Onkel Petters og Tores Historier Fra Kristiansand

Grøntoftgården, Markensgate 47. Omgivelsene i Tordenskjoldsgate, Persillestredet m.m.

Dette er nedskrevet av Hans Peter Grøntoft, yngste sønn til Thor Grøntoft som drev bakeri og konditori i Markensgate 47. Han er født i 22. november 1918 og er kjent i familien som onkel Petter. Jeg har fått kopier av et håndskrevet dokument fra Leif Leopold Olsen, mann til min venninne Aashild Lauvland.

Jeg ser at deler av dokumentet tidligere er nedskrevet på datamaskin av Peters nevø, Erling J. Bakke. Men det er så langt jeg vet ikke kjent av nærmeste familie. Jeg vil skrive det ned på nytt, for å gjøre det kjent for familie og andre interesserte. Jeg vil skrive det ned slik onkel Petter har skrevet det.

Ellbjørg Rummelhoff 08.04.2015.

Onkel Petters Historie - Lørdag 3, januar 1987.

Nyåret startet med kaldt. men sol og vindstille vær. Personlig har tia fra juleuka starta mandag 22/12 -86 vært en sammenhengende smerteperiode, og fra antagelsen om isjias som årsak, til det kjente monster av utslett rundt halve kroppen som avslørte seg som den fryktede '-helvedesild'. Derfor håper jeg at de kommende dager i det nye år. vil lette pa smertegrepet.

Hensikten med disse skriverier er at jeg ofte har tenkt å skrive om barndommen og byen som den var en gang. Siden jeg ikke er noen god husker som kan skrive med en fortløpende handling, har jeg funnet ut at jeg heller vil skrive om episoder, springende i tid og sted. Nevø Erling, som ofte har oppfordret meg til dette, kan få noe ut av disse fragmenter.

4 brødre og 2 søstre ble født og vokste opp i Markensgt. 47, på hjørnet ved 7ordenskjoldsgt. Oet ble sistnevnte gate som med tilhørende bakgårder. smug med dyrestaller og Gartnerlokka som det landlige bilde av 'Persillestredet' som denne bydelen ble titulert.

I nr. 12 og 14 hadde to vognmenn felles innkjørsel til gården med staller. Jeg kan tenke meg at det må være omkring 1923. og det var altså ikke tid for biler til disse vognmennene. Den ene av disse. Petter Lovås, hadde flere hester. Disse vognmennene hadde selvsagt alle slags transport oppdrag, men jeg husker spesielt når de var nede på jernbanetomta hvor togene fra Setesdal sto på rad og rekke, fyllt med ved. Olsenguttane kjørte hest og kjerre inntil toget. lesset på kjerra. kjørte til kundene, tippet, og klar for nytt oppdrag, hvis de da ikke skulle få veden ned i kjelleren og enkelte ganger også stable den, selvsagt mot betaling

Guttene fikk til mat og losji, sjelden klær og sko, og sparsomt med lunn. Men Olsen drev også med griser, og derfor hadde de fast oppdrag med å hente skrellinger. Det var et uthus i gården med grue i første etasje. Her ble skrellingen kokt i svære jerngryter og jeg kan fremdeles 'kjenne' lukten. faktisk ikke vond lukt. nærmest lukt av middag.

I uthuset var det et rom nede og et kvistværelse ovenpå. Her bodde eldste dattera i huset som nygift, i selskap med grisemat og her bodde 'Laumann'. byens suverene dass-tommer. Hans viktigste fode var ol. men ellers var han en arbeidsom kar, som aldri noen klarte å temme, han var fri til å leve som det passet ham. Han hadde store hengebarter som var olfarvet, og odøren som omgav ham var ikke nettopp parfyme.

Når doene efter noen år var fulle, ble dotommerne tilkalt, og de steg ned i uhumskhetene og langet eller heiste opp dette fludium. Det rant utover gårdsplasser og gater, for å bli lempet opp i en stor trekasse og skvalpende bli kjørt gjennom byen, mens det sildret og rant fra den utette kassa. Oddleif, Hakon og Ottar Jr. var de som var kjoregutter den gang. Oddleif døde i tuberkulose, mens det til slutt ble Ottar som videreførte firmaet og etterhvert gikk over til biler. En av guttene husker jeg godt fordi han alltid var så bli og full av skøy Han hadde et slags slagord som het: 'Allika - bollika - ba Han gikk til sjøs og døde mens de lå til kai i Gøteborg.

Det var temmelig mørkt om kveldane her ute under halvtakene hvor kjerrene sto, og i ly av mørket startet mange den første røyken, magedraget som de sa. smatusta litt med jenter og enkelte spille poker og opparbeidet seg her sin forste jordiske gjeld. På stallen vrinsket ''Salladdin', en hest som var blitt ille behandlet av et råskinn en gang og bare slapp Håkon og Ottar til ved spilltauet. Så gryntet grisene og enkelte ganger var her også sauer Ikke rart at det var rotter over hele byen den gang. Helserådet hadde annet å gjøre enn å bry seg om litt skitt i bakgårdene.

Laumann levde som sagt nokså primitivt. i all slags vær, og hadde ofte lungebetennelse. Jeg husker at jeg en gang var i garden hos Olsen, kom en lege ut fra bryggerhuset. 'Se her, sa han, 'gå til apoteket og hent disse medisinene til Laumann, han har lungebetennelse' Jeg så gjorde og gikk inn til Laumann. Han lå fullt påkledd og fra hårtjafset rant sveiten i strie strømmer Det var sikkert fordi Laumann motsatte seg sykehus og pleiere det var slik, men han korn seg alltid igjen, og ut på det samme harde livet.

Husker ham en sommerkveld han satt utenfor og underholdt oss unger med fantasier, han hadde en dyp rungende rost, at gartner Nilsen fra Krossen var på vei hjem fra torget med hestekjerra. Laumann var fort henne og snakket med gartneren og kom tilbake med gulerotter, nepe, kål, osv. Vi måtte være med han inn i bryggerhuset. her fant han ei gryte, hakka opp gulerottene og nepene med bløet på, heiv oppi noe kjøtt han hadde tigget og sammen med vann gikk alt i gryta uten vask eller annen unødvendighet.

I annen etasje eller rettere sagt loftet bodde Thorvald med beinet, han brukte krykker og kunne ikke komme opp honsestien Han måtte vente til Laumann kom, han var sterk som en bjorn og bar Thorvald som en annen dokkemann opp trappene.

På Lovås-sia var det også flere leiligheter. Disse lå inne i gården med stallen som nærmeste nabo Når sommersola skinte inn her kan jeg tenke meg at det ikke kunne være lett å puste. Her bodde en gammel svensk rallar. kanskje ikke så veldig gammel når jeg tenker meg om. Svær. ruvende med diger bart, svær svart rallarhatt. meget halt. Han ble skilt fra kona, men med visse mellomrom innom for a 'hilse' på kona.

Vi så ofte at ungene nokså fort kom ut. og ettersom vi nede fra gårdsplassen kunne iaktta rallarhattens rytmiske bevegelse og derav utlede at de ikke hadde noen særlig innledning og slett ikke var i horisontalen, opplevde vi dette flere ganger. Ikke lenge efter horte vi donk-donk i trappa og så seilte han avgårde igjen.

I nr. 10 var det nokså innholdsrikt, fordi at det foruten 2 leiligheter mot gaten også var 2 leiligheter mot bakgården. Dette huset var det en viss style på, for ellers kunne det være så som så med bekvemmelighetene i disse bakgårdsleilighetene. Hr og fru Torp, to små mennesker, antagelig samer eller slikt, var et eiendommelig par. Han hadde et lite apekatt ansikt for å si det slik, var en liten hissigpropp som trippet på sine små bein i nokså hurtig tempo.

Han arbeidet på KMV. Litt av en gnom med et pussig utseende. Vi undervurderte nok Torp. for han var en lesehest uten like, husker han kom fra Biblo med en masse boker under armene. Glemmer aldri da han var med oss på guttene på hissig rottejakt inne på bensinstasjonen her.

I nr. 6 bodde et eldre ektepar som jeg ikke husker navnet på Hun var en stor ferm kvinne som nok hadde all makta der i huset. Gamlen sjøl husker jeg på grunn av kinnskjegget og fordi han var kusk hos en eller annen grossist i byen. Det fortelles at grunnen til økenavnet kom av følgende; Han banket på dora for å komme inn og da konas barske rop om hvem det var, svarte den ydmyke ektemann ''det er mæ, gullet mitt' Han ble siden hetende 'Gullet mitt'.

Nr. 4 var det fornemme innslag i 'Persillestredet', et pent halvannen- etasjes hus. Jeg tror nok de hevet seg litt over gatens øvrige beboere. holdt en viss avstand og var noe mere forfinet. Her bodde familien Rosenvold, med søsknene Gyda og Dag. Gyda var I mange ar Tævennens' ansikt utad som kassererske.

Nr. 2 var toetasjes, men veldig lite og smalt med alle innganger fra gården. Av dem som bodde der husker jeg best steinhogger Dahl. Han var med og steinsette Setesdalsveien fra Markensgt til forbi Bryggerihaven, et imponerende anlegg, som var resultat av igangsetting av prosjekter for å avdempe arbeidsledigheten som var stor den gang.
Døtrene het Maja og Rosa. Maja var mongoloid, men hun var elsket av alle. En vinterdag sto vi utenfor huset her, vi hadde hort Maja var død. 9 ar gammel. Da moren kom spurte hun om vi ville se henne. Det var vel nesten forste gang jeg så et lik, og kan huske at jeg syns hun var så pen der hun lå med blomster i hendene.

Vi får bevege oss mot nr. 16, altså mot Markensgt. Først får vi vel ta med en del av Petter Løvås hus, her var det et lite hus hvor det var en liten godtebutikk. Mor og datter sto for den. Faren var nærmest en fremmed fugl, tilbakeholden og forfinet, han hadde fin grå hatt, elegant sort frakk med fløyelskrave, hansker og sølvbeslått stokk. Han var østerriker, og en sensasjon fikk vi da avisen slo stort opp at han horte til den østerrikske keiser Franz Josephs familie og var greve eller baron eller slikt. Han var forsvunnet og ikke lan høre fra seg. Det var stor oppstand den gangen, og jeg vet ikke hvorledes det virkelig var. Navnet var Kohler.

Nr. 16 ja, med fam. Mikaelsen. Torp og Morkestol og med noe lugubre leiligheter i bakgården. Søstrene Salvesen i nr. 18, som drev broderiforretning i Markensgt., det en merket av lukt når en entret denne butikken, en ganske markert lukt av parafin og møllkuler.

Nr. 20, det lille huset hvor Ole Andersen i sin tid bodde, og som hadde hest og stall inne på vår eiendom.

Nr. 22, parallell til nr. 20, lite dukkehus med tømmervegger og stor grue på kjøkkenet. Da huset ble revet i -37, ble det sagt at det skulle til Bygdøy Museum, skulle vært moro å vite om det ble noe av.

Vel så er vi ved Markensgt. 47, Grøntoftfamlliens eiendom siden 1857 frem til det ble revet i 1937. Huset strakte seg fra Tordenskjoldsgate og til Markensgt., en stor tomt var det, huset inneholdt 11 rom, 2 kjøkkener, kafe, butikk, bakeri og konditori med stor gårdsplass, og det berømmelige 'loftet' som mange kristiansandere ennå husker. Loftet og hva som der skjedde skal vi komme tilbake til.

Det skulle en influensa til for jeg kom i gang med skribleriene 3 år etter. Jeg er nok fryktelig lat og lite fyllt av innsats, men når jeg i dag har tatt for meg å beskrive Grøntoftgården, er det fordi at der er en masse å skrive om, og vanskene er nærmest hva man skal unnlate. Innfallsvinkelen for å beskrive huset og få med noe vesentlig, synes jeg også er nokså vanskelig. Det blir derfor etter overveielser, å ta det for seg nokså geometrisk, og jeg starter med å fortelle at selve hovedhuset var rektangulært, i 2 etasjer og med et høyt loft over.

Det strakte seg fra der den nye Grøntoftgården støter opp til den nye Myklandgården, altså slik som de gamle husene lå, gikk i rett vinkel mot Tordenskjoldsgt., og gikk et stykke inn i Tordenskjoldsgt. Dette at det nye Grøntoftbygget fikk skråkant, beror på en omstendighet som nok mange ikke forstår i dag. For helt frem til krigen i 1939 var Markensgaten innfallsporten til sentrum, busser og biler fra nord (Setesdal) og all trafikk fra Grim. Møllevann, Enrum, Krossen m.v. kom inn denne veien. Markensgate var så visst ikke noen gågate den gang, men trafikken på de brede fortauene var stor. Det var den gang der var privatleiligheter så å si i hvert eneste hus i Markens, det var den gang byen levde og åndet også om kveldene. Kommer tilbake til det.

Selve Markensgt. 47 hadde sin kortende mot Tordenskjoldsgt. og siden et lite hus litt lenger henne i gaten antagelig ble innlemmet i eiendommen, ble hovedhuset og det lille huset forbundet med hverandre med et bygg med port slik at det ble en lukket gårdsplass. Porten inn til gården var vanligvis lukket med 2 svære jernkroker og med gangport, men ved dotømming o.l. kunne porten åpnes helt opp. Porten var overbygget og på høyre side var der 2 vedskjul, herfra lå Lai Grøntoft og "Gubbe ' Andersen, alias 'Mad', på toppen og lempet vedskier nedover 'hvor tilsiktet mål sikkert ikke var hode, men bare hellet avgjorde skjebnen til folket. Begge fikk rundelig med juling av undertegnede.

Vi kommer ut i gården. sementert sådann og beveger oss mot det lille huset som lå her. Kjøkkenet, smalt og langt med ei etter omstendighetene stor grue. var nok en grei kokeplass, men kan tenke meg at øvrig kjøkkenarbeid ble nokså hemmet. Stua som vendte ut mot Tordens, hadde tømmervegger av stor dimensjon, ikke tapetsert, lavt under taket, ei riktig dokkestue og med en viss sjarm, men så var det hverken TV radio ei. til å forstyrre idyllen. Fra kjøkkenet gikk trapp å la hønsestige til loft med soverom.

Av beboerne her husker jeg 'tante Lydia' og siden hennes niese frk. Trulsen, så vidt jeg husker var begge billettekspeditorer på kinoene, en efter min sølle mening en ønskeplass, men kanskje så ikke disse frøknene
cowboyfilmer med Tom Mix og Ken Maynard med hestene 'Tony' og 'Tarzan'. Familien Andersen bodde derimot i mange år i Knottehuset. Fader William avanserte så vidt jeg vet aldri fra stort annet enn visergutt hos Ludvig Nielsen, der han pakket både opp og igjen glass og stentoy. Fru Ragna var en blid, koselig dame og antageligvis den som bar lasset, siden hun til stadighet var ute og stekte, braste og serverte i all slags selskap.

Datter Lilly var en vakker småtøs, faktisk et pent menneske den dag i dag der hun strekker seg mot de 80. Sønnen Godtfred, tross plattfothet av dimensjoner, av vittige bakere katt 'Tren' når han sjonglerte boller i gården, sist Hjørdis. på folkemunne kalt 'Markens pryd', foruten selvfølgelig 'Perle', en uappetittelig utgave av katteslekten som jeg med mellomrom jagde over veggene til naboeiendommen. Tore og Karen (Petters søster og nevo) bodde jo I det lille huset en stund.

Så vinkler vi litt og finner et lavt bygg som støtte inn til den nyeste delen av bakeriet. Her var husets 2 utedoer, til venstre for husets folk, til høyre 'Bakerdoet''. Sistnevnte var vel litt simplere enn folkedoen, gardinene i de små vinduene var vel ikke så full av spindelvev og døde fluer, så her var jamen en liten diskriminering ute og gikk. På varme dager var luften her inne så sterk at man fikk vann i øyane, og ikke mindre ble det når vi tømte ripsrester etter sylting i doen, da ble det slik gjæring at man kom ut av do lettere beruset, hvis man hadde sittet her en stund.

Lurer i våre miljøtider på om husmødrene var videre begeistret når svart kullrøyk veltet ut av pipa sånn i 14 tia eller seinere. Ovnen ble fyrt helt
nederst, og det var ikke bare å hive inn kull sånn uten videre. Det skulle liksom være ei eneste ildmørje for ny kull ble kastet på, og på slutten skulle alt være utbrent, ingen flammer skulle slikke brennbare gjenstander, men du kunne glede deg over god jobb hvis ovnen var helt hvitglødende.

Dette var en såkalt kanalovn, og når luftespjellene ble stengt, ble varmen magasinert i kanalene Ovnen var ferdig fyrt ca. kl. 16. 30, og da kunne en steke hele neste dag. Dobbelfyring om lørdagen og ekstravakter med fyring til jul, påske og ellers på ekstra travle dager.
Her ute var det bakerens domene. her knadde han svære, harde brøddeiger med bare nevene, husker spesielt underarmene til Gustav Lund.

Ellers var der jo innlagt elektrisitet, men fremdeles var der gass i rørene og vi hadde en spesiell gasslykt til å lyse opp i ovnene, og også koking av alle slag foregikk på gassapparater. Toppen av ovnen når gjærbaksten skulle heves, og ellers var det staker og stikker (til å sette platene fra seg når de kom ut av ovnene). Jeg var så heldig at da jeg begynte i faget hadde de sett seg råd til å kjøpe elektrisk piske og røremaskin. Den het 'Hobart", et anerkjent merke den dag i dag.

Har hørt at den kostet 4000 kr , en ganske formidabel sum den gangen. Maskinen var sa stor at vi kunne piske bløtkakebunner av 50 egg på den. Tenke seg til at dette gjorde de med håndmakt når det skulle piskes sukkerbrød. selvsagt ikke av 50 egg, men bakere og konditorer hadde store underarmer den gangen.

Spennende var et skap innerst i lokalet, for her var alle flaskene med essenser. De luktet skjønt, og utvalget var stort. Bl.a. agar-agar-gele, Agar-agar er en slags tørket hvit tang, som først ble lagt i bløt et døgn, deretter kokt med sukker, fordelt i flere stenfat, tilsatt ymse farger og essenser og når det stivnet til gele, kuttet opp i stykker til pynt på bløtkaka. Min far likte å lure nye som begynte i konditoriet og også andre besøkende, ved å la dem snuse på alle de herlige luktene fra essensflaskene, for så å avslutte med å lukte på hjortetakksalt eller is-eddik. Sikkert ufarlig, men jøss for et sjokk, taler av erfaring. men har selv gjort dette mot andre.

Etter som tiden har gått, har det gått mer og mer opp for meg hvilken dyktig fagmann min far var. Han behandlet deiger og lagde kaker med usvikelig nøyaktighet, pertentlig og renslig, og når tanken kommer inn på marsipanfremstilling. må den, altså juleutstillingen, behandles for seg.
Det er synd å tenke på at denne flinke fagmannen måtte slite seg ut for å rette opp økonomiske forhold under 1ste verdenskrig.  Som så mange andre den gang, var fristelsen for stor til å gjøre det store varpet, og siden de fleste tapte på forsøkene, ble det å lappe på dette resten av livet For familien i eftertid kan det være rart å tenke på hvorledes det ville ha vært hvis det hadde lykkes.

Fra konditoriet kommer vi ut i pakkbua, et rom mellom butikken og konditoriet. Vi fikk bl.a. egg i svære trekasser, som måtte tømmes og sorteres. Her var svære trefonner med sukker og melis, likeså tønner med mandler, kasser med margarin. rosiner. korinter. sukat, kokosmasse o.m.a. I skaper over disse benkene var alle de flotte formene til iskrem fremstilling, bl.a svaner. Is var jo den gang som festmat kun for de rike, men som yngstemann kunne jeg styre min begeistring med å sitte i timesvis å sveive. mens det ble tyngre for hvert tak å få dreid rundt maskinen.

Siden rå-isen ble strødd med salt, måtte en være pinlig nøyaktig når formene skulle fylles og ikke minst når en skulle tømme formene i sene lørdags kveldstimer, det var nemlig jobben til konditorene uten vederlag. men som en pliktig tørnordning. I følge Gustav Lund kunne tjenestefolkene komme med vinskvetter når det drøyde ut over kvelden, med den følge at de ikke var helt stødige på handa og redd for å få salt i isen eller at figuren ble ødelagt.

Noe jeg heller aldri glemmer var de fantastiske overflødighets hornene vi lagde. En stor kransekake ble lagt sidelengs og mens en skar litt av kanten, formet en et elegant horn med fin sleng på. Små eikeblader av marsipanmasse ble smurt ut over en sjablong, ble stekt akkurat passe, lagt over en rund stokk av forskjellige omkrets, slik at en fikk eikeblader med varierende rundmager, passende til kransekakens rundinger De ble limt på med smeltet sukker slik at de dekket kransekaken fullstendig.

Så ble den pyntet etter alle kunstens regler, med knallbonbons, roser,
blader. flagg og tilsist ost inn i dens indre, konfekter. som rant ut av hornet og langt ut pa brettet. Dette var altså overflødighets-hornet. Lurer på hva et slikt ville komme på i dag. 3-4 mann holdt på i mange timer med et slikt arbeid. Jeg har tilbrakt mange kjedelige timer med å holde sukkeret flytende og uten at det skulle bli brent. Det hendte nesten aldri at en ikke fikk et brannsår eller to etter kontakt med flytende sukker.

Fra pakkbua gikk ei bratt trapp opp til loftene over bakeriet og konditoriet. Her var et stort rom, og ut mot gården en stor dør med tautalje. For min tid var det alminnelig å kjøpe store partier med mel, sukker o.l, grossist-tiden var visst ikke så in da. Nå var det ikke så mye igjen til den slags. i stedet ble det rom for idrettsklubben "Rekord' som min sportsinteresserte storebror var mann for. Einar var faktisk litt av en foregangsmann og ildsjel når det gjaldt sport, i all fall ble her drevet boksing og bryting, stille lengde, foruten at der var hjemmelagde kraftringer og svingstang.

Min bror Håkon kom også til og jeg husker de lagde sløydbenk og frembrakte radio og grammofonbord, bokhyller osv. Utstyret var ytterst beskjedent, men de la trøstig i vei. Basarer ble også holdt her, mine søstre Ruth og Karen sammen med venninner fremførte 'Livets farvespill' med drakter av krepp-papir, nødtørftig holdt sammen med nåler. Det ble ingen ny Vavlova- av noen av dem, så dansen var vel nærmest en entre og siden 'Good-bye'-. Personlig var jeg vel for liten til å ha sans for slikt, men kan huske at guttane i gata omtalte begivenheten en smule opphisset. Fikk de kanskje et aldri så lite syn av en gråbrun flossis i mellomrommene på kreppkjolene, hvem vet.

Her var til og med skytebane. da guttene hadde fått lånt luftgevær med piler. Et annet rom vendte ut mot Markensgt. , og her var også store tønner og kasser, papir og poser mest, men også mandeltønner. I skapene her oppe ble også marsipanformene oppbevart. Ute på loftet var det forøvrig noen kraftige dragere som holdt opp taket til bakeriet. Med støtte av disse oppførte guttene ei dokkestue til jentene En kunne ikke stå oppreist her inne, men her var kopper og kar i miniatyr, så det ble budt og servert til selskap inne i hytta, tror forlade meg der var elektrisk lys i taket. Siden loftet var rett over bakeriet, var her ingen problemer med å holde varmen.

Når en gikk ut døra i pakkbua mot gården kom en til et lite smau og siden sola aldri rakk inn her. sto her et stort eiketreskap, foret med sink. Hver dag i sommerhalvåret ble det lagt inn isblokker, så det var et effektivt kjøleskap. Lukten, litt muggen kan jeg fremdeles kjenne i neseborene, og fra bunnen kom der stadig smeltevann som rant ned i gården til sluken. Siden vi ogsa brukte salt når vi frøs iskrem, lå der også nedover i gården et hvitt lag av salt.

En liten bunk fra huset, stikkende ut fra veggen, lå bryggerhuset. Foruten rennende vann, ei grue til å varme opp vannet, ei 15 W pære dinglende i en ledning, tjenestepiker som sto i røk og damp og gnurte huden av fingrene på vaskebrett. lå her store og små stamper. Når jeg tenker på hvilken lidelse disse jentene faktisk måtte gjennomgå i iskalde vintre, vil jeg mest fornekte uttrykket de gode gamle dager. Glemmer aldri synet av forfrosne opphovnede hender med hud nesten som gele. At de kunne synge. tralle og holde leven er utrolig.

Jeg må nok en gang innom pakkbua. fordi det førte ei dør ned til kjelleren her. Ei brei steintrapp. golv og vegger av steinheller, små vinduer i gateplan og denne lange steinkjelleren førte frem til Tordenskjoldsgt. Her hadde vi et stort jernskap med jerngitter, og her oppbevarte vi hva vi lagde av jordbær og bringebærsyltetøy, samt ripsgele. Innerst var husets kjeller hvor tante Idas syltede portulakker. agurker. snittebønner o.l. ble oppbevart. Minnes også et lite vinanker som var forseglet av en klatt inntørket brøddelg. En idealkjeller. kjølig om sommeren, frostfri om vinteren.

Nok en gang, fra pakkbua rett ut i butikken. Først en glassdisk hvor bløtkaker o.l sto, delikate wienerbrød og terter, under diverse skuffer og hyller, bl.a. skuffa som aldri innbrakte nok money, ikke noe så flott som et kassaskap Så marmordisken, et skap fra 'Freia' med snop, et stort skap med glass med masse småkaker inntil veggen, i hyller plass til brud av alle slag, også forskjellige kavringssorter. For oss barn som hver dag vasset i kaker, var nok de hvite eskene under disken mer attraktive, de inneholdt nemlig sjokolader fra Minde, Bergene, Freia osv. Som sagt kaker var ikke vart problem, vi hadde våre favorittkaker, ellers husker jeg gjærkaker, boller. wienerbrød osv. som nesten ble regnet som uspiselige hvis de overlevde formiddagen.

Over gata. hos koselige Ragna Eg. solgte de noe som het Mikkelskaker, noen runde kaker, brune, seige. laget av sirup, min bror Håkon, fortalte at når han en sjelden gang hadde klingende mynt mellom sine hender,
tok han av og til hyven over gata og kjøpte Mikkelskaker. Jeg lurer på hva Ragna Eg tenkte den gang. Ellers husker jeg for egen del at el glass melk og et stykke vannbakkelsterte med makronfyll og melis var veldig godt. Andre trykte varme boller flate og med et glass melk til. Men det var i de tider feit melk var in, og ord som kalorier og kolesterol var ukjente begreper. Men så var det tider da under ernæring, fattigdom og tuberkulose var alminnelig.

Butikkgulvet hadde fliser frem til disken, og ved vinduet sto et nokså vanlig kjøkkenbord med pinnestoler til for dem som ville hvile sine nødige lemmer, og ta ei kake eller to med melk. Kaffekoking og sjokoladedrikk var mer problematisk, da måtte hun som betjente disken , elte gjennom halve huset for å komme til ei kokeplate. Ikke for det, vi reklamerte jo med kafe, og i det lange rommet ut mot Markens, var det flere plysjsofaer og marmorbord med stoler til, og i hjørnet den fine konsollen som jeg tror svigerinne Nilla har den dag i dag..

Fra butikken ut mot rommet som vendte mot gården. Det var husets mest opptatte rom, eftersom det var her vi inntok frokost, middag, kaffe, kvelds og det foregikk i porsjoner da ikke alle kunne gå fra konditoriet på en gang. Vi hadde opprinnelig andre ordninger, den gang min mor levde hadde vi egen husholdning, siden ble vi splittet opp i flere avdelinger, siden leiligheter ble leid ut.

Her var husets telefon, regnskapsbord m.m. Fra dette rom ut i gang som førte til 2.nen etasje, mens rett frem var kjøkkenet, langt, smalt og også med grue. Her rådde tante Ida uinnskrenket, bare avbrutt av små feider med enkelte tjenestepiker som tok igjen. Spesielt husker jeg ei som ikke ville på ta seg skylda for at småhakka gulrotter var havnet i sjokoladepuddingen.

Og dermed triner vi inn i det lange rommet ut mot Tordens, og som ble regjert av tante Ida og "mor'. Min stebestemor, gift i få år med Peter Grontoft, med det velklingende navn Pauline Leonore Andersen, døpt i bakeriet til "Polly . Hun var et godt menneske om følte seg forpliktet til å stille seg solidarisk med tante Ida i konfliktsituasjoner med oss barn. Vi på var kant kunne stille oss på tjenestepikenes side når vi syns det ble for ille. Her var faktisk mange pene ting i denne stua, mahognymobler og den store flotte "sekretæren'.

Inn til neste rom, husets stasstue med et avkuttet hjørne efter at det en gang i tia hadde vært butikk her. I hjornestua sto det gamle "Brødrene
Hals' piano, i kroken over pianoet ei måneskinnslampe, en stol (Hilda) med lamaskinn, et rundt bord, to spillebord. fine stoler til bordene. Siden det lå rett innenfor entreen i Markensgate, var det her gjester ble tatt i mot, damene i knitrende atlaskkjoler med kjeder og herrene med de berømte fadermordere og ferdigknyttet slips. Serveringen kunne være et glass vin og litt god kake til, eller kransekake hvortil herrene røkte sigar. Hadde inntrykk av at dette var nokså formelle visitter.

Det fantes enda et rom ut mot Markens som stutte opp til kafeen. Bortsett fra Fridtjov som bodde her en periode. var dette rom stadig til utleie, det hadde egen inngang og var for så vidt sentralt. Den beste leiligheten var den som var våre foreldres, beliggende i 2 etasje på hjørnet mellom Markens og Tordens. Ikke stor, og var møblert nokså tradisjonelt, gedigen eiketrespisestue med høy buffet, og pappas dragestoler som en del av møblementet. Utsikt fra hjørnevinduet opp mot alleen på Setesdalsveien, Baneheia og ned på livet i Markens.

Soveværelsene beliggende i Tordens, kjøkkenet beliggende ut mot gården. Siden vi var 6 barn, ble det vel nokså trangstilt etter hvert, så de 3 eldste guttene flyttet Inn på det vi kalte Salen, et ganske sort rom. De 3 yngste bodde i leiligheten sammen med vår far efter at han ble enkemann Som tia gikk og det ble nedgangstider og vi vokste til, delte vi salen i to, slik at guttene fikk den største delen og jentene en mindre. Min far fikk et eget rom, i ettertid syns jeg det så noe fattigslig ut, enkemann, økonomiske vansker og så på toppen absolutt døvhet. Men han sto på til en dag i 1937, da han fikk hjerneblødning, og var lam de siste 3 år av sitt liv.

Ut mot gården var det nok et rom hvor 2 tjenestepiker bodde. Ikke særlig koselig eller komfortabelt, men vi unger hadde god kontakt med jentene og vi har mange gode minner herfra. Fra gangen her bar det opp på loftet, som besto av 2 deler da den ene delen var noe høyere enn den andre. Her kunne en finne mye rart, møbler, klær, bøker, juletrepynt osv og innerst den beryktede rulla. Det ble brukt mye tøy i bakeriet, mest sydd av melsekker, det var også laken og putevar, og når tøy skulle vaskes og strykes til så mange mennesker, sier det seg selv at det ble mye arbeid.

Derav rulla.
Rulla var altså en solid ramme av ganske tykt materiale, til rulla hørte derfor ei treramme som ble fyllt med kjempesteiner. Under denne ramma ble lagt runde, glattslipte stokker slik at rulla kunne gå fram og tilbake. Ramma ble trukket ut slik at den vippet opp og man fikk tak i en av stokkene. Utenpå denne ble tøyet lagt lagvis, sikkert et vanskelig arbeid som tante Ida var en mester i. Utenpå alt ble lagt et tøystykke, og når en hadde gjort i stand diverse stokker, ble rulla satt i gang.

Som jeg husker det var tøyet nå fint og glatt og det sto tilbake å legge det i rette, fine folder. Jobben her oppe var nokså ensformig og kjedelig, så den var veldig upopulær. Det sto skrevet en masse om dette med blyant på veggene, dessverre noterte jeg ikke ned noen ting, der sto sikkert både det ene og det andre. Så ble altså huset revet i 1937 og ført opp igjen etter 1 1 /2 år. Tror jeg har fått med meg ganske mye.

Nå vil jeg hoppe over til "Slottet', det som sto helt til 1939-40.

Et imponerende bygg etter den tids byggeskikk, og som navnet hentyder med fasaden mot Markensgt. det var utført i mur og hadde både runde linjer, altaner med smijern og enimponerende inngang. Når du entret steintrappa og kom inn i gangen, gikk trappene rett opp, men delte seg slik at en del gikk til venstre og en til høyre, entredørene hadde innlagt glass og leilighetene var store både i lengde og bredde og høyde under taket.

Her bodde fru Kilba, det sto skilt på veggen 'Tanntekniker" Kilba var noe spesiell, hun var katolsk, muligens var hun eller mannen utlendinger.
Dansken Jørgensen bodde her, det var han som startet 'Viking' konfeksjon. Søstrene Johnsen, Jorunn. journalist i "Aftenposten'. Reidun, bibliotekar og den siste som var lærerinne i forst etasje på venstre side av bygget hadde Herman Langenes sin forretning. Kolonial og diverse. men det var nok butikkens strategiske plassering som ble slik en gullgruve for Langenes, for her gikk en jevn strøm av trengende øldrikkere. Tror aldri at Langenes ga noe på krita, derfor ble han nok en holden mann, uten at det syntes på ham.

På venstre side inn gården var der et elskelig eldre menneske som drev med vask og engelsk og fransk strykning. Selve "Slottet' hadde gesimser og utspring så en av våre store tidtrøyter var 'å ta på lista" Vet ikke om husene i dag har slike runde kanter og av den grunn Ingen som "tar på lista" Vi sto ute i rennesteinen og kastet en gummiball mot veggen. Kunne man fange ballen uten at den berørte fortauet , fikk man 10 poeng. Det var og lovlig med en sprett. men da ble det bare 1 poeng. På forhånd avtalte man poengsummen, slik at den som kom først til 500 vant. Steintrappa opp til første etasje var brei og god, og her foregikk ballspillet 'rulten og spretten" eller 'labbe en, labbe to, labbe tre".

Denne trappa var faktisk et samlingspunkt for alle oss som horte under gjengen. Herfra hadde vi utsikt ned hele Markens, og om kvelden når det strømmet inn med folk øverst i Markens, satt vi her og kommenterte og registrerte ungpikenes inntogsmarsj på vei til kveldens eventyr. Det var også den gang vanlig å kjøre likvognen opp til kapellet om kvelden, så jeg har sett adskillige likfolger min tid. Likvognen var drapert med sort tøy og hesten var også kledd med sort klede. kusker. skomakergjengen knallhatt ( det var bæregjengen, rekruttert blant byens skomakere) og på tampen av hvert folge Trygve Beget. en kjent byoriginal. Han snuste opp hvert likfølge, så dette var antageligvis hans hobby nr 1.

I et to og et halvt høyt murhus var der fire leiligheter og der bodde en skikkelse som jeg aldri har glemt. Han så ut som en patriark i sort hatt, sort lang frakk med et kritthvitt skjegg flommende nedover brystet. Han smilte alltid og var så vennlig bestandig Hva han var, har jeg aldri fått erfare, men han hette Steen, husker jeg.

På hjørnet var et lite hus og en innkjørsel i gården til Eriksen Smie. For ca. 60 år siden rev de disse husene og forte opp 'Misjonshuset'. og her var det mye moro om kveldene under oppføringen. Var i slyngelalderen den gang og det var Ikke bra alt vi gjorde her. Bl.a listet vi oss opp i gangene og forbyttet kåper, hatter og kalosjer. Vi sto i mørket utenfor og så den store forvirringen.

Vi beveger oss inn i Fritz Jensens gt. frem til - Smøiet. Det var litt av en plass i mørke vinterkvelder. Her lekte vi Bom, Tikken og "Tateren på hjørnet, Korn'. Over gjerder og søppelkasser vandret vi fra den ene eiendommen til den andre. vi hadde faktisk mye moro bare med det vi fant på sjøl. uten penger og ting.

Her bodde familien Bodin. Kjell, Else, Reidar og Kirsten og like i nærheten Finn Karlsen, kjent under navnet "Finnbekk" i dag bygges det stort på disse tomtene. På hjørnet av Markens og Tordens, på motsatt side av vårt hus, lå Ragna Egs kolonial, der "Dahls" elektriske er i dag. Ragna Eg var vel ikke helt ung den gangen, hver dag sto hun bak disken i nystrøket, hvitt forkle. Det var ikke ferdig veide poser av sukker, mel, erter osv. Nei, her var et uttall av skuffer med skolper i, og Ragna veide og målte.

Her kom bøndene fra dalen med svære daller med smør, og siden det var snakk om salt og smak, stakk Ragna ned en skarp kniv og løftet en liten smakebit opp til kunden. To blankpolerte messingvekter med tilklippet papir i mønster og med messinglodd, ble pusset blankt hver dag, er jeg sikker på. Ved utgangsdøra sto parafinlykter og primuser til matlaging. Dette var Ragna Egs butikk, kolonialvarelukt blandet med parafinduft! Senere hadde muntrasjonsrådet Hans Martin Hansen kolonial her i mange år. Etter Ragna Eg kom en liten butikk med ei høy trapp. Dette var hos Skomager Olsen, som var en dyktig fagmann. Jeg visste alltid nøyaktig hva han skulle si, på en pust sa han -11 e de skoane ja di e ferdige har du pengane med dæ." ingen komma, ingen pauser.

Neste hus Louis Kristensen, han drev med griser inne i gården. Melkeutsalget med ferme Olga Finkelsen med små mål til fløte og melk. Her var det også en landsens uskyldighet som var så betatt av Hans Martin Hansen, at H.M.H. sa det slik: " Kan disse øyne lyve"?
I samme butikk var også Messels sykkelbutikk, senere Nils Fidjelands bøssemakerverksted.

Vi nærmer oss et hus som Jeg synes var så spesielt, huset med det prangende navn Hotell Norge. Kafe og spisested i første etasje, i annen etasje losji for reisende, med staller i gården. Her kom bøndene for å handle og siden her var både stall og losji var her stor trafikk. Det var alltid en del billig fyll ute og gikk, og kanskje bondefangeri også forekom.
i neste gård var det også et slags pensjonat. Riktignok litt spesielt, fordi fruen som drev dette pensjonatet var nokså konstant "på druen". Jeg vet ikke hvorfor, men fruen sminket seg med rød farge i ansiktet, etter det jeg har hørt ikke med dyr rouge, men med rød kreppapir, vætet med vann.

En historie hører med til dette kvinnemennesket. (Jeg har med vilje utelatt navnet, selv om det i denne sammenheng kunne ha en viss affekt.) Hun fikk besøk av en mulig leieboer, en student visstnok. Han ble behørig forhørt av damen, bl.a. spurt om hvorledes han stilte seg til alkohol. Han svart at han var avholdsmann. Da fikk han til svar at han ikke var aktuell som leieboer. Det var en kjent sak at vertinnen pleide intim omgang med sine leieboere, hvis de oppfylte hennes krav til omgang med sex og sprit.

Det nest siste huset i dette kvartal i Tordenskjoldsgt var bebodd av en dansk fotograf (tror jeg), navnet var Knudsen Han var av utseende noe jødisk ei. dette ikke sagt i rasistisk henseende. Sønnen var en markant person i det Kristiansandske musikkliv. Rolf Knudsen. Han var pianist og virket både som pianolærer og som akkompagnatør for mange opptredende sanger og sangerinner. At eplet ikke faller langt fra stammen, var sønnen som ble en kjent fiolinist. Utdannet i København hvor han visstnok var førstefiolinist i en kjent kvartett Navnet var Reidar, han var i flere år i Trondheim og var forstefiolinist (konsertmester) der. Nå er nå (1994) lærer i musikkonservatoriet her i byen.

På hjørnet mellom Tordens og Kirkegata ligger en liten bygning med inngang på hjørnet. I alle år så lenge jeg kan huske en kolonialforretning med ølutsalg. Olutsalget var vel selve grunnlaget for forretningen i de siste årene drevet av Rolf Kristiansen, gift med en av Eg-søstrene fra Artellerivollen.

I de husene i neste kvartal vet jeg ikke noe om hjornehuset, bortsett fra at det i de senere årene (dette skrevet i 1994) er huset til Max Balchen. Max er handikappet etter et slag. men har virket i byorkesteret og som pedagog helt til han fikk slag. Videre bodde familien Bugge med sønnen Leif og en bror og en søster, murer Homme med familie, og helt opp til Stener Heyerdalspark med Dollhuset. Det var i min barndom et internat for sinnsyke. På denne side av Tordenskjoldsgate slutter min barndoms gate.

Fra 'Smøyer, som i ombygget form enda eksisterer, husker jeg huset som lå i enden av Smøyet. Jeg husker at her bodde familien Jacobsen, eldstesønn Henry, kalt 'Kjempa", uvisst av hvilken grunn, for han var nokså normal av kroppsvekt. "Kjempa' var kjent som keeper i 'Start" og fordi han var en etter datiden kjent som en god stavhopper. Broren var en av de store i 'Viserguttene', en religiøs gruppe som markerte seg i etterkrigstiden. Broren Sigurd og Søsteren Sally, gift med fotballspilleren Rolf Andersen, eks Lyn, nå Start. Sally ble malerinne og lærer for mange i den edle kunst. bl.a. Astrid og Irene, sistnevnte min kone.

Etter foreldrenes død og hjemmets oppløsning, ble Sally adoptert av tante til Håkon Kristensen som drev en liten kolonial pa hjørnet ved "Smoyet. På hjørnet ved Tordens- Fjellgata hadde Asborg Olsen butikk, en såkalt delikatesseforretning. Asborg, med familien tilknyttet "Frelsesarmeen', hadde lekre karbonader, svinekoteletter, komper ol. i forretningen. I gården her skomakere, forst Lunde. så Myhre. På det motsatte hjørnet kolonialforretning Nilsen, med datter Mathilde, en av søster Ruths venninne og skolevenninne.

Så kom familien Jansen, sønnene Erling (far til "Guttis' og Sverre). 'Jernhaue'. Døtrene 'Jussa" (gift Ruthford) og Astrid, og Rolf. en barndomsvenn som ble nazist og falt i krigen i Finland. På hjørnet Kirkegata-Tordens huset til Gabriel Gundersen, senere sønnen Gustav og datter Aud, baker Lund, videre far til Karl Olsen De hadde en mongoloid sønn som stilte seg oppi gatene og dirigerte trafikken i egen regi. Det siste huset i dette kvartalet tilhørte Abelsnes, sønnen Georg var en av gutta som hørte til gjengen i 'Persillestredet.

I det neste kvartalet hadde Josefine Hansen kolonialbutikk i hjørnehuset. Ble vanligvis kalt ''Jossa". Dernest familien Henchien med sønnen Jens som var en omgangsvenn med tilknytning til speidermiljoet. Familien Holte bodde midt i husrekkene i kvartalet. Faren var kontorsjef i -Agder Kjøpelag' i Vestre Strandgate Sønnene Leif. Georg og Per var også venner i det små.

I hjørnehuset for Tordenskjoldsgt Skole, kalt 'Todda", kom der en sterk lukt inne fra gården. Her var nemlig kaffebrenneri, og den lukta kan jeg enda fornemme. I selve hjørnehuset bodde skolelærerinne fru Foss og sønnen Olav, som var min klassekamerat i mange år. Ellers bodde familien Stien, pappa drosjesjåfør, og sønnen Reidar gikk jeg sammen med på skolen i 7 år.

Omtrent her, før skolen og med Stener Heyerdalspark, endte på en måte interessesfæren i min barndoms gate En gate preget av vognmanns-forretninger, grisehold midt i byen, overnattingssteder for bønder på ærend i byen og også med mulighet for å se hester og kuer innstallert i staller i bakgårdene. Leiligheter i bakgårdene av lav standard, og med en generasjon som aldri fikk oppleve velferdsstaten, men måtte klare seg som best de kunne.

I de følgende sider vil det bli noe springende tanker, og altså ikke videre kronologisk. Det hendte så mangt som i ettertid har dukket opp med visse mellomrom. Det kan nok hende at jeg kommer til å beskrive ting dobbelt, det får våge seg. Rart å tenke på i dag er de små gleder og opplevelser som forekom, av den sorten som ikke kostet noe. For det var skralt med money den gang, og alt som var gratis var gledelig.

Dette var tilfelle med divisjonsmusikken som gledet oss med festig musikk. Fra den ærverdige trappa opp til 'Børsen' i børsparken spilte divisjonsmusikken ouvertyrer, marsjer, valser, operettemusikk med Julius Grande som dirigent. Han var nordlending og en markant skikkelse, stram og rak av utseende og oppførsel.

At divisjonsmusikken i diverse år var noe alkoholpåvirket gjorde ikke noe skår i gleden ved å overvære konsertene kl. 13 fra trappa ved Børsparken. Når Hammersmark trakterte piccolofløyta suverent i 'Stars and Stripes', var han en ener og en vi så opp til i divisjonsmusikken. Jørgensen på trommer, skråtyggende med uniformslua på snei, fam. Gjertsen, far og sønn på trompeter, Uleberg på basun og alle de andre vi beundret storlig. Og når det var kveldskonserter med etterfølgende marsj gjennom byen til Østre Strandgate med slutt ved Generalens hus, da var vi glade. fornøyde med dagens slutt.

Til og med slutten på konditoriet, riving av Markensgt 47, i perioden frem til nystart med ''Petters Konditori-, verneplikt i Den Kongelige Garden, januar til juni 1938. Fra des. 1938 konditor Einar Jensen. krigsårene og tiden frem til 1951. slitsomme år frem til 1961. opphør av bedriften ved bror Einars død.

Legger inn kapittelet om skoletida ved en senere anledning.

Ved disse pultene satt jeg i 1934 og tegnet under arkitekts Dahls ledelse Det var ikke videre komfortabelt eller hensiktsmessig, og at jeg etter 2 år på ''Katta' strøk med glans, har ikke henført meg noe særlig. Lærerinne 'Schotta', lærer Lauen, og norsklærer Hagen skal ikke ha skylda for min sorti fra 2dre middelskoleklasse.

Vel, så ble det å trede inn i konditoryrket, med påfølgende skolegang på 'Teknikken'. Det var en fastlagt rutine. begynne som lærling i et håndverksfag, og begynne på Aftenskolen, populært kalt Teknikken'.    Det ble regning ved Arnulf Johnsen en av de fine lærerne, norsk ved Sven Jørgensen, tegning ved A. Johnsen og arkitekt Dahl. Det ble konditoryrket, som lærling med min far, bror Einar, baker Gustav Lund. senere også Anker Smith.

Minner fra Tores barndom.

Jeg ble født i 1933 og var kun 7 år gammel da krigen brøt ut i 1940. Da min mor og far ble skillt noen aar tidligere, var det min onkel Petter som tok over som far og kamerat til baade meg og min broder Erling. Det tidligste jeg kan huske var som 3 åring da vi bodde i Grøentoftgården.
Hestene i stallen inne i gården. Koselige kokka på kjøkkenet, Thea tror jeg hun het, alltid med det store kaffikruset i hånden som hadde ett stort
smilende ansikt med bollekinn, ikke ulik Thea.

Husker med spenning lakenrullingen på loftet og den enorme rulla med tonnevis av stein og alle tjenestejentene som jobbet der dagen lang under streng inspeksjon av tante Ida. Kjelleren på bakeriet var et eventyr med masse godsaker, fra ferske tolvøres, saftige wienerbrød og myke boller. For ikke aa snakke om deilig vanilje iskrem laget på bestilling av ekte varer som kundene måtte bringe med seg, kjøpt fra deres rasjonerings-kort.

Både Erling og jeg var flittige gjester da iskremen ble laget i den store treforma med metall container på innsiden som det var pakket lagevis av isbiter og salt rundt. I midten en stort paddlevisp som ble drevet av et belte fra en elektrisk motor. Da vispen ble trukket ut, var det kilovis med iskrem på den som Erling og jeg fikk det travelt med å slikke av. Herlige tider.

Husker den store bakerovnen med haandtakene som etter hvert ble fulle av tørket deig, som vi fikk i oppgave å skrape rene fra tid til annen. Av og til tok bakerne seg en pust eller røyk ved badekaret i det lille rummet innerst i gangen ved trappen opp til kondittoriet. Der var vi ofte og ble skøyet med av Petter og Einar samt de andre bakerne. På veien opp
trappa knabba vi ofte til oss fersk bakst fra stativet med alle kakene, spesielt wienerbroedene. Var også ofte innom grønnsakbutikken til
Mykland, som hadde et stort rundt smilende fjes, samt barbersalongen i det nye bygget som hadde en trehest vi ble klippet på.

Det elegante condittoriet var min mor og tante Ruth ofte innom på bytur etter handel i de mange smaa og koselige butikkene. Der var det en stor fin glassdisk med all verdens herlige bakeverk og kaffemaskinen. Der var
masse fine små runde bord med ditto stoler, og her kunne byens fruer kose seg med kaffe og kaker, og gjerne med ett eller to fine glass med
likør eller konjakk.

Marsipanutstillingen i vinduene var jo ogsaa en saerverdighet. Hele grisehoder, store skinker o.s.v. noyaktig kopiert i baade fasong og farger som saa meget livaktige ut. Men saa var jo ogsaa onkel Einar utdannet condittor i Wien. Hadde jo ogsaa mange koselige stunder paa kjoekkenet
med de flotte serveringsdamene i elegante serveringsdrakter. Ute i den store bakgaarden var det jo ideellt aa leke gjemsel i de mange moerke krokene og hestestaller. Husker ogsaa dager da jentene hadde klesvask, med enorme lakener og dynetrekk som hang til toerk som man maatte finne veien igjennom.

Husker en gang da en av vognmennene lot hest og kjerre bli staaende en stund i porten. Hesten hadde skylapper og spiste korn fra en stor mulepose. Mens jeg stor naer ved hesten, trakk den plutselig hodet opp av posen og beit seg fast i skulderen paa den tykke vinter vindjakka mi og loeftet meg hoyt opp i lufta for saa varsom aa sette meg ned igjen. Det var sanndelig litt av en overraskelse men hesten hadde tilsynelatende godt humoer, saa ingen skade skjedd. Da jeg fortalte min mor, var hun ikke blid.

En dame jeg hadde stor respekt for var tante Ida, hun drev pikene med en streng haand og hadde annsvaret for vedlikehold og rengjoering av alt
innendoers. Lakner og putevar var skinnende blanke og stive. Vet ikke riktig hvorfor de stivet alt sengetoy paa den tiden, det var jo ikke saerlig
komfortabelt aa ligge paa. Siden bodde vi i Markus Thranes gate paa Lund, hvor jeg husker bestefar Thore Groentoft ble sengeliggende i 3 aar etter ett slag. De maatte bare ham til og fra badet o.s.v. og han var en stor og tung mann.

Min mor og tante Ruth bodde sammen med meg paa Flaten i en leilighet ved krigens utbrudd som nevnt under, men flyttet senere i sammen med onkel Petter og Einar til et koselig stort hus paa Grimsmyra, tett opp til Baneheia og Ravnedalen. Petter laget ett eget paabygg til huset hvor Erling og jeg tilbrakte mye tid med sang og spill fra onkel Petters fine piano. Ofte ble vi slengt veggimellom da Petter ogsaa var en ivrig bryter i AK28, da han viste os "dobbel Nelson" og andre brytegrep. Om kvelden, etter en livlig brytekamp, tok onkel Petter oss ofte med seg opp fjellveien til Stampa hvor vi badet i maanelys. Fantastiske tider.

Ellers tok vi ´heiaveien´ opp til Ravnedalen med teppe, matpakke og ei flaske saft-og-vann for aa tilbringe dagen paa den fine plenen ved det runde bassenget med fontene. Det var gode dager. Husker ogsaa besoek til ´Sjappa´ paa Myra for aa kjoepe Spoek og Spenning, ukebladene og ikke minst ´sjokoladerasjonen´ en gang i maaneden. Under krigen var det meget populaert aa besoeke vaar ´kjellerstue´ med peis og diverse drikkevarer og musikk.

Minner fra aprildagene 1940 og Tysk okkupasjon, som opplevd av en 7 år gammel gutt.

Der var det jo heller ingen fare for aa glemme blending av vinduene som var paabudt. Har kom det mange gjester fra maade inn og utland. Mange hollendere som var befalt av tyskerne til arbeidskraft og bodde paa Kalla. Husker spesielt Johannes den Hertog og Gerhard von der Kneiv som ble gode venner.  Om morgenen den 9. april våknet jeg til det som hørtes ut
som torden, og jeg loep til soveromsvinduet. En stor svart sky dalte ned over Kristiansand sentrum, og kort tid etter kom to militære fly fykende ned over det store gresskledde feltet foran huset vårt, og skyter sine
våpen på mål på Gimlemoen, en Norsk militærleir som ligger på et litt høyere nivå.

Min mor og tante sov fremdeles da jeg rystet i dem og fortalte dem med spenning det jeg nettopp hadde opplevd. De våknet ikke med em gang og snudde seg for å fortsette å sove, det vil si til et annet høyt knall fikk vinduene til aa klirre, og min mor sprang paa føttene. Min tante Ruth, som sov litt tyngre, tok litt lengre tid. Vi ble rådet av passerende biler og naboer å begynne forberedelse til evakuering til landsbygda da tyskerne
hadde, ble vi ble fortalt, invadert og bombet byen vår. Etter at min mor ringte til et av våre slektninger som bodde på den andre siden av jordet, skyndte vi oss raskt over, min mor dyttet en barnevogn med min yngre bror Erling, og resten av oss trakk med oss noen få personlige eiendeler.

Halvveis over, et annet tysk fly sveipet ned, skytende med sine maskin-kanoner. En liten varevogn som krysset feltet hadde en av bakdekkene punktert av en kule, og føreren og hans vennene prøvde å skyve vare-vognen foran seg. Vel over ble vi møtt av familien vår og skyndte seg ned til deres betongkjeller for midlertidig sikkerhet. Vi var komfortabelt nok nede i den litt fuktige kjelleren som inneholdt kuttet bjørketre for vinterovnene, samt gryter og potter av deilige frukter og syltetøy laget av
damene i huset. Jeg husker en kvikk finger ned i en av jordbærpottene som hadde et tykt lag smeltet voks under lokket for oppbevaring.

Vi hoerte sirener, og skudd fra de tyske flyene susende over, men den gamle bestemoren i huset kroep opp og ned trappene med varme kakao krus og ferske smørbrød, mens hun helt ignorerte skuespillet ovenfor og
sa: "Jeg er gammel og skal snart dø, og jeg er ikke redd for disse tyske vandalene ". Et par timer senere kom en liten lastebil til porten vår, og
vi ble alle bedt om å hoppe ombord. Det var allerede noen få familier med barn ombord, alle kikket engstelig på himmelen. Godt underveis oppe i høydene, mistet vi snart krigslydene, og kjørte opp den vakre landsdbygda, forbi innsjøer og elver til Bjelland, et lite sted med et skolehus og et par butikker.

Vi ble bedt om å gå inn i den tomme skolebygningen med sine store gardiner og vinduer, for å overnatte ved aa sove på gulvet med hva vi kunne finne av tepper. Det var en merkelig følelse der vi lå i mørket, skyggene til de store vinduene, mye forstørret, flakket over veggene
hver gang en bil kjoerte forbi.

Neste dag ble vi alle fordelt mellom flere gårder oppe i de nærliggende åsene, transportert av tilgjengelige biler og lastebiler. Etter omtrent en times kjøring opp noen smale og bratte grusveier, kom vi endelig til vår
destinasjonsgård, navnet kan jeg dessverre ikke huske oyeblikket. Vi ble mottatt og møtt med roerende gjestfrihet og installert i ledige rom, noen ogsaa i låven full av søt luktende høi, hvor vi hadde mye moro med
å hoppe og leke i hoyet i løpet av dagen. Vi sov veldig bra og spiste solid bondekost, og dagene passerte.

Jeg husker en morgen de fortalte familiene å holde alle barna inne, da de skulle slakte en av sine store griser. Da jeg var en veldig nysgjerrig 7 åring, snek jeg meg ut og var vitne til en ganske primitiv slakting. Én bonde trakk den skrikende grisen ut av døråpningen mens en annen stod utenfor med en stor sleggehammer løftet over hodet. Han klarte bare å
halveis svimeslaa grisen som løp skrikende rundt på gården ute av kontroll før de avlivet den.

Senere den dagen så det ut til å være en annen begivenhet i bryggerihuset hvor grisen nå hang fra en tømmerstokk etter bakbeina, med halsen skaaret over og tappet blodet ned i en stor keramisk bolle. Den gamle damen i huset, tynn og rynket, og med bare et par tenner i munnen, dypet en kopp i blodkaret, drakk og smattet det varme blodet og sa: "Dette er godt blod for en gammel sjel" , eller noe lignende, blodet rennende nedover hennes munn og hals, slik at hun ser ut som en grusom heks. Jeg husker at moren min var veldig sint på meg da jeg fortalte henne hva jeg hadde opplevet.

En dag da jeg lekte paa ett jorde med noen andre gutter, kom en mann
klatrende opp potetjorde med retning mot oss. Det tok ikke lang tid før jeg saa at det var min far, som for tiden jobbet hos Norsk Marconi i Oslo, og for kort tid siden skillt seg fra min mor. For en glad overraskelse! Han
løftet meg opp på skulderen mens han gav meg en god klem. Han brakte med seg en gave, ett håndlaget kopi av et fly som jeg verdsatt vedig mye, mens jeg løp rundt paa jordet og laget summende lyder. Snart fortalte han meg imidlertid at han måtte reise tilbake til Oslo og jobbe for å se hva som var igjen etter den tyske invasjonen. Dessverre sa vi farvel alt for tidlig da han gikk tilbake nedover bakken og forsvant.

Snart fikk vi instruksjoner fra myndighetene om at det var trygt å reise tilbake til våre hjem og vi ble samlet inn av busser fra Bjelland. Reisen tilbake var en blandet følelse, glad for å gå hjem men bekymret for hva vi ville finne. Ved annkomst møtte vi mange militære kjøretøy med uniformerte tyskere, som virker for oss som skapninger fra Mars.

Da vi passerer Kongensgaten saa vi til vaar redsel at et helt hjørne var borte fra en bygning, og hele gaten med knuste vinduer og gardiner flaggrende i vinden. Videre så vår nydelige kirke veldig rar ut med 1/3 av det høye spiret manglende, restende laa ved foten av kirken. Men det splittede spiret fortsatte å peke stolt mot himmelen , noe som gjorde at vi alle satt oss opp og rettet ryggen, alt var ikke over ennå, paa en lang stund!

Mens byen så ganske kaotisk ut, var det ingen ytterligere alvorlig skader å se bortsett fra de allestedsnærværende grønne uniformer og germanske
hjelmene. Det var også mange krigsskip i havnen i alle størrelser. Vi
var veldig glade for å høre at en av våre store og svært gamle kanoner på Oscarsborg, i nærheten av Oslo, hadde klart å synke en av de største og nyeste stolthetene til den tyske flåten, slagskipet Blucher på 18.000 tonn,
før det klarte å nå vår hovedstad Oslo og det større krigsskipet, Scharnhorst bygget i 1939, paa hele 38.000 tonn var også sunket i Nord-Norge i 1943 av de allierte.

Huset vårt som laa paa Grimsmyra i utkanten av byen, var heldigvis ikke skadet. Og så begynte våre liv under tysk okkupasjon i en periode på 5 år, men det er en annen historie jeg kanskje forteller en annen gang.