SunnmørePosten - Christel R. Håvoll - 20. desember 2018 (English EPUB)

Inger synes at meningen med livet er at man skal utvikle seg og gjøre sitt beste . Ikke bare for seg selv og sin egen familie, men også for at jorda skal bli en bedre plass å bo og være på. Vi er vant til å se henne på stand hvert år i dagene før jul, på sin faste plass på Amfi Moa.

Inger Berit på Moa, desember-2018. Foto:privat.

Inger Berit Nielsen vokste opp i Ystenesgata og var «Bollarjente» selv om hun bodde på Kjerring-territoriet. Dette var pga. at faren Mindor var «Bollarfanatiker». Om du lurer på hva det betyr,  så er det en referanse til hvilket St.Hans bål man holdt med. Noe som oftest var forbundet med hvilket strøk eller bydel man bodde i.

Inger var enebarn. Hun hadde en problematisk far, Mindor, som drakk,  og ei mor Borghild  fra Gøteborg, (tidligere Skoglund)  som var veldig plaget med nervene og derfor spiste piller.

Villstyring på skolen

-På skolen var jeg et problembarn som stadig havnet i trøbbel. Jeg ble mobba fordi pappa drakk.  Stadig havnet jeg i slåsskamper og konflikter med lærere og andre elever.

Hun hadde med seg katten på skolen, og hang seg utav vinduet i tredje etasje for å nevne noe. Dette og liknende episoder førte til at hun måtte bytte skole to ganger.

-Når del ble for gale fikk jeg juling av helsesøster, skikkelig juling til og med.

På Volsdalen skole tok hun igjen da lærerinna dro henne etter håret. Det var fordi hun ikke ville komme frem å løse et mattestykke på tavla,  som hun visste at hun ikke kunne.

-Jeg smalt til henne slik at hun ramlet om kull på gulvet. Etter hendelsen stakk jeg av og ble hos ei venninne i to dager, ettersom jeg tenkte at far min kom til å drepe meg når han fikk vite det. Etter det regnet jeg med at han trodde jeg var død,  så da turte jeg meg hjem igjen. Jeg håpte han dermed hadde myknet litt, noe som også stemte.

Dermed ble pikeskole i Stokmarknes neste stopp for denne unge rebellen.

-Der skulle alt være så fint og flott,  men det var jo alarm på dørene og det hele. Så da stakk jeg av igjen. Jeg rakk å komme meg om bord i sørgående hurtigrute før de tok meg igjen.

Derfor truet lærerinnen de andre elevene med at de ikke fikk gå på kino hvis de ikke banket meg. De var jo også «rampejenter», så de kom jo for å utføre ærendet sitt. Bak grisehuset skulle de ta meg, men da trua jeg med at jeg ville ta for meg hver og en etter tur senere. Dermed begynte de å hyle og skrike og slå i veggene,  men lot meg i fred.

Drar ut i verden og mister foreldrene

Ungdomsbilde av Inger. Foto: privat.

Kort tid etter pikeskolen reiste hun til København og siden til Paris. Livet var i grunnen kaos for ungjenta Inger. Helt til hun kom til England. Der gikk hun på psykiatrisk sykepleierskole,  og lærte å strukturere seg litt.

-Når skolen var ferdig ble det å haike omkring i Europa med en venninne. Jeg var hippie og det var mye drikking på den tiden også. I Roma ble vi anklaget for å ha ranet en fyr og ble satt i fengsel. Til slutt innrømmet han at dette ikke stemte og jeg fikk reise hjem til Ålesund.

Siden følger en lengre periode i San Fransisco hvor giftet hun seg med rikmannsønnen Mike Harrington,  som Inger fikk etternavnet Harrington fra. Familien eide der en stor bar som ble tilholdsstedet for oss mesteparten av tida.

-Dette var jo midt i hippietida så vi levde livet kan du si, helt til det etter hvert gikk over styr etter en tre-fire år. Dermed reiste han til Hawaii for å komme seg,  og jeg dro på nytt tilbake til Europa og etter hvert Ålesund.

Når Inger kom hjem døde først faren av hjerteinfarkt her i Ålesund. Kort tid etter tok moren som var svensk, selvmord i Gøteborg.

Fyll & frelse

-Etter dette ble det en tur ut i verden igjen før jeg kom tilbake, fikk jobb på Brødrene Aarsæther og ei lita leilighet her i Ålesund. Den tida traff jeg igjen gamle venner og hadde det i grunn veldig fint men det ble vel mye «bobling og drikking».

Inger forsto da at hun måtte gjøre noe med livet sitt og skaffet seg mer utdannelse. Siden følger noen år med diverse journalistjobber, noe hun både likte og utførte godt. Imidlertid var nissen fremdeles med på lasset, inkludert et høyt forbruk av alkohol.

-Jeg gikk rett og slett på ræva, full på St. Olavsplass med det resultat at foten ble brukket på fem steder.

Hun havnet i rullestol og møtte den berømte veggen. Gamle traumer, inkludert misbruk, voldtekter og tap dukket opp igjen på grunn av god og grundig psykoterapi. Inger opplevde også på denne tiden å bli frelst, til tross for at hun i utgangspunktet var enormt skeptisk til alt som hadde med religion og kristendom å gjøre.

Som nyfrelst ba hun til Gud om rettledning i forhold til hva hun skulle gjøre med livet sitt. Det gjorde hun fordi hun så gjerne ville gjøre noe av betydning for andre mennesker.

En venn tar like etter kontakt med Inger og forteller at han har vært på et møte med en kar som jobber med gatebarn i Brasil. Han visste at Inger ønsket seg utenlands for å gjøre nytte for seg , så han maste på henne om at hun burde dra dit.

Brazil og barna

Den 30.april 1987 drar Inger til Brazil. Hun jobbet seg over på en båt, etter å ha solgt og aksjonert vekk alle eiendelene sine her hjemme. Den 11. mai samme år ankommer hun kaia på Santos med en skips-sekk over skuldra.

-Der luktet det kunstgjødsel og kaffe. Jeg går rett over gata til det jeg antok var et serveringssted for å få meg en kaffe. Det viste seg imidlertid å være et bordell.

En hyggelig kvinne som jobbet i resepsjonen fikk ordnet med både kaffe og rom på motell,  slik at Inger fikk hvile seg litt før gatemisjonæren fra Sao Paulo ankom stedet for å hente henne.

Inger med noen av barna sine i Brazil. Foto:privat.

Etter hvert fikk Inger ordnet et lite hus med møbler, senger og plass til barn som hun ønsket å hjelpe. I første omgang kom det etterhvert til seks unger, som tidligere hadde levd tøffe liv som gatebarn og opplevd store traumer.

Inger fikk etter hvert flere barn i hus, noe som førte til at presse og media her hjemme begynte å vise interesse. Hun fikk dessuten et par priser som tilførte sårt tiltrengte pengemidler til prosjektet.

– Alt såre vel, helt til en annen som drev med et lignende prosjekt begynte å så tvil om mine evner som omsorgsperson. Senere skulle det vise seg at han selv faktisk var pedofil.

Påstandene han fremsatte ble basert på at jeg røykte, var ute i blant, spilte blues på klubber og en sjelden gang tok meg en whisky. Dommeren var imidlertid ikke enig i at dette var gode argumenter,  så det endte bra.

Inger valgte likevel å flytte fra byen.

-Ved hjelp av en pengepremie fra KK som kåret meg til årets kvinne, ble jeg i stand til kjøpe et stort hus i Santos. På den tiden hadde jeg fjorten barn.

Barnehjemsdriften som hun drev i tillegg utenfor hjemmet, ble da overtatt av en venn av Inger,  som også brenner for dette arbeidet.

Familie, savn og tanker om julestresset

-Jeg er blitt veldig huslig og hjemmekjær av meg, hvem skulle trodd det ler Inger. Ingen som kjente meg før i tiden ville trodd akkurat det om meg. Jeg savner barna mine, hundene og ikke minst barnebarna når jeg er her i Ålesund.

Når hun er i Brazil er det den vakre naturen og vennene her hjemme i Ålesund hun savner mest.

-Jeg har jo ikke familie igjen. Egentlig så tror jeg at mange venner er mer familie enn hva jeg noen gang har hatt her tidligere.

Dette med folk som stresser etter materielle ting er jo fangenskapet som regjeringene har gitt oss. Vi skal ha mer og mer og mer. Midt oppi dette kjøpestresset ser de da ei kjerring som har reist og gjort noe, der jeg sitter på plassen min i kjøpesenteret.

Folk kan finne på å snakke med meg om alt mulig rart, fra underlivsoperasjoner til spøkelser som kommer opp gjennom gulvet. Så det er veldig interessant. De vet at jeg skal reise snart og at jeg ikke går å sladrer.

Jula for Inger handler helt om Jesus og Gud og kan derfor være hvor som helst. Denne jula skal hun feire på et Air France fly fordi hun ikke ville feire jul hjemme i Brazil.

-Jeg sa til ungdommen at nå er dere voksne og har lært dere å lage jul selv. Ergo kommer jeg første juledag og vil ha ei ren seng. Så kan vi heller lage god middag og feire nyttår i lag. Jeg er sikker på at jeg får mer utav julaften når jeg sitter på flyet å snakker med han i overetasjen, enn om jeg hadde sprunget rundt hjemme å stresset. Da ville jeg servert alle sammen og fokusert på helt andre ting.

En stille stund med Inger og Jesus høyt der oppe på vei fra lille Norge til store Brazil… Det blir hennes julefeiring dette året.

Inger utenfor kjøpesenteret Amfi Moa . Foto : Privat.

Tanker om fremtiden og om livets utfordringer

-Innimellom bekymrer jeg meg for fremtiden til barna og barnebarna. Mye på grunn av den «nye presidentjævelen» i Brazil som er rasistisk ovenfor mørkhudede mennesker. Jeg som kommer fra «opphakkede» familieforhold hadde aldri trodd det,  men familien betyr mest nå. Alle mine unger er jo «svarte» og det blir ikke lett for dem fremover om han der får sitte med makten.

Det hun er mest stolt av i livet er at hun har klart å komme inn til sjeler som har vært så mishandlet at de ikke så håp i det hele tatt. Slik var det jo for disse barna, inntil de møtte Inger. Selv om de nå er voksne har det jo kommet barnebarn til, hele ni stykker faktisk.

Enkelte av de voksne ungene til Inger sliter dessuten med store utfordringer. Psykisk utviklingshemming og rusproblematikk for eksempel. Et av barnebarna hennes som er lam trenger hjelp til både hjelpemidler og helseomsorg i form av blant annet rullestoler og fysioterapi. Hun hjelper også 3-4 vanskeligstilte familier med månedlige tilskudd av mat.

Angrer hun på noe? Nei. -Jeg kunne jo tenkt meg å ha drukket og herjet mindre slik at kroppen hadde vært i bedre form. Men da hadde jeg ikke vært den jeg er i dag, på godt og vondt. Jeg er den jeg er i dag på grunn av alt jeg har gjort.

Akkurat den livsreisen er det vel som har hjulpet henne å hjelpe disse barna som alle i utgangspunktet hadde gitt opp. Hun har selv følt livets skyggesider på kroppen og vet hvordan det føles.


19 AUGUST 2021

Barnehjem I Brasil

For tjue år siden solgte Inger B. Harrington alt hun eide, og reiste til Brasil for å drive barnehjem i Sao Paulo.

NRK - Helge HelgheimPublisert 12. sep. 2007 kl. 03:14

- Det var Guds vilje at jeg skulle reise, sier Inger Harrington, som feiret 60-årsdagen sin forrige helg.

Stiftelsen Casa Emanuel

Casa Emanuel ble dannet av Inger B. Harrington i 1988 og omdannet til en stiftelse i 1997.

Casa Emanuel ble dannet etter at hun hadde besluttet å reise til Brasil for å hjelpe gatebarn. Hun hadde mange medhjelpere i starten som brukte tid og krefter på å samle inn penger til hennes arbeide.

Det har gjennom mange år vært et behov for strammere økonomisk struktur i organisasjonen, noe Inger selv ved flere anledninger påpekte.

Inger og det nye styret vedtok derfor sommeren 1997 at organisasjonen burde omdannes til en stiftelse. De nødvendige papirer ble undertegnet og sendt til fylkesmannen i Møre og Romsdal. Stiftelsen ble deretter registrert og godkjent.

Opprydding
I dag er Casa Emanuel en stiftelse underlagt Fylkesmannen. Dette ble besluttet etter at organisasjonen hadde vært gjennom en turbulent økonomisk vanskelig tid, og et samlet styre ønsket en forandring. Dette ble gjort under Ingers besøk i Norge sommeren 1997 og godkjent av fylkesmannen i november samme år.


Vil starte suppekjøkken i Brasil

Inger Berit Harrington har i snart 30 år gjort alt hun kan for å hjelpe gatebarn i Brasil. Nyttårsforsettet hennes er å starte et suppekjøkken i São Paulo for å hjelpe enda flere.

NRK - Ina-Kristin Lindin - Publisert 26. des. 2014 kl. 16:29

Det var i 1987 hun solgte alt hun hadde og dro til Brasil for å hjelpe de mange foreldreløse barna i São Paulo. Brasilianske myndigheter har anslått at det er omtrent 15.000 gatebarn i byen. Trolig er det mange flere.

Forsørger fortsatt fire

Harrington har tatt seg av og oppdratt 14 barn i sitt eget hjem i Ubatuba. Den eldste er nå blitt 39 år og den yngste 18 år. I tillegg har hun drevet barnehjem – alt for å gjøre livet lettere for så mange barn som mulig. Fire av barna hennes bor fremdeles hjemme.

– Ungene mine hadde en helt forferdelig barndom med mye vold og misbruk. To av dem har fysiske og mentale problemer så de klarer ikke seg selv. Den tredje må ha hjelp fordi han prøver å bli rusfri og sistemann går på skole. Han holder på å utdanne seg til frisør, forklarer hun.

Samler inn penger i Norge

Hvert år reiser hun hjem til Norge og Ålesund i desember for å samle inn penger til stiftelsen Casa Emanuel. Da sitter hun på sin vante plass utenfor Coop Obs! og bruker tiden til å hekle og hilse på folk som kommer bort for å gi penger og titte i albumet som hun har på et bord ved siden av seg. I albumet er det bilder fra et langt liv i Brasil, blant annet av Harrington og barna og bilder fra de mange julefeiringene.

– For å få ting til å gå rundt er jeg nødt til å komme hjem og selge lodd for å samle inn penger til barna. I tillegg har jeg tre små campinghytter som jeg leier ut. De ligger rett ved sjøen, hundre meter fra stranda. I hver hytte er det plass til fire personer, forteller hun.

Nå er disse leid ut fra jul og frem til det store karnevalet i Brasil er over. Ellers leier hun disse ut i helgene når det kommer turister.

– Det hjelper litt på, men vi kan ikke ta for mye for de enkle hyttene. Så vi klarer oss ikke bare på det. Jeg må hjem og ha lotteri, sier hun.

Kjemper for barnebarna

Harrington er veldig opptatt av at barnebarna skal få det så godt som mulig. Hun har ni barnebarn.

– Jeg er opptatt av å ta meg av dem også. De har jo ikke vært borti narkotika og slike ting. De skal bli individ som duger og klarer seg selv. Det er noe jeg kjemper for, sier hun.

Harrington har mange å ta seg av og alltid mange bekymringer for fremtiden. Men akkurat i julen tar hun seg litt tid til å slappe av og nyte livet.

– Akkurat nå sitter jeg på terrassen og hører på gresshoppene som synger for oss. På den norske julaften hadde vi enkel mat og en veldig stille og rolig kveld med barnebarn og foreldrene deres, forteller hun.

Les også:

Stoppet i tollen

Første juledag som er dagen de feirer i Brasil, feiret hun sammen med seks barnebarn og sju av sine egne barn, i tillegg til noen naboer som kom innom på julemiddag. Hvert år før jul når hun reiser hjem til Brasil prøver hun å få med seg bacalao, norsk laks og Edameroster. Men dette får hun aldri ta med seg over grensen.

– Jeg blir alltid stoppet i tollen, så nå skal jeg slutte med det. Vi pleier å ha en god julefrokost og da hadde det vært godt med røykelaks. Men de glemte å ta krydderet mitt, så jeg skal lage forskjellig sorter sild. Så det blir litt norske tradisjoner uansett, sier hun.

Til tross for at det ikke ble bacalao i år heller, ble det en flott festmiddag med mye hygge.

– Første juledag lagde vi en diger middag med kalkun og tre desserter. Også var vi på stranda hele ettermiddagen hvor noen badet og andre spilte kort, forteller hun.

Vil starte suppekjøkken

Etter jul og nyttår har hun nye planer hun håper å få realisert.

– Jeg har lenge lurt på om vi kan få til å starte et suppekjøkken for «Guds vingeklipte fugler» som går og roter i bosset her for å finne mat. Jeg har ikke helt tatt stilling til det, men jeg tror at det kommer til å skje i år.

Jeg skal stå på og samle inn det jeg klarer for å få dette realisert, sier hun.

Når vi spør henne om det er noe hun har lyst til å tilføye i slutten av intervjuet, er hun rask med å svare.

– Jeg har lyst til å takke alle hjemme som har vært så sjenerøse, kjekke og snille. Det er så mange som har kommet bort og tatt lodd og lagt penger i bøssen min. Jeg ønsker alle en litt forsinket julehilsning og alle må ha et fantastisk, godt, nytt år, med masse ro, fred og kjærlighet, sier hun.

Astrid Overaa har laget teaterstykke om Harrington. Se nyhetsinnslagene her:

Publisert 26. des. 2014 kl. 16:29



- Vi er der framleis!

Inger Harrington har vore 20 år i Brasil. Men kvar haust har ho ein månad heime i Ålesund for å minne oss på at dei finst - ho og gatebarna i São Paulo.

Torild ØvrelidOdd Sørås - NRK - Publisert 20. nov. 2007 kl. 10:51

Då Inger Harrington kom til Brasil i mai 1987, var det med pengar ho hadde skaffa sjølv. Etter ein alvorsprat med Vårherre - "Sjefen i toppetasjen", som ho sjølv kallar han - endra ho livet sitt fullstendig.

Idealisten

Ho heldt auksjon og selde alt ho eigde av jordisk gods - og med pengane ho skaffa starta ho arbeidet blant gatebarna i São Paulo. Etter kvart adopterte ho fjorten barn. No er dei vaksne, og enkelte av dei har stifta familie på eiga hand.

Treng stadig pengar...

Men Inger Harrington gir seg i kast med andre prosjekt.

Ho har kontakt med ein heim for hiv-smitta barn som treng hjelp til det meste, anten det er husleige som ikkje er betalt eller ei ubetalt straumrekning....

Dessutan har ho engasjert seg i eit fotballprosjekt for å leie gutar inn i sunne aktivitetar i staden for å verte kurerar for narkotikalangarar. Ho hadde pengar til ball, fotballtrøyer og gjerde rundt banen dei spelar på - men som ho sjølv seier: då ho vart kjend med dei, spela dei utan sko, og somme svima av under trening av mangel på mat...

Draumen

Håpet no er å få inn hundre tusen kroner før ho reiser heim til Brasil den 20.desember. Fram til den tid er ho å finne ved loddbordet sitt på StorMoa i Ålesund. Her kan du vinne bilete Inger har måla sjølv.

Publisert 20. nov. 2007 kl. 10:51




HER ER EN VIDEO PRESENTASJON AV INGER-BERITS LIV OG AKTIVITETER SAMT HENNES AVSKJED 19 AUG 2021


Av-Tore og Dinora Christiansen - Venner og naboer i Ubatuba, Brasil

20 Aug 2021

Del på Facebook Tweet på Twitter  Faktaboks: f.16.08.1947. Singel, tidligere gift to ganger. Livmotto: Ha lave forventninger og store forhåpninger. Du må ikke forvente noe, bare håpe at det skjer og gjøre noe med det.

Ønsker du å støtte Inger og familien med noen kroner til jul? Da har du mulighet til det frem til mandag ved å enten handle med henne,  eller gi en donasjon. Du finner henne på Amfi Moa Nord, rett rundt hjørnet for OBS butikken!

Det er også mulig å vipse til dette nummeret: 90700027, for de som ønsker å gi et bidrag på den måten.


COPYRIGHTS

Copy & Paste the link above for Yandex translation to Norwegian.

WHO and WHAT is behind it all ? : >

The bottom line is for the people to regain their original, moral principles, which have intentionally been watered out over the past generations by our press, TV, and other media owned by the Illuminati/Bilderberger Group, corrupting our morals by making misbehavior acceptable to our society. Only in this way shall we conquer this oncoming wave of evil.

Commentary:

Administrator

HUMAN SYNTHESIS

All articles contained in Human-Synthesis are freely available and collected from the Internet. The interpretation of the contents is left to the readers and do not necessarily represent the views of the Administrator. Disclaimer: The contents of this article are of sole responsibility of the author(s). Human-Synthesis will not be responsible for any inaccurate or incorrect statement in this article. Human-Synthesis grants permission to cross-post original Human-Synthesis articles on community internet sites as long as the text & title are not modified