En Feriemorgen på Skottevik i Sørlandets Skjærgård.

Av. AI-ChatGPT-T.Chr.-Human Synthesis-21 juni 2025

Dagen begynner med den gjallende lyden av lokalbåtens horn idet den runder de solbelyste skjærene og glir inn i viken. Det er leveringsdag – en liten, men etterlengtet anledning i Skottevik, når post, varer og passasjerer fra den større verden ankommer samtidig.

Fra vinduet i landhandelen får en av de to søstrene – som driver butikken – øye på den første dampstripa som stiger fra ØYA sin skorstein og går ut. Hun tørker hendene på forkleet og lytter – den svake dunkingen fra motoren, den fjerne skrattingen fra måkene, knirkingen i fortøyningene – alt varsler om en dag som er i ferd med å våkne til liv.

Nede ved brygga er det allerede liv og røre. ØYA, en stødig og pålitelig skute med svart skrog og stolt rød skorstein, dytter forsiktig mot fenderne idet hun legger til. Navnet hennes er malt tydelig på baugen: ØYA – med den diagonale streken i bokstaven som et sjømerke i tåka.

Når landgangen klaprer på plass, stiger passasjerene i land til en munter forsamling. Mannskapet begynner å losse: kasser med kondensert melk og mel, to trestoler, en ny radio pakket i sekkestrie, et lite piano i en spesiallaget kasse – antagelig på vei til en dagligstue på andre siden av bukta.

Men lenge før lokalbåten ankommer, har havna begynt å fylles. Dusinvis av små, værbitte robåter i tre har samlet seg rundt brygga, noen fortøyd med tau, andre bare dyttet inntil svabergene. De har kommet fra de mange små øyene utenfor skjærene – fra hytter, naust og lune viker hvor øyboerne lever sine stille, sjøbundne liv.

Disse båtene bærer mennesker og varer – mødre med kurver fulle av egg, eldre menn med sydvester, gutter med fiskestenger balanserende over fanget. Noen har med fisk til bytte, andre vevde varer eller ved, men de fleste har kommet for å hente posten og skaffe forsyninger fra landhandelen. I bunnen av én båt skjuler en sammenbrettet oljehyre et halvt hjul ost; i en annen ligger en stripete katt dovent på en innpakket avis, tilsynelatende vant til ukens høydepunkt.

Feriegjester er også blant dem – par som leier sommerhus på øyene, familier med barn i gule redningsvester som klemmer på kosedyr. Det høres latter når en båt nesten velter under tillegging, og det klappes når en eldre mann i blå genser ror stående inn, stolt over balansen og ryktet sitt.

Blant passasjerene er et ungt par: hun i en lindrakt som blafrer i vinden, han med kameraet dinglende fra en lærrem. De stopper ytterst på brygga, overveldet av skjønnheten. «Det er akkurat slik bestefar beskrev det,» hvisker hun.

Stien fra brygga slynger seg opp gjennom det lave gresset, forbi det rødmåla posthuset – «POST» tydelig malt i hvitt over døren – der en kø allerede har begynt å danne seg. En av søstrene, kvikk i blikket og effektiv, deler ut postbunker, gamle pakker og telegrammer. En gutt roper: «Har bladet mitt kommet?» og hun vinker ham inn.

Øverst i bakken står Skottevik Landhandel i rolig beredskap. Hvitmalt og værslitt vokter den havna som en vaktpost. Blomsterkassene bugner av røde pelargonier under vinduene. Inne hilser søstrene hver kunde: øyboere de kjenner ved navn, og besøkende med kart i hånden.

Det unge paret kommer frem, rødmusset i kinnene etter turen, og kjøper et brød, et glass blåbærsyltetøy, en boks kakao og fyrstikker til vedovnen. «Huset deres står klart,» sier den ene søsteren, «men dere bør åpne alle skoddene. Det har sovet hele vinteren.»

Rundt butikken utfolder livet seg i sitt milde tempo. En fisker kjøper tobakk og blir stående i prat. To barn løper mot godteriglassene med varme mynter i hånda. En kvinne sitter og strikker på benken, mens en hund sover i skyggen av syklene som lener seg mot veggen.

Når lokalbåten igjen drar – dens dype fløyte gjaller over fjorden – begynner robåtene å spre seg. Noen ror sakte tilbake til havs, andre blir litt til, eierne utveksler nyheter, drikker kaffe fra termos, eller lar bare øyeblikket strekke seg. En mann har glemt lampoljen og ror raskt tilbake mens han roper unnskyld i munter tone. En jente padler alene i en liten, malt båt, smiler stolt mens årene lager myke plask i det klare vannet.

I Skottevik er denne dagen ikke en begivenhet, men en rytme – en stille ankomst, et delt åndedrag, en forbindelse mellom de spredte øyene og kystens milde puls. Her, hvor tiden sakner i takt med tidevannet, føles verden hel – vugget mellom hav og himmel. Og de små båtene, hver med sin historie, vender tilbake over det glitrende vannet – til neste uke.

En Mild Filosofi fra Sørlandskysten

I de lune vikene og de stille øyene på Sørlandet beveger livet seg i en rytme eldre enn både veier og timeplaner. Her, mellom havet og himmelen, husker det menneskelige hjertet noe det en gang visste instinktivt – at tiden ikke er noe man skal erobre, men noe man skal leve sammen med.

På dager som leveringsdagen i Skottevik, virker det som hele skjærgården puster i takt – hver øy, hver båt, hver hånd som rekker ut i hilsen er del av en dypere harmoni. Landskapet gjør ikke krav på oppmerksomhet. Det tilbyr. De værbitte bryggene, det knirkende skiltet over butikkinngangen, søstrene som kjenner deg ved navn – dette er ikke store ting, men de er sanne. Og sannheten her tar form av vennlighet, av fast tilstedeværelse, av delt hverdag. Det finnes en varme, umiskjennelig, i hvordan folk vinker fra båter, deler fangsten sin, eller hjelper et barn opp på brygga.

Selv havet, som andre steder kan virke stort og uforutsigbart, blir her en tråd av forbindelse – hovedveien for trebåter, latter, varer og brev. Havet her er ikke en grense, men en bro.

I slike steder blir gjestfrihet mer enn en skikk – det blir et verdenssyn. En måte å si: Du hører til her, om så bare for en stund. Og faktisk blir selv fremmede stille innlemmet i mønsteret. Det unge paret fra byen, de nysgjerrige barna på brygga, sommergjestene i lånte hytter – alle ønskes velkommen, ikke med høytidelighet, men med det stille nikket som betyr langt mer: Du betyr noe her. Vi ser deg.

Kanskje er det havlufta, det klare nordlige lyset, eller de lange vintrene som former slike fellesskap. Eller kanskje er det rett og slett visdommen til de som lever tett på naturen – som vet verdien av å dele varmen mens den varer.

For til slutt ligger den ekte rikdommen i sørlandsskjærgården ikke i de malte husene, eller selv i kystens skjønnhet, men i folkets ånd – åpenhjertet, stødig og vennlig. En ånd som tar verden imot, én trebåt av gangen.

Og i det de siste åretakene lager ringer i det glitrende vannet og kjølvannet sakte forsvinner bak, kjenner man – dypt og stille – at alt er i orden.