Den farlige dobbeltmoralen - Sylvi Listhaug
FOTO: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix - Sylvi Listhaug Nestleder i Fremskrittspartiet 22. nov. 2018 10:26 16:22
Det er på tide at vi begynner å diskutere politikk og meninger på en ordentlig måte, mener Sylvi Listhaug.
Å stemple Frp som ytterliggående begynner å bli en kjedelig hersketeknikk.
Tidligere generalsekretær i norsk presseforbund, Per Edgar Kokkvold, har lenge vært en redelig og uredd forsvarer at ytringsfriheten. I sin kommentar 17. november går han rett i fellen ved å si at det er farlig når høyresiden bruker tøff retorikk, mens det er helt greit når venstresiden gjør det samme.
Jeg har skrevet i min bok Der andre tier at dersom Jonas Gahr Støre (Ap) ble statsminister, ville det vært «en katastrofe for Norge». Og det mener jeg.
En vinglete, dobbeltmoralsk politiker som først inviterer 10.000 flyktninger til Norge i 2015, så virker overrasket når Norge får en voldsom migrantbølge, plutselig er for å stramme inn i asylpolitikken, før han til slutt ender opp med å stemme ned viktige innstramningsforslag, er ikke den typen lederskap Norge trenger.
Kokkvold mener «katastrofe er et farlig ord, fordi det inviterer til ekstreme handlinger fra dem som mener at katastrofen må hindres». Her er jeg fullstendig uenig med Kokkvold.
En bok på mer enn 250 sider burde ha rom for nyanser, skrev Per Edgar Kokkvold om Sylvi Listhaugs nye utgivelse. Vidar Ruud / NTB scanpix
Venstresidens retoriske grep
Jeg, og de aller fleste politikere, mener ikke at ekstreme handlinger eller meninger er akseptabelt. Her prøver Kokkvold å sette meg og Frp i et selskap hvor vi ikke er medlemmer, ikke ønsker å bli medlemmer og i tillegg tar aktivt avstand fra selskapet. Samtidig er han øredøvende stille om venstresidens lignende retoriske grep.
«Frp omtaler innvandrere som annenrangs borgere», sa Jonas Gahr Støre. Det gjør vi aldeles ikke. I Frp er alle individer, som fortjener respekt og grunnleggende verdighet. Vi har imidlertid vært vitne til at Ap gjentatte ganger har forsøkt å stemple våre politikere og velgere som ytterliggående.
«Vi har en justisminister som bevisst, kalkulert, nører oppunder akkurat det hatet som tok så mange liv 22. juli», sa Støre om mitt nå godt kjente facebookinnlegg. Og det på tross av at jeg så dem inn i øynene og forklarte tydelig og klart at dette innlegget hadde overhodet ingenting med 22. juli å gjøre.
Og hvem i alle dager skulle ønske å nøre opp under det hatet? Om man skulle være så kynisk, noe jeg ikke er, er det tross alt praktisk talt ingen som støtter det som skjedde 22. juli. De eneste som støtter det, er ytterliggående nynazister og ekstremister. Dem er det heldigvis få av, og det er grupperinger jeg tar sterkt avstand fra. Med andre ord finnes det hverken politisk, strategisk eller noen andre grunner for at vi skulle nøre opp under et slikt hat. Og vi gjorde det heller ikke.
Jonas Gahr Støre hilset deltakere på årets AUF-leir på Utøya. Vidar Ruud / NTB scanpix
Uredelig form for debatt
Jeg synes det begynner å bli leit at det eneste argumentet venstresiden bruker mot Frp, er at vi angivelig mener noe annet enn det vi sier vi mener. Fordi det «nører opp under», «kan kobles til», eller «noen kan oppfatte det slik». Det er en uredelig form for debatt. Det blir som om Frp skulle sagt at hver gang venstresiden bruker «velferdsprofitører», forsøker de å nøre opp under hatet mot vanlige folk som starter bedrifter for å bidra med velferdstjenester.
Det er ikke en slik debatt hverken Støre, Kokkvold eller jeg egentlig vil ha. Så da er spørsmålet: Hvorfor i alle dager fortsetter de å spille på den samme fløyta?
Det er på tide at vi begynner å diskutere politikk og meninger på en ordentlig måte. Stadig å ønske å stemple Frp som implisitt ytterliggående begynner å bli en kjedelig hersketeknikk, som venstresiden har brukt i over 40 år. Den virker like dårlig den dag i dag. Tro det eller ei, velgerne biter ikke på agnet deres, fordi det er utgått på dato.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
LES OGSAA :
Listhaug: Uansett hva jeg gjør, skaper det oppmerksomhet
Overskriften er første linje i boken "Der andre tier" av Sylvi Listhaug (FrP). Hun har rett. Igjen.
Publisert: 24.10.2018 - 19:58
Sylvi Listhaug (FrP) er en uvanlig politiker i det norske landskapet. Og det på mange måter, men det som først og fremst skiller henne fra andre er ikke at hun snakker der andre tier, slik som boktittelen skulle tyde på, men at hun ikke lar seg dressere av mainstream media (MSM) og politiske meningsmotstandere (PMM).
Medieskapt makt
Listhaug står på sitt, åkke som. Det er blitt hennes varemerke – og «folk» elsker henne for det. Listhaug har rett og slett skapt seg en egen menighet i folket. Det fratar samtidig MSM og PMM makt. De klarer ikke få henne i folden.Og dermed elsker «folk» henne enda mer.
Så vidt jeg har fått med meg kom første bokanmeldelse av «Der andre tier», som Listhaug har skrevet sammen med journalist og forfatter Lars Akerhaug, i Dagbladet. Som forventet var det slakt, og terningkast 2. Med overskriften «Listhaugs manifest er tynn politisk suppe», får vi vite at Listhaug bare kommer med «en lang gjentakelse av provokasjoner Frp-nestlederen har kommet med før.» Merk så at det i overskriften ikke refereres til boka, men til «manifest». Hvilket «manifest» er det vi er blitt godt kjent med i Norge? Den indirekte, makabre koblingen er i mine øyne ikke til å ta feil av.
I dag kom VG på banen. «Støre er skurken. Sylvi er helten», der anslaget er at Listhaug har skrevet en «enkel og effektiv bok til menigheten. Det eneste som overskygger snikskrytet er selvskrytet.» Hvorfor hun får terningkast 3 synes å være fordi VG mener boka er lettlest.
La oss bare slå det fast: Listhaug (og FrP) har ingen stor stjerne i MSM eller blant sine PMM. Og hvis noen trodde at de som ikke liker Listhaug skulle like boka hennes, så skal vi nok de kommende dager få bevis for noe annet. Og Listhaug gis nye kort på hånda, for hun kan selvsagt bare vise til at boka slett ikke er skrevet for å behage MSM eller PMM, den er skrevet til folket! (Ja, med utropstegn).
Det hele er så forutsigbart at det tenderer til latterlig. MSM synes ikke å forstå at det er er de selv som gjør Listhaug til en stadig større maktfaktor. Man trenger ikke være tilhenger av Listhaugs politiske ståsted for å reagere på hvordan hun behandles. Ett skjevt ord fra henne og MSM opptrer som en frådende ulveflokk på jakt etter blod. Og så synes hun faktisk ikke å bry seg! At det er mulig, hvilken følelseskald fisk, tenkes det nok i mange medieredaksjoner.
Men «folk» bryr seg. Nordmenn har en tendens til å velge side med dem som til stadighet henges ut i MSM. Vi er et godt oppdratt folk. Og når den politiske skjevheten (når ble for eksempel SV-leder Audun Lysbakken konfrontert med dårlig ordvalg eller hvem husker at han måtte gå av som statsråd fordi han brøt økonomireglementet?) blir så åpenbar som den er i MSM, så ender det med at Listhaugs tilhengerskare blir enda større. Uavhengig av politisk ståsted.
Og Listhaug, sammen med politisk rådgiver Espen Teigen, vet å takle MSM. Derfor skårer de mål på mål. Da ikke ved «å ta igjen» overfor MSM, men snarere ved å tilnærmet overse dem. Det er også det som har skapt rom for denne boken.
Jeg er Sylvi
Boka kunne like godt vært titulert som «Jeg er Sylvi», for det er akkurat det den handler om. Og hvem Sylvi egentlig er, lurer nok mange på. Hvordan klarer hun å stå i den ene MSM-stormen etter den andre? Og de fleste glemmer at Listhaug, ikke minst da hun var statsråd, besitter betydelig politisk makt. Det glemmer vi fordi hun – som person – ikke opptrer slik. Hun fremstår som en politiker, dertil kvinne, som vil det beste for Norge og folket. Når hun taler «Norges sak» varmer det folks hjerter, mens MSM og PMM lar seg provosere fordi de ser maktmennesket der vi andre ser en politiker som tilnærmet kjemper mot makta. Det er usedvanlig godt gjort å selge seg selv slik. Der hun egentlig selv sitter med ansvaret, blir det andres feil når det politiske gjennomslaget mangler eller blir mangelfullt.
Kan boka så fortelle oss noe om hvem Sylvi egentlig er?
Et søk i e-boka på antall «jeg» resulterte i at telleapparatet bare konstaterte «mer enn 1.000». Hun skal snakke til oss, som også kommer klart frem i forordet til boken (med syv «jeg»-er):
«Det sies at uansett hva jeg gjør, skaper det oppmerksomhet. Sånn blir det nok med denne boken også, men det er ikke derfor jeg har skrevet den. Som politikere snakker vi med korte, poengterte og spissede budskap. Å skrive bok er noe annet. Det gir rom for lengre tankerekker og mer bakgrunn.
Med denne boken vil jeg si noe om hvem jeg er, og hva jeg vil som politiker, med mine egne ord. Jeg håper både meningsmotstandere og -feller kan bli bedre kjent med meg og de verdiene jeg står for.»
Sylvi vet å skape oppmerksomhet. Det er en av hennes sterkeste kvaliteter som politiker. Politikere lever av oppmerksomhet.
Men oppmerksomhet krever en hårfin balanse for å oppnå makt. Å få oppmerksomhet for å gå på fylla på byen er ikke innafor, men å snakke slik «folk stort sett forstår», er en innertier. Det krever igjen at en selv står for eget budskap. «Unnskyld» i politikken kan raskt utvikle seg til svakhet. Svakhet skaper ikke makt.
Hvem er hun?
Boka er inndelt i 23 kapitler, samt et etterord. Hvert av kapitlene tar for seg et tema fra Sylvis (relativt) unge liv, hun er født i desember 1977. Det første kapitlet, «Alt skjer av en grunn», er en konstatering av at hun er den hun er, til tross for at mange vil at hun skal være en annen. Smart triks. Hun vet nok at hun nettopp er elsket (og hatet) fordi hun er den hun har fått oss til å tro hun er. Men hvem er hun? I dette kapitlet får vi vite at hun er en familiekjær kvinne, der en sterk personlig hendelse i 2015, mens hun var landbruksminister, endret livet hennes. Alt har sin grunn er således å betrakte som en slag bearbeidelse av sorg, som igjen åpner opp for nye muligheter.
Vi tas inn i Sylvis idylliske barndom på Sjøholt i Storfjorden på en gård med ulike dyr, hvor vi møter en selvstendig, sta og utålmodig liten jente. Hun var spesielt utålmodig på å bli voksen, og «ventetiden» slo hun ihjel med å spille fotball. «Jeg husker fremdeles den gode følelsen av å dundre ballen i mål, og hvor sint jeg kunne bli når jeg bommet.» Som 14-åring hadde hun sin første sommerjobb, bussvasking som ga egne penger på konto. Økonomisk uavhengighet ble et (nytt) mål.
Den politiske gnisten ble tent da hun var rundt 16 år med utgangspunkt i striden om medlemskap i EF (senere EU), forteller hun. I skolevalget i 1993, da Sylvi var 15 år, stemt hun Senterpartiet på grunn av EU-motstanderdronningen Anne Enger Lahnstein. «Det imponerte meg hvordan hun klarte å stå i en storm av usaklig kritikk og anklager om nasjonalisme og det som verre var, uten å bøye av. » Aner vi konturene av Sylvis første politiske kvinnelige rollemodell? Det var også Sylvis engasjement mot EU som førte henne til Fremskrittspartiet. Sylvi vier for øvrig et helt kapitel til EU/EØS-avtalen og EU-elitens manglende respekt for nasjonalstaten.
Derfra er ikke veien lang til neste kapitel, der hun prøver å forklare hvorfor hun, til tross for i praksis å være det, ikke tilhører eliten. Forklaringen er enkel: Med elite mener Sylvi den «meningsbærende elite» – de som har skjenket seg selv retten til å definere hvilke standpunkter som er de riktige og gale, som hun sier. Dommere og meningspoliti, plassert inn i grupper som avisredaktører, politikere, pr-folk, forfattere, skuespillere, musikere og teaterfolk, etterfulgt av en rekke navngitte personer. Det er denne eliten som stempler FrP-ere som rasister, og som, ifølge Sylvi, gjør at mange som stemmer på andre partier «sier de er enige med meg om innvandring», men tier i frykt for reaksjoner.
Selv om Sylvi selv kanskje tror at det var EU-motstanden som vekket hennes politiske gnist, så tegner det seg et annet bilde i boka: Den politiske gnisten ble vekket av Sylvis beste venn i oppveksten, nå avdøde farmor Signe. Signe var nemlig veldig glad i en politiker som skulle bli Sylvis forbilde: John Alvheim (FrP). Som 9-åring ble Sylvi introdusert for Alvheim av farmor via TV-skjermen. Hun ble fascinert av hans brennende engasjement for eldre og rusmisbrukere, og hans dirrende pekefinger når urett var begått. Senere skjønte hun at Alvheim aldri glemte at hans mandat var gitt fra velgerne. Men hun valgte ikke hans stil:
«For min egen del ser jeg på Alvheim som et forbilde, men den dirrende pekefingeren ble aldri min stil, selv om jeg nok kunne fremstå som både sint og kanskje i overkant engasjert da jeg var ung FpU-politiker. Det var noe jeg fikk tilbakemeldinger på og måtte jobbe med. Alvheim ble jo kalt ‘Norges sinteste mann’. Ingen kan si det om meg, at jeg er spesielt sint i TV-ruta. Jeg tror jeg har funnet en stil som er riktigere for meg og som kler meg bedre, ved alltid å være rolig i møte med det meste.»
I dette kapitlet, som for øvrig er kalt «Arven etter farmor», skjønner vi at Sylvis erfaringer med egne besteforeldre, ikke minst farmor og hennes bortgang, har lagt grunnlaget for Sylvis engasjement for eldre. Så prøver Sylvi å rettferdiggjøre sine sommerjobber på aldershjem med «skikkelig arbeid», i motsetning til en del politiske broilere i politikken (rett fra studier til Stortinget eller apparatet rundt), hvilket hun ikke helt lykkes med. Derimot synes Sylvis personlige erfaringer å telle langt mer, hun er engasjert i det som treffer henne, og det gir henne et voldsomt driv. Det er i seg selv er en så god egenskap at hun ikke trenger pakke det inn i noe annet. Og så får vi endelig vite hele historien om Sylvis varemerke: korssmykket som hun ofte bærer.
Som 22-åring er Sylvi utdannet som lærer, hun flytter til Oslo i håp om en rådgiverjobb hos FrP på Stortinget, samtidig som hun tilbyr seg som ringevikar på skoler på Oslos østkant (der hun bor), men ingen ringer. Etter en tids lediggang fikk hun rådgiverjobben (2001-2004). Som rådgiver reiste hun mye rundt i landet i partiets tjeneste, ofte med tema hun ikke kunne noe om, innrømmer hun, men hun lærte seg en teknikk for å sette seg inn i saker på ekstremt kort tid. Hun fortsetter: «Jeg har en ryggmarksrefleks som veldig hurtig sier meg hva som er riktig å gjøre og hvordan vi skal løse en sak.» Og selv om Sylvi mener det er en god egenskap hos en politiker, kan det også bli en politisk akilleshæl: Hun kan glemme å lytte til andre.
Hvis man har tenkt de tankene man har tenkt å tenke, kan det ende i realpolitisk stagnasjon selv om en foretar en reise i politiske roller – som for Sylvis del er imponerende. Som 27-åring er hun vara i FrPs sentralstyre, hun blir byrådssekretær for byråd for eldre og omsorg i Oslo, knappe to år etter er det hun som er byråden, en stilling hun satt i (med et kort permisjon) frem til kommunevalget 2011. Deretter gikk turen til kommunikasjonsbyrået First House hvor hun var inntil Erna ringte i 2013. Kort fortalt: Man sier ikke nei til en statsminister. Så kjenner vi historien: landbruksminister, innvandrings- og integreringsminister (fra desember 2015) og en svipptur innom justisministerposten (desember 2017 – mars 2018), der en Facebook-oppdatering satte en foreløpig stopp for hennes politiske karriere.
Men som rådgiver Espen Teigen raskt sa på Facebook: Vi tapte kanskje slaget, men vi kommer til å vinne krigen. Og på mange måter gjorde Sylvi dét, bare måneder etter ble hun konstituert som 2.nestleder i FrP etter at Per Sandberg måtte trekke seg som statsråd på grunn av brudd på sikkerhetsrutinene etter reiser i Kina og Iran, hvorpå han også trakk seg som nestleder i partiet. Dette sier noe om hvilken standing Sylvi har i FrP, en posisjon hun forsterker ved å bruke mesteparten av tiden som stortingspolitiker med å pleie partiet ved å reise landet rundt. Det er vel få som ikke tror at den neste lederen av partiet nettopp heter Sylvi Listhaug.
Selgeren
Sylvis presentasjon av seg selv som menneske forteller mye om politikeren Sylvi. Hun vet hvordan hun fremstår, der styrken er at hun står i det. Det betyr ikke at alle utspillene er planlagt i detalj, som hun selv innrømmer, men det handler heller ikke om dét, det handler om å utnytte eller benytte konsekvensene utspillene får. At hun måtte gå som justisminister har hun også lært mye av. Hun forteller i boka at hun ikke ble utsatt for noe press for å gå av, men det er nok en sannhet med modifikasjoner. Ingenting får meg til å tro at en politiker av Sylvis støpning ikke kjempet til siste slutt for å beholde posten, men hun innså nok at valget sto mellom henne eller Regjeringen. Hennes politiske karriere ville vært forseglet om hun tok en egoistisk avgjørelse, og som hun selv sier «ingenting er tilfeldig». En dør lukkes, en annen åpnes.
Interessant er det også når Sylvi forteller om sin tid som statsråd, om presset fra ulike aktører, om arbeidsmetoder og valg. Ikke minst fra hennes tid innvandrings- og integreringsminister, der det virkelig gikk opp for henne hvor viktig og avgjørende dette feltet er for fremtiden. Så selv om hennes politiske engasjement startet med eldre og syke, som hun enda har et varmt hjerte for, er det utvilsomt innvandring som har tatt mye av plassen. For lesere av rights.no er det hun presenterer kjent stoff, men det er greit å få det servert samlet.
Og det om vi snakker kostnader ved innvandring, vår verdimessige forvirring i møte med innvandring, ulike former for kriminalitet eller «feministers» holdninger til innvandringen og medbrakt patriarkalsk kultur. Sylvi er sjokkert over hvordan det totale innvandringssystemet fungerer. Selv om hun over flere år som statsråd kanskje kunne ha gjort mer strukturelle endringer, var nok læringskurven bratt og oppgaven enorm – og den politiske motstanden like enorm. Ikke noe politisk tema er så betent som dette, som Sylvi får godt frem, både i form av det politiske spillet og motstanden i MSM, der sistnevnte ikke har noe ansvar og således kan være tilnærmet 100 prosent «godhetsposører».
Sylvi er ikke nådig når det gjelder MSM og hvordan de har vært etter henne for ulike utspill. Hun setter en rekke av sine såkalte provokasjoner i kontekst, og tar således brodden av mye av kritikken mot henne, men det egger igjen til nye provokasjoner. Det vet hun nok godt. Sylvi Listhaug er en politiker Norge skal lære å kjenne meget godt i fremtiden. Hun er kommet for å bli, og hun kommer til å bli en rollemodell for mange politikere. For FrP må politikken være det viktigste, sier Sylvi, og hun kunne lagt til: Og jeg kan selge den.
Sylvi Listhaug i samarbeid med Lars Akerhaug: «Der andre tier» (Kagge forlag)
WHO and WHAT is behind it all ? : >
The bottom line is for the people to regain their original, moral principles, which have intentionally been watered out over the past generations by our press, TV, and other media owned by the Illuminati/Bilderberger Group, corrupting our morals by making misbehavior acceptable to our society. Only in this way shall we conquer this oncoming wave of evil.
Commentary:
Administrator
All articles contained in Human-Synthesis are freely available and collected from the Internet. The interpretation of the contents is left to the readers and do not necessarily represent the views of the Administrator. Disclaimer: The contents of this article are of sole responsibility of the author(s). Human-Synthesis will not be responsible for any inaccurate or incorrect statement in this article. Human-Synthesis grants permission to cross-post original Human-Synthesis articles on community internet sites as long as the text & title are not modified.
The source and the author's copyright must be displayed. For publication of Human-Synthesis articles in print or other forms including commercial internet sites. Human-Synthesis contains copyrighted material the use of which has not always been specifically authorized by the copyright owner. We are making such material available to our readers under the provisions of "fair use" in an effort to advance a better understanding of political, economic and social issues. The material on this site is distributed without profit to those who have expressed a prior interest in receiving it for research and educational purposes. If you wish to use copyrighted material for purposes other than "fair use" you must request permission from the copyright owner.