt død, og pressa skulle være «nøytrale», altså i praksis markedsorienterte og eid av mektige kapitalinteresser. Slik vedlikeholder man status quo, og holder folk opptatt av andre ting enn systemkritikk.

Utvikling av internett er et toegga sverd. På den ene sida er det nå mulig å stable på plass publiseringsplattformer med alternative og velfunderte fortellinger som ikke kommer fram i de øvrige mediene. Vi ser allerede at dette slår beina under opplagstalla for de aller fleste av de store mediehusene.¹⁵ Sjøl ikke massiv satsing på nett har vist seg å demme opp mot dette. Konsekvensen blir at man må si opp journalister¹⁶, hvilket i sin tur fører til dårligere tilbud og ytterligere fallende opplag.

Men nettet har også sine mørke sider. Friheten til å publisere det man vil, betyr også at det er fritt fram for de som vil spre tull og løgn. En innstilling om at alt i «mainstream-pressa» er løgn og falske nyheter, kan fort slå over i at «alt er sant» så lenge det finnes på internett i et mer eller mindre profesjonelt format.

Det er tydelig at mange benytter seg av denne friheten til å spre splittelse og hat mellom Norges arbeidende folk. De aller fleste av «alternativ-mediene» er og forblir plassert trygt på ytre høyre, og later til å ha som hovedmisjon å harselere over arbeiderbevegelsen og innvandrere.¹⁷ Og hvem tjener på dette? Selvsagt de som ønsker at politikk skal handle om slikt, framfor klassekamp.

Prinsipp 10: marginaliser befolkninga

I 2014 kunne en stor amerikansk studie slå fast det mange av oss har visst lenge: at USA i praksis er et oligarki, og ikke et fungerende demokrati.¹⁸Mesteparten av befolkninga har mer eller mindre null innflytelse på statens politikk. Samtidig med at USAs rikeste nærmest får alt de peker på av politikerne, blir staten kritisert av FN for manglende vilje til å gjøre noe med den ekstreme fattigdommen i deler av landet.¹⁹ Befolkninga marginaliseres over flere tiår; blir rasende, og stemte i 2016 inn multimilliardæren Donald Trump som landets øverste leder i rein protest.

I Norge står det heldigvis ikke like dårlig til. En sterk og slagkraftig norsk arbeiderbevegelse, sammen med andre gode krefter, har for lengst skapt et sikkerhetsnett den amerikanske arbeideren dessverre bare kan drømme om. Sjøl om også forskjellene øker også her²⁰, er det fortsatt lenge til vi når samme u-landstendenser som preger store deler av det amerikanske samfunnet.

Like fullt ser vi at høyrekreftene også prøver seg her. Siden den mørkeblå regjeringa tok over i 2013, har skattene blitt kutta med over 20 milliarder kroner – fortrinnsvis for landets rikeste.²¹ Samtidig får vi flere fattige barn,²²og stadig kutt på flere områder i velferden.²³ Minstepensjonistene har fått minka kjøpekraft hvert eneste år sia regjeringa tiltrådte,²⁴

Det kan virke komisk når uføretrygdede som har pleid å stemme FrP går ut i avisene og erklærer at de aldri ville ha gjort det om de «visste hva de sto for».²⁵ Men denne frustrasjonen er helt reell og må tas på ramme alvor for hele arbeiderbevegelsen. I årtier har folk opplevd at resultatet blei nokså likt, uavhengig av om AP eller Høyre styrte. Når politikken dermed mer og mer blir et spørsmål om «personer» og «verdier», blir ikke lenger det konkrete innholdet like tydelig. Da forekommer det at folk stemmer «mot» sine egne interesser, enten det er på et FrP som kutter i ytelsene man er avhengig av, eller på Donald Trump som gir enda mer makt til USAs rikeste.

Det skumle er hvor godt en slik politikk fungerer. Om et visst mindretall i befolkninga er svært marginaliserte, mens det går tålelig greit med flertallet, forvanskes muligheten til å bygge en politisk sosial bevegelse. De marginaliserte blir mer opptatt av å få hjulene til å gå rundt i egne liv, og får rett og slett ikke tid eller krefter til å drive med organisert politikk. Disse gruppene blir i sin tur et lett bytte for demagogi, som for eksempel peker mot at det virkelige problemet i samfunnet er muslimer, romfolk eller latinamerikanere. Eller «Pk-venstre», eller noe annet fjas. Vipps, handler ikke politikk lenger om et økonomisk system som har pressa folk ut i nød og elendighet, men om krangel mellom folk som burde ha kunnet stått sammen.

Konkluderende bemerkninger

Noam Chomskys 10 prinsipper er et interessant teoretisk rammeverk for å forstå den nyliberale revolusjonen i vesten de siste 30 årene. Sjøl om Chomsky fortrinnsvis opererer i en amerikansk virkelighet, er det også viktig at vi i Norge forstår hva som skjer: kulturkamp, økende forskjeller, angrep på arbeiderbevegelsen og uthuling av demokratiet gjør seg også i større og større grad gjeldende også her.

Men dette kan heldigvis endres. Chomsky sjøl har alltid vært klar på dette. Når mennesker går sammen, prater sammen, organiserer seg og står side om side i solidaritet og kamp, kan man få utretta utrolige ting. «Organisering er fattigmanns kapital», som det heter så fint.

Men det krever noe av oss. Det krever faktisk at vi setter av tid og krefter til slikt. Framfor å nøye seg med autotrekk på kontoen til en eller annen organisasjon, må man også være villig til å gjøre det langdryge arbeidet: gå på møter, ta på seg tillitsverv, diskuter med meningsfeller og meningsmotstandere, hold seg noenlunde oppdatert på ting som skjer i verden. Og viktigst av alt: ha alltid målet og løsningene for øye! I det øyeblikket man kjøper nyliberalismens mantra «det er ingen alternativ», har man tapt.

Derfor: meld dere inn i en organisasjon, parti, fagforening – hva som helst. Det eneste botemiddelet mot makt og urettferdighet har alltid vært motmakt i form av organisering. Husk det.

Requiem for the American Dream (video)

How Does Profit Sharing Work?

KINGSTON UNIVERSITY -  Bristol - USA - January 6 - 2017

Profit sharing is an incentivized compensation program that awards employees a percentage of the company’s profits. The amount awarded is based on the company’s earnings over a set period of time, usually once a year. Unlike employee bonuses, profit sharing is only applied when the company sees a profit. There are both benefits and drawbacks to utilizing a profit sharing program, but when trained human resources professionals are able to plan and execute it effectively, profit sharing can be an ideal way to both improve employee morale and boost the bottom line.

What Is Profit Sharing?

Profit sharing can work in a variety of ways. The company contributes part of its pre-tax profits into a pool that is distributed among eligible employees. Amounts distributed can be dependent on salary, and profit sharing can be used as a supplement to existing benefit plans as well. Profit sharing generally occurs after the company determines final profitability for the year.

How Does Profit Sharing Work?

Once a pool is created, either company leadership or the human resources team will create a formula for distribution. According to the Department of Labor, the following are THE STEPS REQUIRED TO SET UP A PROFIT SHARING PLAN:

• Adopt a written plan document
• Arrange a trust for the plan’s assets
• Develop a record keeping system
• Provide plan information to employees eligible to participate

It is important to keep detailed records of how the plan is distributed among employees. COMPANIES CAN UPDATE THEIR PLANS AS NEEDED, but this should be done with proper oversight, The Balance says.

Profits can either be shared in the form of stocks and bonds or a cash amount. “Profit sharing, when distributed as a percentage of annual pay äóî a common practice äóî results in less money shared with employees in lower paying jobs and higher amounts shared with highly compensated employees,” according to The Balance.

Cash Profit Sharing Plan

There are two types of profit sharing plans: cash and deferred. In a cash profit sharing plan, “CONTRIBUTIONS ARE PAID DIRECTLY TO EMPLOYEES IN THE FORM OF CASH, CHECKS, OR STOCK. The amount is taxed as ordinary income when distributed,” according to the Employee Benefit Research Institute (EBRI).

Deferred Profit Sharing Plan

When contributions are deferred to individual employee accounts, this is referred to as a deferred profit sharing plan. “Benefits äóî and any investment earnings accrued äóî are distributed at retirement, death, disability, and sometimes at separation from service and other events,” EBRI continues. When a company utilizes a cash plan, it is generally considered a type of employee bonus, while deferred plans are intended to supplement other benefits.

Benefits of Profit Sharing

For employers, the main benefits of profit sharing stem from employee motivation. It can help organizations secure and retain talented employees, and can be A MOTIVATING FACTOR THAT CAN INCREASE PRODUCTIVITY AND LOYALTY. And because a profit must exist before it is distributed among employees, profit sharing may be less risky than outright bonuses. Profit sharing can also increase the ownership employees feel in regard to their jobs because they are sharing in the profits they create for the company. THE COSTS RISE AND FALL WITH REVENUE AS WELL, HR-Guide says, which is another benefit.

WHO and WHAT is behind it all ? : >

The bottom line is for the people to regain their original, moral principles, which have intentionally been watered out over the past generations by our press, TV, and other media owned by the Illuminati/Bilderberger Group, corrupting our morals by making misbehavior acceptable to our society. Only in this way shall we conquer this oncoming wave of evil.

Commentary:

Administrator

HUMAN SYNTHESIS

All articles contained in Human-Synthesis are freely available and collected from the Internet. The interpretation of the contents is left to the readers and do not necessarily represent the views of the Administrator. Disclaimer: The contents of this article are of sole responsibility of the author(s). Human-Synthesis will not be responsible for any inaccurate or incorrect statement in this article. Human-Synthesis grants permission to cross-post original Human-Synthesis articles on community internet sites as long as the text & title are not modified.

The source and the author's copyright must be displayed. For publication of Human-Synthesis articles in print or other forms including commercial internet sites. Human-Synthesis contains copyrighted material the use of which has not always been specifically authorized by the copyright owner. We are making such material available to our readers under the provisions of "fair use" in an effort to advance a better understanding of political, economic and social issues. The material on this site is distributed without profit to those who have expressed a prior interest in receiving it for research and educational purposes. If you wish to use copyrighted material for purposes other than "fair use" you must request permission from the copyright owner.

TILBAKE TIL HOVEDMENYEN - BACK TO THE MAIN MENU