11 min read

Panic is on the agenda at Davos – but it’s too little too late

‘This backlash is uglier and more uncouth than anything you’ll see in the snow-capped Alps but the high rollers meeting there can claim exec producer credits for the whole rotten lot.’ Illustration: Nathalie Lees

The Guardian - - Wed 23 Jan 2019 06.00 GMT

(*)  Norwegian translation below.

The results of the rampant inequality engineered by the global elite are finally catching up with them.

Pity the poor billionaire, for today he feels a new and unsettling emotion: fear. The world order he once clung to is crumbling faster than the value of the pound. In its place, he frets, will come chaos. Remember this, as the plutocrats gather this week high above us in the ski resort of Davos: they are terrified.

Whatever dog-eared platitudes they may recycle for the TV cameras, what grips them is the havoc far below. Just look at the new report from the summit organisers that begins by asking plaintively, “Is the world sleepwalking into a crisis?” In the accompanying survey of a thousand bosses, money men (because finance, like wealth, is still mainly a male thing) and other “Davos decision-makers”, nine out of 10 say they fear a trade war or other “economic confrontation between major powers”. Most confess to mounting anxieties about “populist and nativist agendas” and “public anger against elites”. As the cause of this political earthquake, they identify two shifting tectonic plates: climate change and “increasing polarisation of societies”.

World's 26 richest people own as much as poorest 50%, says Oxfam

In its pretend innocence, its barefaced blame-shifting, its sheer ruddy sauce, this is akin to arsonists wailing about the flames from their own bonfire. Populism of all stripes may be anathema to the billionaire class, but they helped create it. For decades, they inflicted insecurity on the rest of us and told us it was for our own good. They have rigged an economic system so that it paid them bonanzas and stiffed others. They have lobbied and funded politicians to give them the easiest of rides. Topped with red Maga caps and yellow vests, this backlash is uglier and more uncouth than anything you’ll see in the snow-capped Alps, but the high rollers meeting there can claim exec producer credits for the whole rotten lot. Shame it’s such a downer for dividends.

This week’s report from Oxfam is just the latest to put numbers to this hoarding of wealth and power. One single minibus-load of fatcats – just 26 people – now own as much as half the planet’s population, and the collective wealth of the billionaire class swells by $2.5bn every day. This economic polarisation is far more obscene than anything detested by Davos man, and it is the root cause of the social and political divide that now makes his world so unstable.

No natural force created this intense unfairness. The gulf between the super-rich and the rest of us did not gape wide open overnight. Rather, it has been decades in the widening and it was done deliberately. The UK was the frontline of the war to create greater inequality: in her first two terms as prime minister, Margaret Thatcher more than halved the top rate of income tax paid by high earners. She broke the back of the trade unions. Over their 16 years in office, Thatcher and John Major flogged off more public assetsthan France, Italy, Spain, Germany, Australia and Canada put together.

'The Garden of Eden is no more', David Attenborough warns Davos summit.       ( video)

Oh, shrug the Davos set, that’s ancient history. It is no such thing. Thatcher may be gone but her ideology keeps on taking cash out of your pay packets. If workers today got the same share of national income as in the 70s, we would be far better off. According to calculations from the Foundational Economy collective of researchers, a full-time employee now on the median salary of £29,574 would get a pay rise of £5,471.

Meanwhile, FTSE bosses enjoy skyrocketing pay, precisely because bonus schemes give them part-ownership of the big companies they run. So Jeff Fairburn of the housebuilder Persimmon took £47m in 2018 before getting the boot, which works out at £882 for each £1 earned by an average worker at the firm.

Where Thatcher’s shock troops led, the rest of the west more or less followed. Political leaders across the spectrum gave the rich what they wanted. It didn’t matter whether you voted for Tony Blair or David Cameron, Bill Clinton or George W Bush, either way you got Davos man. They cut taxes for top earners and for businesses, they uprooted the public sector to create opportunities for private firms, and they struck trade deals negotiated in secret that gave big corporations as much as they could ever dream of.

At last, more than a decade after the banking crash, the regime has run out of road. Hence the popular anger, so ferocious that the political and financial elites can neither comprehend nor control it. I can think of no better metaphor for the current disarray of the Davos set than the fact that Emmanuel Macron – surely the elite’s platonic ideal of a politician, with his eyes of leporid brightness, his stint as an investment banker and his start-up party – cannot attend this week’s jamboree because he has to stay at home and deal with the gilets jaunes. It’s a bummer when the working poor spoil your holiday plans.

None of this is to say that the 1% – holed up in their resort and fenced off from the world with roadblocks and men toting sharpshooters – don’t care about the immiseration of others. At Davos a couple of years ago, the New York Times reported that among the summit’s attractions was “a simulation of a refugee’s experience, where [conference] attendees crawl on their hands and knees and pretend to flee from advancing armies”. The article continued, “It is one of the most popular events every year.”

Pre-Davos survey shows sixfold rise in global CEOs' gloom

They care about other people’s problems – so long as they get to define them, and it’s never acknowledged that they are a large part of the problem. Which they are. If they want capitalism to carry on, the rich will need to give up their winnings and cede some ground. That point evades them. Welcoming Donald Trump last year, Klaus Schwab, Davos’s majordomo, praised the bigot-in-chief’s tax cuts for the rich and said, “I’m aware that your strong leadership is open to misconceptions and biased interpretations.” The super-rich don’t hate all populists – just those who refuse to make them richer.

Cutting the ribbon on this new economic order back in the 80s, Ronald Reagan claimed that the nine most terrifying words in the English language were: “I’m from the government and I’m here to help.” A joke perhaps, but the intention was real enough. The last three decades have seen the political and economic elites hack away at our social scaffolding – rights, taxes and institutions. It proved profitable, for a while, but now it threatens their own world. And still they block the quite reasonable alternatives of more taxes on wealth, of more power for workers, of companies not run solely to enrich their owners. The solutions to this crisis will not be handed down from a mountain top to the grateful hordes: they will rely on us taking power for ourselves. Three decades after Reagan, the nine most laughable words in the English language are: “I’m from the elite and I’m here to help.”

• Aditya Chakrabortty is a Guardian columnist


(*) Norwegian Google translation: (les mellom linjene)

«Dette tilbakefallet er styggere og mer uhyggelig enn noe du vil se i de snødekte Alpene, men ´the high rollers´ kan kreve exec-produsent kreditter for hele den rotne buntenrotte.

The Guardian - Aditya Chakrabortty - ons 23 jan 2019 06.00 GMT

Resultatet av den voldsomme ulikheten utviklet av den globale eliten vil omsider omfatte dem selv. Synd pa den fattige milliardæren, for i dag kjenner han en ny og forstyrrende foelelse: angst. Verdensordenen han en gang klamret seg til, smuldrer raskere enn verdien av pundet. På sin plass vil han bli kaos. Husk dette, da plutokratene samler denne uken høyt over oss i skianlegget Davos: they are scared.
Uansett hva hunde-oeret overgivelse kan gjentas for TV-kameraer, hva griper dem er det underliggende kaoset. Bare se på den nye rapporten fra toppmøterne som begynner med å stille klokt, "Er verden sover i et krise?" Jeg er medfølgende undersøkelsen av tusen sjefer, er penger menn (fordi økonomi, som rikdom, fortsatt hovedsakelig en mannlig ting) og andre "Davos beslutningstakere", sier ni av 10 som de frykter en handelsskrise eller annen "økonomisk konfrontasjon mellom store krefter".

Most confess to increasing concerns about "populist and nativistic agendas" and "public anger against elites". Som årsak til denne politiske jordskjelvet identifiserer de to skiftende tektoniske plater: klimaendringer og "økende polarisering av samfunnet".

Verdens 26 rikeste mennesker eier like mye som fattigste 50%, sier Oxfam

I sin utelukkende uskyld, den barefaced skylden skiftende, sin rene røde saus, er dette lik arsonister som feirer om flammene fra sitt eget bål. Populisme av alle striper kan være anathema til milliardærklassen, men de bidro til å skape den. I flere tiår har de påvist usikkerhet på resten av oss og fortalte oss at det var for vår egen gode. De har rigget et økonomisk system slik at det betalte dem bonanzas og stivnet andre. De har lobbyiserte og finansierte politikere for å gi dem de enkleste rides. Toppet med røde Maga-kapper og gule vester, er denne backlash ugligere og mer uhyggelig enn noe du vil se i de snødekte Alpene, men møtet med high rollers kan kreve exec-produsentkreditter for hele rotte mye. Skam det er en downer for utbytte.
Denne ukens rapport fra Oxfam er bare den siste til å sette tall til dette hoarding of wealth and power.

En enkelt minibussbelastning av fatcats - bare 26 personer - eier nå så mye som halvparten av planetenes befolkning, og den kollektive rikdommen i milliardærklassen svulmer med $ 2,5 milliarder hver dag. Denne økonomiske polarisasjonen er langt mer uanstendig enn noe av Davos mann, og det er grunnen til den sosiale og politiske splittelsen som nå gjør sin verden så ustabil.
Ingen naturlig kraft skapte denne intense urettferdighet. Gulfen mellom de superrike og resten av oss glemte ikke åpent over natten. Snarere har det vært flere tiår i utvidelsen, og det ble gjort bevisst. Storbritannia var krigsfronten for å skape større ulikhet: i sine to første termer som statsminister, Margaret Thatcher mer enn halvparten av den høyeste inntektsskatten betalt av høyinntjenere. Hun brøt baksiden av fagforeningene.

I løpet av 16 år på kontoret slo Thatcher og John Major ut mer offentlige eiendeler, Frankrike, Italia, Spania, Tyskland, Australia og Canada.
'Edens hage er ikke mer', David Attenborough advarer Davos-toppmøtet. (video)
Å, rykk Davos-settet, det er gammel historie. Det er ikke slikt. Thatcher kan være borte, men hennes ideologi fortsetter å ta penger ut av betalpakker. Hvis arbeidstakere i dag har samme andel av nasjonalinntekt som på 70-tallet, ville vi være langt bedre. Ifølge beregninger fra forskningsmiljøforskningsenheten, vil en heltidsansatt nå på medianlønnen på 29.574 kr. Få en lønnsvekst på 5 471 kr.

I mellomtiden har FTSE-sjefer glede av skyrocketing, nettopp fordi bonusordninger gir dem del-eierskap til de store selskapene de kjører. Så Jeff Fairburn av housebuilder Persimmon tok £ 47m i 2018 før han fikk støvelen, som går ut på £ 882 for hver £ 1 tjent av en gjennomsnittlig arbeidstaker på firmaet. Hvor Thatchers sjokk tropper førte, fulgte resten av vest mer eller mindre. Politiske ledere over spekteret ga de rike det de ville. Det spilte ingen rolle om du stemte for Tony Blair eller David Cameron, Bill Clinton eller George W. Bush, uansett hvor du fikk Davos mann. De kutter skatt for toppmottakere og for bedrifter, de oppstyrt offentlig sektor for å skape muligheter for private bedrifter, og de traff handelstilbud som ble forhandlet i hemmelighet, som ga store selskaper så mye som de noensinne kunne drømme om.

Endelig, mer enn et tiår etter bankkrasj, har regimet gått ut av veien. Derfor den populære sinne, så grusom at de politiske og økonomiske elites ikke kan forstå eller kontrollere det. Jeg kan ikke tenke på noe bedre metafor for den nåværende disarrayen av Davos-settet enn det faktum at Emmanuel Macron - sikkert elitenes platonale ide om en politiker, med øynene med leporid-lysstyrke, hans stint som investeringsbanker og oppstartsfest - kan ikke delta i denne ukens jamboree fordi han må være hjemme og håndtere gilets jaunes. Det er en bummer når de arbeider fattige ødelegger dine ferieplaner.

Ingen av dette er å si at 1% - hylte opp i feriestedet og inngjerdet fra verden med veisklokker og menn som skarpe skyttere - bryr seg ikke om immaterisering av andre. I Davos for et par år siden rapporterte New York Times at blant toppmøtetes attraksjoner var "en simulering av flyktningens erfaring, hvor [konferanse] -reisende kryper på hendene og knærne og late som å flykte fra fremvoksende hære". Artikkelen fortsatte: "Det er en av de mest populære hendelsene hvert år."

Pre-Davos undersøkelse viser seks ganger økning i globale administrerende direktørers dyster

De bryr seg om andres problemer - så lenge de kommer til å definere dem, og det er aldri anerkjent at de er en stor del av problemet. Som de er. Hvis de vil at kapitalismen skal fortsette, må de rike gi opp sine gevinster og cede noe grunnlag. Det punktet unngår dem. Innbydende Donald Trump i fjor, Klaus Schwab, Davos majordomo, roste stormottens skattesnor for de rike og sa: "Jeg er klar over at ditt sterke lederskap er åpent for misforståelser og forspente tolkninger." Den superrike Don 't hater alle populister - bare de som nekter å gjøre dem rikere.

Ronald Reagan hevdet båndet på denne nye økonomiske ordenen på 80-tallet, og hevdet at de ni mest skremmende ordene på engelsk var: "Jeg er fra regjeringen og jeg er her for å hjelpe." En vits kanskje, men intensjonen var ekte nok. De siste tre tiårene har sett de politiske og økonomiske eliten hack unna på våre sosiale stillas - rettigheter, skatter og institusjoner. Det viste seg lønnsomt, for en stund, men nå truer den sin egen verden. Og likevel blokkerer de de ganske rimelige alternativene til mer skatt på rikdom, mer kraft for arbeidere, selskaper som ikke kjører utelukkende for å berike sine eiere. Løsningene til denne krisen vil ikke bli overlevert fra en fjellstokk til takknemlige horder: de vil stole på at vi tar kraft for oss selv. Tre tiår etter Reagan er de ni mest latterlige ordene på engelsk: "Jeg er fra eliten og jeg er her for å hjelpe."

• Aditya Chakrabortty er en Guardian skribent

WHO and WHAT is behind it all ? : >

The bottom line is for the people to regain their original, moral principles, which have intentionally been watered out over the past generations by our press, TV, and other media owned by the Illuminati/Bilderberger Group, corrupting our morals by making misbehavior acceptable to our society. Only in this way shall we conquer this oncoming wave of evil.




All articles contained in Human-Synthesis are freely available and collected from the Internet. The interpretation of the contents is left to the readers and do not necessarily represent the views of the Administrator. Disclaimer: The contents of this article are of sole responsibility of the author(s). Human-Synthesis will not be responsible for any inaccurate or incorrect statement in this article. Human-Synthesis grants permission to cross-post original Human-Synthesis articles on community internet sites as long as the text & title are not modified.

The source and the author's copyright must be displayed. For publication of Human-Synthesis articles in print or other forms including commercial internet sites. Human-Synthesis contains copyrighted material the use of which has not always been specifically authorized by the copyright owner. We are making such material available to our readers under the provisions of "fair use" in an effort to advance a better understanding of political, economic and social issues. The material on this site is distributed without profit to those who have expressed a prior interest in receiving it for research and educational purposes. If you wish to use copyrighted material for purposes other than "fair use" you must request permission from the copyright owner.