Dette er ikke til minne om ofrene, men til minne om en brutal gjerningsmann som flere ganger har forsøkt å drepe tilfeldige mennesker med kniv. Foto: Øyvind Thuestad

Document.no - Av: Erling Marthinsen   16. november 2021, 21:00

Har europeere vennet seg til terror? Det virker slik. Selv grusomme terrorangrep glemmes etter noen dager. Europa er i ferd med å miste sin sjel.

Ofte hører eller leser man spørsmålet: Når får europeere nok? Når har terroristene gått for langt, slik at også europeiske politikere reagerer, og sier no more!

Men jeg tror dette spørsmålet er feil stilt. For meg virker det som om regelen er: Jo mer terror, desto mer venner vi oss til det.

– Part and parcel

Å være forberedt på terrorangrep er «part and parcel» av å leve i London, sa borgermester Sadiq Khan i 2017. Man kan like gjerne bytte ut London med Vest-Europa.

Stehen Daysley skriver om dette temaet i The Spectator. Han skriver at vi riktignok fortsatt reagerer med en viss forferdelse når terroren rammer, som nå nettopp i Liverpool. Men våre reaksjoner er tomme, uten innhold.

Han nevner 9/11, som sendte sjokkbølger gjennom en hel verden. Det var som en knyttneve i magen. Her hjemme kan vi beskrive reaksjonene etter 22. juli på lignende måte.

Britene reagerer ikke lenger like sterkt på terrorangrep som de gjorde etter det islamistiske terrorangrepet i London i 2005.

Et grotesk eksempel er reaksjonene etter terrorangrepet mot en popkonsert i Manchester  22. mai 2017, hvor en jihadist sprengte seg selv i luften utenfor Manchester Arena. 22 mennesker bre drept, mange av dem unge jenter. 119 ble skadet i angrepet.

Under to uker senere sang en hel stadion Don’t Look Back in Anger.

Får vi ikke lov til å føle på raseriet selv når våre barn blir drept?

I Liverpool forsøkte en islamistisk terrorist å sprenge fødeavdelingen. Det kan nesten ikke bli verre.

But the test of whether we are truly appalled by this 21st century primitivism will come not today but next week or next month.

Asylsøker med avslag

Terroristen var en syrisk asylsøker, Emad Jamil Al Swealmeen, som fikk avslag på sin søknad i 2014. Rett etterpå ble han arrestert med en stor kniv. Men han ble ikke utvist, han ble definert psykisk syk.

Da konverterte han til kristendommen, en velkjent metode for å forsøke å skaffe seg oppholdstillatelse.

Et kristent par som lot ham bo hjemme hos dem i åtte måneder er sjokkerte over det som har skjedd.

‘There was nothing to suggest he could go on to become radicalised.’

Les også: Liverpool: Drosjesjåfør låste selvmordsbomberen inne i bilen da han så eksplosiver

For bare en måned siden ble David Amess drept i en kirke av en migrant fra Somalia. Dette er nesten glemt nå.

Vi har også opplevd terror utført av muslimer den siste tiden, først i Kongsberg, så på Bislett. Vi sitter igjen med fem ofre, samt en gjerningsmann som ble drept av politiet, og nå hedres med et blomsterhav midt i Oslo sentrum.

Reaksjonene fra myndighetene er velkjente, og er med å å skape en slags nummenhet i befolkningen.

Vi har mistet evnen til å forholde oss til at det finnes mennesker med så groteske overbevisninger at de er villige til å sprenge spebarn i lufta. Vi nekter å forstå hatet i mot oss, for også vi er opplært til å føle avsky for vår egen kultur.

Trying to blow up expectant mothers and babies in incubators in service of your god, your superiority complex, or your personal inadequacies is not just terrorism, but horrorism. It is evil and evil performed to be as violent towards and violating of human decency as is possible.

We should feel horror over what happened in Liverpool. We should feel horror and repugnance and indignation and we should parlay them into public policy, political rhetoric and public attitudes more reflective of the scale of villainy that confronts us. When we stop feeling horror, we have surrendered in our souls.

At ikke alle muslimer driver med terror hjelper ikke, når antall muslimer i Europa blir så høyt. I Storbritannia bor det nesten 2,7 millioner muslimer. Hvis bare én promille av disse vurderer å utføre terror, så er det faktisk snakk om nesten 2.700 tikkende bomber.

Trenden er overtydelig

Britene lot pakistanske muslimer drive serievoldtekt av sårbare, unge, britiske jenter på et industrielt nivå i flere tiår uten å gjøre noe. Overgrepene pågår fremdeles.

Les også: Grooming-skandalen fortsetter: Tre menn dømt for serievoldtekter av barn

Svenskene trekker på skuldrene for hver gjengvoldtekt, knivdrap eller hvis en bombe eksploderer.

Sjokket etter at en mann fra Senegal knivstakk sine to barn for deretter å kaste de fra balkongen 15 meter over bakken går nok fort over. Gutten på tre år døde. Jenta på syv år fikk livstruende skader.

Les også: Barna kastet fra 15 meters høyde – det yngste barnet døde

Listen er uendelig.

Allikevel fortsetter migrantene å strømme inn. På Polens grense mot Hviterussland utspiller det seg et drama som kan avgjøre Europas fremtid.

Selv asylsøkere som får avslag forblir i Europa. I Vest-Europa finnes det ingen vilje til å bruke makt, bortsett fra mot egen befolkning. EU lar Polen gjøre drittjobben for oss, takken er forakt og manglende respekt fra Brussel.

Britene har riktignok sendt soldater til Polen, men sin egen grense har de ikke vilje til å forsvare.

Les også: Frankrike bruker migranter på samme måte som Lukashenko

Det er lett å bli motløs og gi opp. Mange har allerede gjort det, og doper seg med sosiale medier og underholdningsprogrammer på TV. De leser trygge medier som ikke skraper sannheten i overflaten.

Man må våge å ta sannheten inn over seg, for å beholde noe av sin menneskelighet. Fremtiden til både Norge og Europa står på spill.

Men først og fremst: For barnas fremtid. Hvis ikke har vi virkelig mistet vår sjel.

Why aren’t we more horrified by the Liverpool bombing?