SNORRE VALEN, tidligere nestleder i SV- VG - Publisert: 14.05.19 kl. 08:14 -

ALL RIGHT: – Da det «kritiske» intervjuet var over, oppstod en langvarig, pinlig stillhet da det ble åpnet for spørsmål. Forsamlingen satt passiv og fjetret, og Bannon smilte der han satt, med full kontroll over både scene og sal, og med direktestream på NRK. Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

Mange steder i verden har ytre høyre gått fra å være en kuriositet, til å ha makt.

Det har allerede fått tragiske konsekvenser for mange mennesker: Akademikere som mister jobben i Ungarn, rettstaten som demonteres i Polen, barn som tas fra sine foreldre på grensa mellom USA og Mexico, minoriteter som må leve i frykt som følge av sine lederes vulgære og voldsfremmendeordbruk.

Som i Norge pågår en stor debatt i mange land om hva denne framveksten av autoritære ledere og partier skyldes. Men uansett om en tilhører høyre- eller venstrefløyen, og uansett om en mener ulikhet, fremmedgjøring eller innvandring er den viktigste driveren av bevegelsene som truer våre demokratier, må vi alle sammen klare å kjenne igjen autoritære bevegelser når vi ser dem. Tidligere i historien har vi måttet betale en høy pris for å rygge i møte med et vitalisert ytre høyre.

Snorre Valen. Foto: Ruud, Vidar / NTB scanpix

Steve Bannon, Trump-strategen som nylig gjestet Bergen og Nordiske mediedager (NMD), har bidratt til å bringe en grenseoverskridende form for politikk til Det hvite hus, helt i tråd med sine dystre, autoritære politiske idealer. Jeg forstår godt at en slik mann er interessant for enhver journalist. Det skulle bare mangle. Men om en skal insistere på viktigheten av å invitere nyfascister som ham inn i det gode fellesskap, opp på en scene for en times samtale, med at «vi må lære dem å kjenne for å kunne bekjempe dem», da får en i det minste se til å sette seg inn i sakene og forberede seg ordentlig. Såpass mye står faktisk på spill.

Og da holder det ikke å avvise kritikerne som peker på hva Bannon faktisk representerer, med at de driver «demonisering», som Nettavisens Erik Stephansen hevdet. Vi har på et vis kommet dit at det er de som peker på den nye, framvoksende fascismen, og ikke fascistene selv, som liksom ødelegger den gode stemningen.

VG MENER: – Steve Bannons tale er et ekko fra vekkelser som har hjemsøkt Europa tidligere.

Men det er altså ikke kritikerne som har bragt fascisme på banen. Det gjør Bannon og hans bevegelse helt selv, som når han anbefaler den fascistiske forfatteren Julius Evola, åpent omfavner den italienske visestatsministeren Matteo Salvini, eller når nettstedet hans, Breitbart, åpent flørter med antisemittiske koder, eller legger strategier for å tekkes rasistbevegelser. Dette kunne de mange journalistene som var til stede på Nordiske Mediedager konfrontert Bannon med, eller i det minste bedt ham om å utdype når de hadde sjansen, om de hadde forberedt seg. I stedet fikk han – ut i fra en mislykket idé om at han selv skulle få blottlegge sine hensikter bare han fikk en mikrofon og noen åpne spørsmål – prate villig vekk om hva som måtte falle ham inn, i en time. Som er det han vanligvis gjør, når store journalistkonferanser inviterer ham til en stor scene for å «forstå» og «utfordre» hans ideer. Dette er ikke første gang en slik konferanse har mislykkes med et slikt prosjekt.

Når en tilsynelatende ikke engang gidder å sette seg inn i – eller ønsker å diskutere – hva Bannon faktisk står for, skal det ikke så rent lite overmot til for å selvsikkert fremholde at vi må lytte til ham for å forstå og bekjempe ideene hans.

Steve Bannon om Frp: - Rollemodeller for Europa

Det var variasjoner av denne tankegangen som gikk igjen i de fleste avisredaksjoner da de i dagene før Bannons Bergensbesøk ga sin støtte:

«Skal du bekjempe en politisk motstander må du forstå hva han mener og hvor han vil», skrev John Olav Egeland i Dagbladet.

«Det er likevel ikkje slik at Noreg blir ein betre plass ved ikkje å invitere talarar som er kontroversielle. Det einaste vi oppnår ved det, er ein svakare offentleg debatt», skrev Bergens Tidende på lederplass.

«Å slippe til ytterliggående stemmer er ikke kritikkverdig. Å gjøre det på gal måte er det», skrev Aftenposten på lederplass før konferansen. Men ytterliggående stemmer er forskjellige. Bannons type lever av å nettopp utnytte denne formen for misforstått liberalisme, der alle verdenssyn skal debatteres på meningstorget, og der alle deltar på samme premisser, som om alle ideer er verdt å diskutere.

«Boikott av den typen som nå retter seg mot Nordiske Mediedager, er velkjent fra amerikansk kulturkrig, men foreløpig ganske nytt i Norge», skrev Morgenbladet, uten å reflektere over at Morgenbladet driver såkalt «boikott» hver uke, ved å aktivt ta stilling til hvilke kilder de vil løfte fram og ikke. Morgenbladet så visst heller ikke den åpenbare ironien i at det å hente kulturkriger nummer én, Bannon, til Bergen, bokstavelig talt er å importere amerikansk kulturkrig til Norge.

Noen svingte seg til de store retoriske høyder. «Jeg kan godt fortsette å bruke store ord: Selve samfunnsoppdraget til journalister er å snakke med de som har noe interessant å fortelle», skrev Erik Stephansen i Nettavisen.

Steve Bannon: Kulturkrig bak klostermurene

Det gir meg lyst til å bruke store ord selv: Samfunnsoppdraget til journalister hviler på, og avhenger av, at våre forgjengere greide å bekjempe den typen bevegelser Steve Bannon representerer. Og det gjorde de ikke ved å – for å låne en formulering fra Nordiske Mediedagers konferansesjef Guri Heftye – stikke hodet i sanden som en struts og late som om alt gikk over om en bare fortsatte som før. Å insistere på å behandle uttalte fiender av demokratiet som om de er en normal del av det demokratiske fellesskapet, har en pris.

Dette vet vi jo, for dette er ikke første gang vi, de liberale demokratiene, usikkert møter en autoritær høyreside, mens vi nikker anerkjennende til vår egen toleranse, og betrakter dem som vil rive ned institusjonene vårt demokrati hviler på, som om de bare er tenkere med «noe interessant å fortelle». Men de er ikke bare tenkere som diskuterer en abstrakt idé. De er aktører som prøver å gjøre noe. Denne ideen om at dialog er veien å gå i møte med ytre høyre, fordrer at en ser bort fra lærdommen fra det tjuende århundre, samt nyere historie i bl.a. Polen, Ungarn, Brasil – og USA.

Om Bergens Tidende er bekymret for «ein svakare offentleg debatt», bør det som bekymrer dem aller mest være at Steve Bannon fikk presentere påvisbare usannheter direktesendt på NRK uten at verken intervjueren eller en hel sal av journalister greide, eller prøvde, å rette det opp.

Dette er Bannons, og det nye ytre høyres, metode, og Nordiske Mediedager fortjener sterk kritikk for ikke å ha forberedt seg på nettopp dette. Å systematisk bygge ned tilliten til objektive, påvisbare sannheter som kjerne i den offentlige debatten, er ytre høyres vei til makt.

Posisjoneringens paradokser

Historikeren Timothy Snyder skriver i sin bok «Om tyranni», skrevet i kjølvannet av Trumps valgseier i USA:

«Fascistene foraktet dagliglivets små sannheter, elsket slagord med klang av en ny religion og foretrakk fantasifulle myter fremfor historieskrivning eller journalistikk. De brukte nye medier, som på den tiden var radioen, til å hamre løs på propagandaens tromme og vekke folks følelser før de rakk å undersøke sakens fakta. Og nå, som da, er det mange som forveksler troen på en svært mangelfull leder med sannheten om den verden vi alle deler».

Ikke bare gir dette korte avsnittet langt mer innsikt i hva som driver den nye «høyrepopulismens» vekst enn hva en hel time på NMD med Steve Bannon ga oss, det peker også på usannhet som kjerne i ytre høyres prosjekt: Om det ikke lenger spiller så stor rolle hva som er sant, kan alt være sant – og journalistikken settes sjakk matt.

Når Steve Bannon får «rette» på intervjuer Christina Pletten ved å lyve om Trumps uttalelser om de frie mediene som en folkefiende, og hans løgn får forbli uimotsagt på direktesendt TV, bevitner vi det motsatte av journalistikk.

Kanskje har vi levd lenge nok i frie, liberale rettstater nå, til å begynne å glemme at ytringsfrihet og rettssikkerhet ikke kommer gratis, og ikke er noen naturtilstand. Et eller annet sted på veien synes det journalistiske idealet objektivitet med å ha blitt forvekslet med det å aldri ta stilling.

Som om ikke nettopp pressefrihet er en verdi en må ta stilling til, og velge å støtte. Som om ikke sannhet som dyd i den offentlige samtalen er noe en må kjempe for, og forsvare. Og som om ikke det finnes politiske krefter som uten å nøle ville tatt fra oss disse frihetene, om de hadde sjansen. Og som Viktor Orbans vulgære, antisemittiske og autoritære regime i Ungarn – et regime Trump misunner. Som Bolsonaro i Brasil. Som autoritære Matteo Salvini i Italia – alle «sterke» menn Bannon har uttrykt sin beundring for, eller til og med samarbeidet med.

Siden dette tydeligvis er diskusjonen for store ord, er det på sin plass å si: Det er ikke gitt at våre egne medier, her hjemme, burde ta seg råd til å fortsette å betrakte vår tids demagoger med lett, fascinert avstand – som om ikke noe egentlig stod på spill for dem selv. Trumps reise til det hvite hus var svært så underholdende for mange, også her i vår egen andedam, før det plutselig ikke var morsomt lengre. Og når det ikke var morsomt lenger, var det for seint, og ingen kunne egentlig forklare hva som hadde skjedd.

Mediefolk – vend Bannon ryggen!

Under åpningen av Nordiske Mediedager uttalte festivalsjefen Guri Heftye, med adresse til de som har kritisert konferansen, at «det er nettopp dette som gjør at såkalt vanlige folk vegrer seg for å delta i samfunnsdebatten og trekker seg fra den offentlige, til tider svært polariserte samtalen».

Bannon er ledestjernen for en alt-right-bevegelse som lenge har hatt som strategi å hetse og trakassere meningsmotstandere til stillhet. I Norge har de sin ideologiske slektning i Resett, som i likhet med Breitbart mesterlig mobiliserer på hat, rasisme og hets, og som ikke nøler med å gå brutalt løs på enkeltpersoner, gjerne med minoritetsbakgrunn. Det er derfor ikke så rent lite ironisk at Heftye sammenlikner kritikken Nordiske Mediedager har fått, med kampanjer som skremmer folk fra å delta i offentligheten.

At det er tøft å stå i slike debatter har Heftye rett i. Men for å si det diplomatisk, så tror jeg omkostningene ved å stå i disse kampene er større for antirasister med minoritetsbakgrunn, enn for festivalsjef Heftye. Nordiske Mediedager har i sine uttalelser virket helt blinde for at Bannons politikk ikke bare er et sett med «meninger», men snarere handlinger som har fått dramatiske konsekvenser for faktiske mennesker. I stedet har de belært sine motstandere med banale innsikter om ytringsfrihet – som om det er Bannons eller Nordiske Mediedagers ytringsfrihet som i disse dager er truet.

Å innta en slik forulempet rolle stemmer lite overens med det overordnete forsvaret for ytringsfrihet som Heftye selv har innhyllet Bannon-invitasjonen i. Ble hun overrasket over at det kom reaksjoner? Har kritikken fra Antirasistisk senter vært ufin? Uredelig? Jeg tror ikke det. Men jeg tror det er en mye enklere posisjon å innta, enn å forsvare sin invitasjon av Steve Bannon som trekkplaster, eller den helt underdanige omtalen av mannen på NMDs konferansenettsider.

Jeg tror ikke jeg kjenner til noen andre tilfeller, noensinne, der noen sier at de nærmest føler seg drevet ut av den offentlige samtalen, samtidig som de har omtrent samtlige av landets avisredaktører og -kommentatorer i ryggen. Men hva vet jeg.

Når det går troll i ord

At en av strategene som målrettet og uttalt tar sikte på å bryte ned institusjonene demokratiet avhenger av, inviteres som trekkplaster til seminar på en konferanse, er legitimt å kritisere, fordi det er uttrykk for en hybris som må fortone seg uforståelig for de som nå rammes, hver dag, av politikken til Orban, Bolsonaro, eller Trump. De som i motsetning til Heftye virkelig må betale prisen for det nye, ytre høyres makt, og som faktisk fratas muligheten til å delta i den offentlige samtalen. Folk som mister jobben, som stoppes ved grenser, som mister sine rettigheter, fratas sine barn eller hetses og trues til taushet.

«Vi må forholde oss til virkeligheten slik den er, ikke slik vi skulle ønske den var», sa Heftye på åpningen av Nordiske Mediedager. Det har hun helt rett i. Virkeligheten er nå en gang slik at aktører som Bannon får sine krefter nettopp fra de etablerte institusjonenes rådvillhet og forvirring i møte med den nye fascismen. Nordiske Mediedager har – skal en dømme ut i fra det hjelpeløse formatet på Steve Bannons besøk – ønsket seg en virkelighet der Bannon svarer ærlig på spørsmålene han får, ikke brer om seg med usannheter, og blottstiller seg for rasjonell, ærlig debatt – ja, kort sagt oppfører seg som vanlige aktører i den offentlige samtalen gjør, når de inviteres opp på en stor scene på en stor konferanse.

Men virkeligheten er ikke slik. I virkeligheten løfter Nordiske Mediedager en aktør som forakter demokratiet inn i et fellesskap som vanligvis er forbeholdt folk som slutter opp om demokratiets spilleregler. I virkeligheten unngår Steve Bannon å måtte svare på et eneste spørsmål som nærmer seg kjernen av hvorfor han representerer noe farlig – akkurat slik kritikerne advarte mot i forkant. «Det kritikerne fremfor alt avslører, er en komplett mangel på tillit til folks kritiske tenkning. Vi tror at våre delegater tåler å bli utsatt for Steve Bannons meninger», uttalte Heftye til NRK før konferansen.

Dagen etter, da Bannons «kritiske» intervju var over, oppstod en langvarig, pinlig stillhet da det ble åpnet for spørsmål. Forsamlingen satt passiv og fjetret, og Bannon smilte der han satt, med full kontroll over både scene og sal, og med direktestream på NRK. Noen var avslørt, og det var verken kritikerne eller Bannon.

Det liberale komplottet

Vår tids fascister kjennetegnes vel så mye av sin metode, som sine standpunkter. Norske mediers pompøse selvtillit og manglende forberedelser passer som hånd i hanske i Steve Bannons metode, og Bannon fikk rett, når han satset på at Nordiske Mediedager ikke ville lære av feilene så mange har gjort før dem. Å insistere på å behandle Steve Bannon som noe annet enn det han er, er i sannhet å opptre som strutsen, og stikke hodet i sanden.

Som Dagbladets Egeland skrev i sitt svært så prinsipielle forsvar for Bannon-invitasjonen: «Den som ikke tåler å høre avvikende meninger – også av den harde sorten – vil aldri bli en god forsvarer av egne verdier og standpunkter».

Det har Egeland helt rett i. Og det kan han jo fundere over, mens han holder den monolittiske enigheten blant norske redaksjoner om at invitasjonen av Steve Bannon var en god idé, opp mot stillheten som fulgte etterpå, da ingen hadde meningsfylte spørsmål, og ingen lenger var så opptatt av å fortelle hva de hadde lært, hvilke innsikter de hadde fått, bortsett fra noen få kommentatorer som innbitt insisterte på at ja, dette var et nyttig intervju – mens de nok egentlig, i det stille, visste at dette var den fiaskoen flere hadde varslet om.

Én mann var svært fornøyd med seansen. Steve Bannon kunne fortelle om sine gode erfaringer fra Bergen dagen etter, på et fullsatt møte i Oslo – i regi av det ytterliggående, fremmedfiendtlige nettstedet Document.no.

VG - Publisert: 14.05.19 kl. 08:14 - Oppdatert: 14.05.19 kl. 12:56



WHO and WHAT is behind it all ? : >


The bottom line is for the people to regain their original, moral principles, which have intentionally been watered out over the past generations by our press, TV, and other media owned by the Illuminati/Bilderberger Group, corrupting our morals by making misbehavior acceptable to our society. Only in this way shall we conquer this oncoming wave of evil.

Commentary:

Administrator

HUMAN SYNTHESIS

All articles contained in Human-Synthesis are freely available and collected from the Internet. The interpretation of the contents is left to the readers and do not necessarily represent the views of the Administrator. Disclaimer: The contents of this article are of sole responsibility of the author(s). Human-Synthesis will not be responsible for any inaccurate or incorrect statement in this article. Human-Synthesis grants permission to cross-post original Human-Synthesis articles on community internet sites as long as the text & title are not modified.

The source and the author's copyright must be displayed. For publication of Human-Synthesis articles in print or other forms including commercial internet sites. Human-Synthesis contains copyrighted material the use of which has not always been specifically authorized by the copyright owner. We are making such material available to our readers under the provisions of "fair use" in an effort to advance a better understanding of political, economic and social issues. The material on this site is distributed without profit to those who have expressed a prior interest in receiving it for research and educational purposes. If you wish to use copyrighted material for purposes other than "fair use" you must request permission from the copyright owner.

TILBAKE TIL HOVEDMENYEN - BACK TO THE MAIN MENU