By ABC Nyheter - Gunnar R. Larsen - 23. okt. 2023 15:59

Jeg klarer ikke å se på det som flukt. For meg handler det om å tiltrekkes av noe. Som drar meg i en retning. Motivasjonen ligger foran, ikke bak meg. Jeg tror at de som har behov for å flykte fra seg selv, flykte inn i et forhold, flykte inn i en ny jobb, så er det veldig få av dem som blir lykkelige av det. 

Følg drømmen. Ikke utsett. Ha god tid. Ikke se deg tilbake. Det verste er ikke å dø, men å slutte og leve.

Dette har vært skipper Øivind Sandens mantra.

For syv år siden tok han det store spranget. Han ville reise. I minst tre år. På åpent hav og i trange sund. Oppleve andre kulturer. Møte fremmede mennesker. Og våge å være alene.

«Du, pappa. Jeg har vært veldig redd for det prosjektet du skulle ut på nå. Og jeg er redd for at du ikke kommer tilbake igjen til oss. Men i det siste har jeg funnet ro i tanken på at om du dør, så dør du i din drøm».

– Da dør jeg

– Plutselig lå jeg utenfor båtripa med begge beina, helt til hoftene. Jeg fikk tak i en vegg, slik at jeg kunne holde meg fast. Jeg tenkte ingenting mens det skjedde, og ikke noe i retning av «nå dør jeg». Alt var fokusert på hvordan jeg skulle klare å komme meg opp igjen, forteller kaptein på Vaare, Øivind Sanden. Foto: Gunnar R. Larsen, ABC

Dette var siste hilsen fra hans eldste datter før han kastet loss fra havna hjemme i Sagvåg på Stord 2. juni 2016 klokken 09.15. Resten er historie. Årene på havet har vært en kalkulert risiko.

– Jeg kan få slag. Da er det ofte snakk om to-tre minutter, så må du få behandling. Det lar seg ikke løse enkelt når du er 20 timer fra land, alene, og du ikke rekker å tilkalle hjelp. Da dør jeg. Det har jeg på en måte gjort opp med meg selv. Jeg er på ingen måte suicidal, men om det skjer, så skjer det.

Så iskaldt og nøktern har han gjort opp regnskapet dersom det utenkelige skulle skje. Alderen tynger fortsatt ikke, men risikoen er høyere enn om han hadde vært noen tiår yngre.

– Jeg er jo i en alder hvor ting kan skje. Jeg er litt overvektig, og jeg kan få blodpropp. Det kan skje ting som ikke lar seg løse. Du må på en måte ha et avklart forhold til dette. Om du går over gata i Oslo kan også noe skje. Jeg tror du må ha evne til å improvisere og løse problemer. Og evne til å be om hjelp og ta imot hjelp, forteller Øivind Sanden.

Matrosen «Birk»
Gode hjelpere har han hatt mange av underveis. Enten gamle venner, nye venner eller fremmede som han har truffet i de utallige havnene hvor han har klappet til kai.

Da ABC Nyheter møter kapteinen på den 46 fot lange treskuta, en såkalt klipper ketch bygd i Vaagen båtbyggeri i Aukra ved Molde i 1992, ligger Vaare trygt ankret opp på nordvestsiden av Vesterøya på Hvaler.

Etter å ha seilt fra den litt søvnige havnebyen Grenaa på Øst-Jylland, gjennom Kattegat og over Skagerrak til Norge, er 71-åringen omsider ved veis ende. Det vil si, reisen er egentlig ikke helt avsluttet før han kommer tilbake til Stord i løpet av høsten, og har seilt med Vaare rundt sørlandskysten og hjem til Skjærsholmane.

Han tar gjestfritt imot på morgenkvisten fredag den 13. De røde seilene på skuta er nede. Inne i lugaren skimtes konturene av en gråsprengt seiler bøyd over en bok. Da jeg nærmer meg skuta, høres bjeffing. Det er «matrosen» Birk Octopus, en åtte år gammel flat coated retriever, som varsler at fremmede er utenfor båtripa.

Etter om lag 2500 dager om bord i skuta Vaare har det blitt rikelig med tid til å tenke og gjøre opp status over livet. – Jeg tenker jo en del om bord. Dette har vært en ytre og indre reise. Det er en klisje, men det er veldig sant. Jeg har brutt veldig mange barrierer i meg selv på denne turen. Som angsten for det åpne farvann, forteller Øivind Sanden. Foto: Ø. Sanden

– Kjenner på en indre uro

Da skipsdøra åpnes, logrer Birk. Kapteinen kommer ut, slår opp et stort smil, og ønsker velkommen om bord på klingende Haugesund-dialekt. I løpet av noen minutter er kaffen klar. Sanden har mye på hjertet i dag.

– Jeg har aldri hatt drømmen om å reise jorda rundt, så jeg bestemte meg for to år siden at jeg skal hjem, mot Norge. Den opprinnelige planen min var å bruke denne vinteren i Irland. Ta med Syd-England, gå til Irland og være der i seks måneder, og så Skottland, Orknøyene og Shetland, og over til Stord derfra, forteller skipperen med det lune smilet.

Men skjebnen, eller intuisjonen, ville det annerledes. En natt våknet han, og ble liggende og gruble. Plutselig sto det klart for ham. Reiseplanen måtte endres. Det var ikke tvil i hans sjel.

– Jeg er sånn, at når jeg er i faser hvor det nærmer seg en avgjørelse jeg egentlig ikke vet jeg skal ta, så kjenner jeg på en indre uro. Hva som ligger til grunn for det, skal jeg være forsiktig med å si, fordi jeg ikke helt vet det. Så våknet jeg en morgen i nord-Spania. Da sto det plutselig lynskarpt for meg. Mitt opplevelses-beger er fullt. Jeg har fått oppfylt det jeg skulle, og vel så det. Jeg er mett. Jeg skal hjem.

«Det farligste er om jeg slutter å leve»

Eneste «matros» om bord: Birk Octopus, en åtte år gammel flat coated retriever, er vant til høy sjø og stille hav etter syv års seilas. Foto: Øivind Sanden, Vaare

Etter denne oppvåkningen, var det ingen vei tilbake. Selv om radaren slo seg vrang på den siste seilasen, og han så vidt kom seg i land før en varslet storm slapp løs over Skagerrak, kunne han fortøye båten trygt på Hesthella ytterst på Vesterøya. Nå kan han endelig senke skuldrene.

Ikke det at han har hatt dødsangst eller gått med en konstant uro for at noe forferdelig skal skje. Slik er han ikke skrudd sammen. Og han vil heller ikke romantisere reisen, eller skryte av prestasjonen.

– Jeg ser ikke på meg selv som en Roald Amundsen, men det er ikke så mange som seiler alene. Jeg omskriver av og til Neil Armstrongs berømte ord da han landet på Månen: «Et lite skritt for menneskeheten, men et stort steg for en enkel mann fra Haugesund.» Det er det som er perspektivet mitt. Hvis jeg skal si noe veldig stort, så har jeg et slagord som sier at «det farligste er ikke om jeg dør, men om jeg slutter å leve».

– Jeg har brutt veldig mange barrierer i meg selv

Underveis har den driftige og modige haugesunderen tatt mange store avgjørelser. Det har medført både opp- og nedturer, men det har vært mye medvind og mange solskinnsdager.

Det siste store valget har han allerede tatt. Det vil få konsekvenser for resten av hans levetid. Men det kommer vi tilbake til.

Etter om lag 2500 dager om bord i skuta Vaare har det blitt rikelig med tid til å tenke og gjøre opp status over livet. 71-åringen er ingen typisk grubler, men han er engasjert og deler gjerne.

– Jeg prøver å reflektere litt over hva jeg opplever. Man tenker jo en del om bord. «Sanden på havet» er en ytre og indre reise. Det er en klisje, men det er veldig sant. Jeg har brutt veldig mange barrierer i meg selv på denne turen. Som angsten for det åpne farvann.

Som da han ble liggende å drive på grunn av motorstopp langt fra land utenfor kysten av Sicilia på vei over til Monastir i Tunisia. Slepebåten, som var anbefalt av kystvakte, forlangte 250.000 kroner for å taue Vaare i land. Det endte likevel langt billigere, og prislappen kom på 20.000 kroner. Som forsikringsselskapet dekket.

– I dag vet jeg at jeg skal tilbringe resten av dagene mine i båten. Her skal jeg bæres i land, enten av ambulansepersonell eller begravelsesbyrå. Vaare er mitt hjem nå og for resten av livet, slik jeg ser det i dag. Foto: Øivind Sanden, Vaare

– Med bølgene over meg, tenkte jeg: «Nå har du valget»

Han forteller om da han gikk jo rundt Sørlandet, opp til Oslo, og deretter ned til svenskekysten. Idet båten passerte Vinga fyr utenfor Gøteborg, hvor Evert Taube vokste opp, skulle han videre over til Læsø i Danmark. Her møtte han den første manndomsprøven.

– Det var det første åpne strekket som jeg hadde. Jeg husker da jeg kom ut i bølgene der, og hadde fokk-seilet oppe. Så kjørte det seg plutselig fast, og jeg måtte fram og ordne. Da jeg sto der med bølgene over meg, husker jeg at jeg sa til meg selv: «Nå har du valget. Du kan vise at du klarer dette. Eller så kan du snu og reise hjem igjen med halen mellom beina.» Heldigvis fortsatte jeg videre, og da jeg nådde havnen i Danmark ble jeg så glad at jeg sang: «When the saints come marching in», forteller han med en trillende latter.

– Er du en god skipper?

– Det handler ikke bare om å tåle, men å like å være alene. Det har vært noe av det reisen har gitt meg. Ro. Jeg kan sitte ti timer uten å gjøre noen ting. Det er ikke alle som kan det, ler Øivind Sanden. Foto: Gunnar R. Larsen, ABC

– Det jeg føler meg minst trygg på, er seiling. Jeg synes det er veldig store krefter i gang når vi passerer ti sekundmeter. Jeg har 127 kvadratmeter med seil. Til vanlig går det greit, men hvis noe skjer, og jeg er alene, så går det ikke greit. Derfor er jeg nok en ganske feig seiler i forhold til mange andre. Jeg mener jo det er klokt. Jeg har mye sikkerhetsutstyr om bord, men du har aldri noen garantier når du er ute på havet. Derfor leser jeg værmeldinger ganske nøye, og er blitt ganske god på å tyde disse, noe som gjør at jeg velger mine seilingsdager med omhu.

Det kunne vært slutten

Det var likevel én episode som gjorde ekstra inntrykk. Det kunne ha gått veldig galt, og blitt reisens fatale slutt. Den dramatiske hendelsen inntraff da han skulle seile fra Libanon og tilbake til Kypros, en reise som tar om lag 24 timer. Dermed måtte Vaare ferdes gjennom nattemørket, med radaren som fyrlykt. Underveis ble han overrasket av et forrykende uvær.

– Ut på natta ble det et forferdelig tordenvær, som jeg ikke hadde sett skulle komme. Det blåste, og sjøen var høy. Det var voldsomt. Jeg oppdaget at redningsflåten bak på dekk hadde løsnet. Den var bundet, men hadde slitt seg. Nå var den i bevegelse. I 2-3-tida på natta bestemte jeg meg for å feste den. Det var da jeg gjorde feilen, som jeg egentlig burde vært mer bevisst på. Jeg hadde ikke kjørt skuta opp mot bølgene. Dermed fikk jeg de kraftige bølgene i lengderetningen mot skuta. Det var veldig glatt utpå der, husker Øivind Sanden.

Birk tar et sjøbad mellom seilasene. – Jeg er fryktelig glad i å ha med Birken, forteller skipperen. Foto: Øivind Sanden, Vaare

– Jeg var nok litt shaky, men ble aldri redd etter dette

Plutselig kom det en enorm bølge som han ikke var forberedt på. Det kunne vært slutten.

– Jeg skled og datt som en sekk. Plutselig lå jeg utenfor båtripa med begge beina, helt til hoftene. Jeg fikk tak i en vegg, slik at jeg kunne holde meg fast. Samtidig begynte båten å gå motsatt vei. Dette skjedde et par ganger før jeg klarte å bli med båten i bevegelsen til den ene siden, og kom meg så om bord i båten igjen, forteller han fra skrekkopplevelsen på havet.

Der og da rakk han aldri å filosofere over om hans siste time var kommet.

– Jeg tenkte ingenting mens det skjedde, og ikke noe i retning av «nå dør jeg». Alt var fokusert på hvordan jeg skulle klare å komme meg opp igjen. Jeg var nok litt shaky, men ble aldri redd etter dette. Jeg hadde mange timer igjen før jeg var på land igjen. Været var fortsatt svært dårlig, så jeg hadde fullt fokus på det jeg skulle gjøre. Reaksjonene får du først en stund etterpå.

– Kjøper aldri souvenirer

Vaares reiserute fra juni 2016 til oktober 2023. Foto: Øivind Sanden, Vaare

Mens kapteinen gjør sine tilbakeblikk fra den lange reisen til blant annet Tyrkia, Hellas, Italia, Spania, Portugal, Frankrike, Libanon, Tunisia og Nederland, er de første vindkastene fra den gryende stormen i Skagerrak i ferd med å gjøre seg gjeldende.

Øivind Sanden samler på minner, men lagrer dem på netthinnen. Båten er ikke en lagerplass. Derfor løper han ikke ned lokale kjøpmenn som selger alt fra tepper til kameler.

– Jeg kjøper jo heller aldri souvenirer fra stedene jeg besøker. Jeg kjøper bare det som kan drikkes, spises eller oppleves. Bor du i båt er det jo veldig begrenset hva du kan ta med.

Inne i lugaren viser hunden Birk stor glede over at det er besøk om bord. Den logrer, snuser, slikker og vil ha konstant kos og oppmerksomhet, før den til slutt legger seg rolig ned på dekk.

– Han vet ikke om noe annet. Dette er hans liv. Når det bølger som verst, liker han det ikke. Da blir han veldig kontaktsøkende eller legger seg i dusjen. Eller i gangen under dekk med ryggen mot den ene veggen, og beina mot den andre. Der legger han seg rolig ned og sover, forteller kapteinen om sin eneste, og aller beste følgesvenn.

– Stillheten er god

Sammen har de opplevd mer enn mange gjør i løpet av et helt liv. På opprørt og blikkstille hav. I soloppgang og solnedgang.

– Jeg er fryktelig glad i å ha med Birken, forteller skipperen. Og gleden virker åpenbart gjensidig.

– Er du av og til redd for stillheten om bord?

– Ikke i det hele tatt. Jeg synes stillheten er god. Jeg har aldri vært noe nattklubb-menneske. Veldig mange seilere går på lokale puber og barer. Jeg gidder ikke det. Jeg legger meg tidlig. På vinterstid kan det hende at jeg legger meg i 6-7-tida. Men så står jeg opp i 4-5-tida. Jeg elsker jeg de timene før lyset kommer. Da er alt stille. Og de første lysstripene kommer over horisonten. Jeg synes det er vidunderlig.

– Det finnes bare én i verden av denne skuta. Den er spesialtegnet, og spesialbygd. Den ble bygd i 1992. Den er helt unik. Det finnes ingen maken. Jeg får veldig mye oppmerksomhet når jeg reiser nedover, for den er veldig lekkert tegnet. Men nå er skuta sliten og trenger en del kjærlighet, innser skipper Øivind Sanden på skuta Vaare. Foto: Gunnar R. Larsen, ABC

– Jakter du bevisst på nye opplevelser?

– Jeg tror det handler veldig mye om åpenhet for livet. Jeg tror to mennesker kan gå inn i en situasjon. For den ene blir det en stor opplevelse. For den andre, så har han eller hun bare vært der. Jeg jakter jo også på opplevelser, for all del, men de mest spennende opplevelsene kommer ofte uten spesiell foranledning. De bare kommer. Det kan være mennesker jeg treffer. Veldig mange møter skjer spontant.

– Blir det mye drikke på en såpass lang reise med mye alenetid?

– Ja, det kan det bli, men jeg forsøker å være veldig bevisst på det. Og det har jeg vært hele tiden. Jeg har aldri følt noen frykt for å bli alkoholiker, men jeg har sagt til meg sjøl at det er større folk enn meg som har sklidd inn i det uten at det var planen. Jeg fører regnskap på pengene mine. Jeg skiller i regnskapet mellom mat og alkohol, så jeg hele tiden ser hvilke utgifter jeg har til alkohol. Det er jo veldig mye billigere utenlands, forteller 71-åringen. Han kjører relativ stram selvdisiplin, og har holdt en jevn og stabil dagsrytme for å klare seilasen.

– Klarer ikke å se på det som en flukt

Øivind Sanden ser ikke på den syv år lange reisen som et resultat av en livskrise eller et dypt ønske om komme seg unna, men mer som en lengsel etter å komme nærmere livet, og seg selv, på havet.

– Jeg omskriver av og til Neil Armstrongs berømte ord da han landet på Månen: «Et lite skritt for menneskeheten, men et stort steg for en enkel mann fra Haugesund.» Foto: Øivind Sanden, Vaare

– Jeg vet ikke, men for meg er det flott å reise slik. Vekk fra hverdagen? Ja. Oppleve noe annet? Ja. Men jeg klarer ikke å se på det som flukt. For meg handler det om å tiltrekkes av noe. Som drar meg i en retning. Motivasjonen ligger foran, ikke bak meg. Jeg tror at de som har behov for å flykte fra seg selv, flykte inn i et forhold, flykte inn i en ny jobb, så er det veldig få av dem som blir lykkelige av det. Du kan godt finne seg sjøl, men det er for meg en fremtids-motivasjon, og ikke en tilbakeskuende motivasjon. Jeg har møtt en del yngre folk som har gjort det, men jeg klarer ikke å se det sånn. Du finner deg sjøl på mange måter på en sånn tur.

– Jeg har jo tenkt at det var nå jeg skulle ha reist

Han vet om mange som bærer på en drøm, men som aldri realiserer den. Selv tok han det store spranget da han ble overbevist om at tiden var inne. På det tidspunktet var han per definisjon uerfaren med å ferdes på det åpne hav alene. Men han lot seg ikke stanse av det.

– Jeg har jo aldri gått på et seilkurs, men jeg tok båtførerprøven i sin tid. Så heiste jeg opp seilet og begynte å se hva som skjedde. Jeg har snakket med folk underveis, og for meg handler det litt om evnen til å ta til seg lærdom. Det var jo en sprø tanke å skulle seile til Istanbul. I ettertid har jeg jo tenkt at det var nå jeg skulle ha reist, med den erfaringen jeg har fått. Samtidig har jeg møtt en del mennesker som bærer på drømmen, og skal oppfylle den. Som i Albert Åberg-boka: «Skal bare» og så videre. Men så kommer de aldri i gang. Derfor handler det mye om å tørre å gå, tørre å oppleve, tørre å møte det du ikke helt vet hvordan ser ut på andre siden.

– Jeg forelsket meg sporenstreks i konseptet og båten. Litt som å se den vakreste jenta i klassen på byen, forteller kapteinen fra Haugesund. Foto: Øivind Sanden, Vaare

Vil bæres i land: – Jeg er ikke på tur. Dette er mitt liv

Tanken var å være borte i først tre år på oppsparte midler, og så skulle han tilbake igjen og fortsette å bo i Valdres. Den planen røk med god margin.

– Da jeg kom til Tyskland i september 2016, så våkna jeg en morgen. Da fikk jeg en slags forståelse av, dypt inne i meg, at jeg er ikke på tur. Dette er mitt liv. Det er slik jeg lever, og det er slik jeg skal leve. Det er her jeg hører hjemme.

Det var først da han bestemte seg for å selge huset og firmaet, bryte opp fra alt og sette kursen mot Istanbul. Nå skulle det bære eller briste.

– I dag vet jeg at jeg skal tilbringe resten av dagene mine i båten. Her skal jeg bæres i land, enten av ambulansepersonell eller begravelsesbyrå. Vaare er mitt hjem nå og for resten av livet, slik jeg ser det i dag.– Det var jo en livskrise, en slags total kollaps

Men livet har ikke alltid vært snilt med Øivind. Inngangen til livet var mørk og smertefull. Den sårbare gutten ble utsatt for noe omsorgssvikt, og vokste opp uten mor og far. Sitt første barndomsminne har han fra spisesalen på et barnehjem i Haugesund. En barnløs tante og onkel tok ham til seg og gav den lille pjokken en barndom og ungdom med kjærlighet, som om han var deres egen sønn.

– Jeg tror de som reiser har en eventyrertrang, uten å være Lars Monsen. Det å oppleve nye ting, det tror jeg ligger til grunn. For meg handler det om genuin trivsel på sjøen. Foto: Gunnar R. Larsen, ABC

– Hvis jeg skal være veldig personlig, så hadde jeg en veldig trøblete inngang på livet. I dag ville jeg ha blitt tatt vekk fra familien og plassert på fosterhjem. Jeg kjente ikke min mor før jeg var 24 år. Jeg fikk aldri noe mor-forhold. Mitt morsbilde er tapt.

Da Øivind Sanden var i begynnelsen av 20-årene, etter ett år som utvekslingsstudent i USA, bestemte han seg for å studere til prest i Metodistkirken. Men etter noen år tok livet en ny dreining. Han sluttet som prest, skiftet jobb, ble skilt og flyttet til Valdres. I dag regner ikke den tidligere presten seg som troende i tradisjonell forstand. Han tviler mer enn han tror.

– Det var jo en slags livskrise, og en slags total kollaps. I dag er jeg glad for den bakgrunnen jeg har. Jeg skammer meg ikke over det i det hele tatt. Relasjonsmessig betyr det mye. Dette med å møte mennesker. Det å prøve å forstå, og enda viktigere, å stille spørsmål, tar jeg med meg fra den tida der. Når det gjelder tro i dag, så bruker å jeg å si at jeg står i skjæringspunktet mellom tro og agnostisisme. Den delen av meg som er tro, den er veldig gjennomhullet, som en sil. Da er jeg nok mer tiltrukket av den gresk-ortodokse kirken hvor det er rom for mysterier og undring.

– Jeg har aldri angret et sekund

Det har gått om lag en time. Øivind Sanden har for lengst snakket seg varm. Det gnistrer i øynene når han forteller fra reisen. Det er mye som skal bearbeides nå.

Å fortøye båten på norsk jord, føles riktig. Selv om reisen var tenkt å vare enda lenger, har han forsonet seg med at eventyret nå er slutt.

– Det har vært godt. Jeg kjenner harmoni. Jeg kjenner fred, for å bruke et nesten høystemt uttrykk. Jeg kjenner bare at jeg er der jeg skal være. Dette er livet mitt. Jeg har aldri angret et sekund. Jeg kan fortsatt sitte her. Det kan storme utenfor. Det gir meg en følelse av å leve i nærheten av naturen, og likevel være trygt og godt inne. Å sitte i båten, og ha det så tett innpå, gjør meg lykkelig, holdt jeg på å si.

– En av faktorene for at jeg har klart å gjennomføre turen, hvis det da ikke skjer noe uforutsett de siste dagene og ukene før jeg er hjemme på Stord, er tid. At jeg har hatt god tid. Det gjør ikke noe for meg å bli liggende tre dager eller en uke til. Det er ikke noe jeg må rekke, forteller Vaare-kapteinen. Foto: Øivind Sanden, Vaare

– Trives du i ditt eget selskap?

– Det handler ikke bare om å tåle, men å like det. Jeg trives utrolig godt i mitt eget selskap. Og det har vært noe av det reisen har gitt meg. Ro. Jeg kan sitte ti timer uten å gjøre noen ting. Det er ikke alle som kan det. Jeg kan være veldig aktiv. Men så kan jeg også være veldig inaktiv. Jeg mener det er en viktig egenskap. Det handler litt om å tørre å være, og ikke hekte sin identitet på å gjøre. Det er veldig skummelt. Og det er ikke bærekraftig. Selv om man lykkes med det, så får man stillheten etterpå.

– Da er du bare til stede

Kapteinen tror det handler mye om en grunnleggende opplevelse av identitet og tilhørighet.

– Det er nok noe av det jeg har blitt mer bevisst på av å sitte i båten. Når du er på havet, og går tre døgn uten å se noen eller snakke med noen, uten internett eller mobil. Da er du bare til stede.

– Og litt ensomt?

– Det er perioder hvor jeg har behov for alenehet. Da kan jeg være ganske effektiv på å stenge mennesker ute, også når jeg ligger i havn. Nesten litt nådeløs. Jeg har seilt med noen i en måneds tid, men jeg er og blir en notorisk «loner». Når folk skriver om pandemien, om hvor ille det var, så er det en problemstilling jeg sliter med. For det er jo ikke noe problem å være alene.

Når jeg leser alle disse tåredryppende historiene som kommer hver jul, om de som feirer julen alene, så er rådet alltid «kom deg ut og få kontakt med noen». Og det er sikkert det riktige. Men jeg tenker at, hvorfor kan vi ikke lære hverandre å komme i møte med oss selv, og lære å være så trygg at man ikke nødvendigvis trenger å omgås andre hele tiden. Men jeg ser at jeg hverken får særlig faglig eller menneskelig støtte for det synet der.

Nyskilt og pengelens – sluttet som prest

Når bølgene blir høye og krappe, finner Birk en plass å sove til det er over. Foto: Øivind Sanden, Vaare

Hvorfor han i det hele tatt endte opp med å reise i syv samfulle år, har også sin naturlige forklaring. Reiselysten har alltid ligget der, men det skulle gå mange år før han gikk til anskaffelse av egen båt, la opp reiseruta og gjorde alvor av å gi etter for reiselysten.

– Det er nok sammensatt. Drømmen om båt har jeg hatt i mange år. Det har vært en gradvis utvikling, som har vokst fram naturlig, og ikke noe jeg har tenkt på i 40 år. Jeg har vokst opp i Haugesund. Familien hadde en liten båt da jeg var guttunge. Og så bodde jeg jo i Valdres i mange år, fra 1998 til 2016. Da måtte jeg alltid ut og se storhavet da jeg besøkte familien i Haugesund. Så drømmen om hav og båt har alltid ligget der, forteller han.

Da Øivind sluttet som prest, begynte han i Begravelsesbyråenes forening i Norge. Der var han i fem år før han kjøpte sitt eget begravelsesbyrå. Deretter jobbet han hos en venn, som drev begravelsesbyrå i Moss.

– Jeg en hårsbredd fra å flytte i båt. Men den gang klarte jeg ikke å finansiere det. Jeg hadde en båt på 5-600.000 på hånda, jeg var nyskilt, hadde ikke penger, og fordi båten ikke var registrert i skipsregisteret, så har ikke banken sikkerhet i båten. Så den gang røyk det, i 1996.

– Jeg forelsket meg sporenstreks

14 år senere, i 2010, bladde han litt etter båter. Plutselig oppdaget han Vaare.

– Jeg forelsket meg sporenstreks i konseptet og båten. Litt som å se den vakreste jenta i klassen på byen, mimrer skipperen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Våren 2011 fikk han tilslaget på båten. Han ringte banksjefen i Fagernes privat søndag morgen klokken 11, mens han stekte egg og bacon. Og fikk grønt lys. Lånepapirene ble ordnet, og så var eventyret så vidt i gang. Først pendling mellom Stord og Valdres.

– Jeg synes stillheten er god. Jeg legger meg tidlig. På vinterstid kan det hende at jeg legger meg i 6-7-tida. Men så står jeg opp i 4-5-tida. Jeg elsker jeg de timene før lyset kommer. Da er alt stille. Og de første lysstripene kommer over horisonten. Jeg synes det er vidunderlig. Foto: Øivind Sanden, Vaare

– Jeg hadde jo et stort hus i Valdres, og tenkte «Hva gjør jeg nå?» Kanskje jeg kan ta båten og seile til Sør-Danmark og være der om vinteren. Jeg har mye angst i meg for storhavet og sånne ting. Det var veldig mange grenser inne i meg selv som måtte brytes. En dag bestemte jeg meg for det. Og drømmen min var seks måneder i båten, og seks måneder i Valdres.

Jeg har aldri vært noe glad i snø, jeg er fra Vestlandet. En dag oppdaget jeg hvor nært Kieler-kanalen jeg var da jeg så på kartet. Da skjedde det noe i meg. Jeg fant ut at jeg ikke trengte å gå på vestsiden av Danmark, for der er det litt tøft. Jeg kan gå Kieler-kanalen og holde meg langs Europa-kysten. Så fødtes ideen om å reise til Istanbul og tilbake igjen, forteller 71-åringen.

14 solcellepaneler og tre vindmøller på taket

Nå venter et nytt kapittel i Sandens liv. Det er slutt på middelhavsklima. Nå venter barske norske forhold med regn, snø, vind og kulde utenfor kysten av Stord.

– Noe av utfordringen nå, er jo isolasjon mot vinterkulde. Så jeg har fått to svære isolasjonsruller som jeg nå skal begynne å jobbe på. Jeg skal bo her på vinteren. Så jeg får et radiatorsystem om bord. Jeg må også blokkere de fire vinduene i front

– Jeg har jo aldri gått på et seilkurs, men jeg tok båtførerprøven i sin tid. Så heiste jeg opp seilet og begynte å se hva som skjedde. Foto: Gunnar R. Larsen, ABC

når båten ligger stille, og isolere takluka for å holde varmen. Vinduene er jo det store varmetapet. Så må jeg løse duggproblemer. Jeg er så heldig at jeg har fem centimeter vinduskarm. Der kan jeg legge tre lags isolerglass, som er 40 millimeter. Det er sånne prosjekt som jeg håper utsetter demens-prosessen kanskje seks måneder, ler skipperen.

På taket har han montert 14 solcellepanel, og tre vindmøller. Slik lever en tidligere landkrabbe som har valgt å kvitte seg med husvære på land. Det får store praktiske konsekvenser.

– Jeg ser på batteriene, om jeg kan jeg koke kaffevann på strøm i dag. Ellers bruker jeg gass. Du lever jo på en helt annen måte her. Jeg har tre vindmøller, så jeg er glad for vind. Jeg må opp i en fem-seks knop før den lader. I Syden hadde jeg fire KW hver dag. Det har jeg ikke nå. Jo lenger nord jeg kommer, jo mindre viktig blir solcellene, og jo viktigere blir vindmøllene. I tillegg har jeg landstrøm. Radiatorsystemet har tre varmekilder, til bad, gjestelugar og styrhus. I tillegg har jeg dieselbrenner, landstrøm, og båtmotoren som gir energi når den går.

Snart tilbake der alt begynte: – Jeg måtte frigjøre meg

Samtalen går mot slutten. Birk logrer med halen. Han elsker sjøluften. Halen svinger som en vindmølle. Når de begge snart er trygt ankret opp utenfor Stord, venter en ny tilværelse om bord i Vaare. Der skal de bo i alle de fire årstidene.

– Da jeg lå til kai i Nederland på slutten av reisen, reflekterte jeg over det å vente på sin sjel. Jeg måtte frigjøre meg fra alt som hadde skjedd på turen. Ikke det at jeg ser negativt på det eller glemmer det. Det kommer alltid til å være en veldig viktig del av livet mitt. Men det ble en buffer hvor jeg skjønte med hele meg at dette er minner. Og ikke et sekund etter at jeg hadde tatt den avgjørelsen i Spania, har jeg angret på det. Nå er jeg klar for å leve på en ny måte.

Leve et nytt liv, i båten fortsatt. Men på en annerledes måte. Da skal jeg fokusere på de nære ting, mer enn de store ting. Jeg skal ut og fiske, såpass mye at jeg skal klare å leve på fisk. Så nå skal jeg seile tilbake mine venner på Stord. De har ryddet en kaiplass til meg før jeg går til mitt naust på Skjærsholmane. Jeg vil avslutte Sanden på Havet der hvor alt begynte.

– En morgen våknet jeg opp i nord-Spania. Da sto det plutselig lynskarpt for meg. Mitt opplevelses-beger er fullt. Jeg har fått oppfylt det jeg skulle, og vel så det. Jeg er mett. Jeg skal hjem, forteller Øivind Sanden etter sitt livs reise. Her ligger skuta Vaare til kai ved Hesthella ytterst på Vesterøya på Hvaler. Nå venter den siste reisen langs sørlandskysten og hjem til naustet ved Skjærsholmane på Stord. Foto: Gunnar R. Larsen, ABC Nyheter