Politikernes ville ferd mot undergangen
Resett - Av Jon Gulbrandsen -2. mars 2020 | 22:12
Politikere burde ha vært de aller beste av oss, de mest intelligente, de mest kunnskapsrike og mest erfarne, de ærligste, de mest ydmyke, de mest uredde, de med størst integritet og høyest moral.
Men mye tyder på at vi har fått det stikk motsatte.
Les også: Norske politikere må aldri glemme grunnloven og det norske folk
Det kan mange ganger se ut som om vi har fått mennesker med svake deduktive evner, ingen realfaglig kunnskap, liten erfaring og dårlig moral. De virker feige og servile overfor krefter som de oppfatter som sterkere enn seg selv, og de fremstår ofte som selvopptatte og arrogante.
Det finnes noen få hederlige unntak, men politikere av typen Trygve Bratteli og Carl Joachim Hambro er i praksis utryddet fra norsk politikk. Det samme gjelder mannen, som er erstattet av batikk-dundrer, metroseksuelle mannslinger og unge latte-drikkende syklister av ubestemmelig kjønn.
Det ser med andre ord ut som om noe har gått forferdelig galt under selve seleksjonsprosessen av norske politikere. Jeg vet ikke hva som har skjedd, men det jeg ser er at dagens partiapparater, fra ytre høyre til ytre venstre, spyr ut en politikertype som er kliss like; de ser likedan ut, de er unge og uerfarne, de mener omtrent det samme, og det de mener faller stort sett innenfor rammene av hva en kan forvente av liberale relativister og konstruktivister à la Thomas Hylland Eriksen.annonse
Men dermed gjenspeiler de ikke lenger befolkningen, slik meningen en gang var.
Jeg hørte en gang en jagerflyger og en marinejeger beskrive jobbene sine omtrent slik; «det er en spennende og meningsfull jobb, men med rimelig høy fuck-up faktor». Med det siste mente de at dersom de gjorde en feil, så fikk det synlige og dramatiske konsekvenser som det ville være vanskelig å snakke seg ut av. Klipper du en høyspentledning med halefinnen og må skyte deg ut, er du på førstesidene med en gang, og du har ingen andre å skylde på enn deg selv.
Men jagerflygere og marinejegere er realister, og de har på forhånd vært gjennom en beinhard seleksjonsprosess som effektivt luker ut sinker, så de gjør egentlig ikke så veldig mange tabber.
Dessuten er det slik at selv sinker møter kvalifikasjonskrav. For eksempel må du ha førerkort for å kjøre moped og fagbrev for å vaske golv, så egentlig vet vi alle mer eller mindre hva vi holder på med.
Unntaket er politikere. Dette er den eneste yrkesgruppen som det ikke kreves noe som helst av, noe som er oppsiktsvekkende, fordi de har de vanskeligste, mest ansvarsfulle og høyest betalte jobbene i landet, og hva fuck-up faktoren gjelder, så går de både jagerflygeren og marinejegeren en høy gang.
Men de får altså skjøtte sitt arbeid uten noen form for kvalitetssikring, verken intellektuelt eller karaktermessig, og det får heller ingen konsekvenser dersom de tabber seg ut.annonse
Dette kan forklare ganske mye, slik som da de signerte EØS-avtalen og flere andre grunnlovsstridige avtaler uten en gang å spørre oss, eller da de av uforståelige årsaker slukket FM-nettet og innførte DAB+ som det eneste landet i verden. NAV-reformen og andre reformer er heller ikke akkurat noen suksesshistorier for å si det mildt, og det samme kan sies om fregatter, biodrivstoff, milliardlån til dysfunksjonelle stater, vindmøller, NH-90-skandalen, bilfrie byer, utekontorer, karbonfangst, elektriske ferger, resultatløse u-hjelpsprosjekter og diverse regnskogsfond i multimilliardklassen.
Men det forklarer også hvorfor vi ikke lenger har råd til å bygge veier eller å gi kreftpasienter medisiner.
Å dukke ned i bare én av disse sakene, blottlegger en avgrunn av uforstand. La meg bare nevne politikernes brilliante løsning på energispørsmålet: Bort med atomkraft, kull, olje og gass, og inn med vedfyring, sol og vind. Problemet med dette er 286 milliarder i årlige inntektstap, 50 milliarder ut til FN, avskoging, naturødeleggelser, høyere skatter (fordi vindenergi må subsidieres), energimangel (fordi tilgjengeligheten av sol og vind er uregelmessig og begrenset), ekstrem fattigdom og nød.
Jeg vet litt om hva fattigdom betyr, fordi jeg til daglig bor i Burundi, som på IMFs liste er verdens absolutt fattigste land. Men ungdomspolitikerne våre vet svaret på dette, som alt annet; ingen problemer, vi kan bare «leve av havet, tang og tare, smarte bygg, sirkulærøkonomi og bioøkonomi».
Men i virkeligheten legger de opp til at en hel nasjon skal begå kollektivt selvmord, i et håp om at resten av verden skal følge etter oss og gjøre det samme, uten at de vil gjøre rede for hvorfor.
Alt de har er en hypotese som de ikke en gang har forsøkt å falsifisere; nemlig CO2-hypotesen. I korthet går denne hypotesen ut på at menneskelige CO2-utslipp varmer opp jorda og gir oss mer uvær, så mye uvær at det vil gjøre livet vanskeligere for oss.
Men foreløpig er det slik at økende CO2-konsentrasjoner gir oss mindre uvær og færre problemer.
I naturvitenskapen er det slik at vi krever av en hypotese at 1) den skal ha røtter i observasjoner, 2) den skal formuleres slik at dersom den ikke er sann, så skal den være mulig å avsanne (falsifisere), og 3) det må være en statistisk sammenheng mellom de faktorene som hypotesen sier henger sammen.
Hypoteser kan dessuten ikke bekreftes, bare avkreftes, fordi alt du trenger for å torpedere en hypotese er en annen hypotese med samme konsekvens. Derfor våger vi bare å tro på en hypotese etter at den har unngått å bli avkreftet flere ganger, og at den på samme måte har overlevd møtet med konkurrerende hypoteser.
Slik fungerer all naturvitenskap, men altså med ett enestående unntak; CO2-hypotesen. For her sier politikerne, som for øvrig også representerer et unntak, at CO2-hypotesen verken skal testes eller utfordres av andre hypoteser.
Eller som Gro Harlem Brundtland formulerte det i 2007; «det er umoralsk å tvile», og litt senere «Det er ikke behov for noe mer diagnose. Diskusjonen er forbi!» Eller som Venstre sier i sin nye kampanje; «Vi diskuterer ikke om jorden er flat eller om klimaendringene er menneskeskapte.»
Forskningsmidler går derfor bare til regjeringsansatte forskere som ikke utfordrer CO2-hypotesen, og pressestøtten brukes på samme måte; NRK oppretter en egen klimaredaksjon hvis oppgave bare er å forkynne CO2-hypotesen, og avisene sensurerer systematisk bort dissidenter.
Det eneste unntaket er de frie nettavisene, men disse er nå under heftige angrep fra samme hold, hvor de bl.a. blir forsøkt stengt, samtidig som sensuren av de sosiale mediene hardner til.
Ironien er at politikerne selv bruker sosiale medier, og slik uforvarende blottlegger sin egen uvitenhet. Eksempelvis twitrer unge Sveinung Rotevatn at gresshoppesvermer i India oppstår som en følge av global oppvarming. Dette er nytt for meg, men kan hende dette er en ny, og forhåpentligvis falsifiserbar hypotese som avventer testing av Cicero? Eller kanskje er det omvendt?
Rotevatn er bedt om å forklare seg, men han avfeier spørsmålet med at han ikke har tid. Men han får støtte av Jan Tore Sanner som serverer følgende non-argumentative argument; «Nå er det alvor!»
Jeg har levd et helt liv i naturvitenskapens tjeneste, men jeg forstår absolutt ingenting av hva juristen Rotevatn og reklamemannen Sanner sier, annet enn at de mener å ha forstått noe som jeg ikke har forstått, og at de, i likhet med fru Brundtland, av en eller annen grunn ikke ønsker å diskutere det.
Men jeg tror svaret er skremmende enkelt: Jeg tror heller ikke politikerne våre forstår noe av dette.
Jeg tror problemet er at forskning styres av politikere, og at politikere styrer med ord, men fordi de ikke forstår vitenskap så godt selv, styrer de med generelle og upresise ord. De angir bare områder som de av ideologiske årsaker synes er viktige, slik som grønne skifter, kaldere vær og flere kvinner, hva nå det skulle være godt for, men det sier de da heller ingenting om. Og det kan kanskje være like greit, fordi de største sivilisasjonene har utviklet seg i varme klimaperioder, og ikke kalde.
Deretter kaster de disse ordene over til byråkrater og sulteforede forskere, som sender de samme ordene i retur som prosjektsøknader (for hva annet kan de gjøre?), og dermed tror de at de har støtte for visjonene sine, mens det de i realiteten har gjort er å bite seg selv i halen.
Likevel, på grunnlag av dette monumentale selvbedraget har de angrepet og avlivet, først samfunnsforskningen, så naturvitenskapen, så riksmediene, for deretter å gå til frontalangrep på uavhengige nettaviser og sosiale medier. Til slutt annonserer de at de vil øke skattene, betale astronomiske beløp til FN, legge ned oljenæringen og så melde oss inn i en slags verdensregjering, hvis jeg har forstått dem rett.
Ikke uventet reagerer kronekursen med en nedtur, og den norske kjøpekraften svekkes.
Men jeg tror de forstår at nordmenn flest ikke ønsker noe av dette, så de svarer med å dekonstruere oss etter mal av Thomas Hylland Eriksen slik at vi i teorien ikke lenger eksisterer, etter å ha importert en million utlendinger som synes politikernes avnasjonaliseringsprosjekt er en strålende idé.
Nordmenn er riktignok trege, men også vi har en tålegrense, og den krysses når levebrødet tas fra oss.
Historisk sett er det på dette stadiet at revolusjoner oppstår, og revolusjoner er ofte blodige. Advarslene er der allerede, for det er et voksende raseri i befolkningen og det er et opprør i emning. Men jeg tror ikke politikerne ser det, noe som er et klassisk symptom for dekadente og før-revolusjonære samfunn, fra Romerrikets fall til den franske revolusjon og Ceaușescus endelikt.
Les også: Regjeringen har brukt over 19 millioner kroner på avgåtte regjeringspolitikere
Men de bør være forsiktige, for dersom de fortsetter som de stevner, vil Norge gå mot et nasjonalt sammenbrudd.
Jeg skrev allerede om dette for 7 år siden:
THE OTIUM POST
30/11/2013
Kompetanse og erfaring i tjenesten
Når man tidligere leste om kaos i Norge innen nesten alle statlig drevne departementer må det i årenes løp ha utviklet seg en ukultur der beslutningsansvar gis til ukompetente ledere som i stor grad baserer deres beslutninger på 'synsing' heller enn å lytte til sine fagfolk og kompetente rådgivere. Det burde heller ikke være så lett å endre på etablerte systemer som har vist seg å fungere på en tilfredsstillende måte. Glem ikke at disse systemene har evolvert over lang tid og er resultatet av ERFARING.
Går man igjennom de personlige data til både stortingsrepresentantene,og enda verre studerer yrkesbakgrunnen til de regjeringsansatte og ikke minst statsrådene,finner man mennesker med tildels middels utdannelse med kort yrkesaktivitet i lave stillinger. Gjennomsnitten er også meget unge med tilsvarende erfaring fra det virkelige liv. Når så disse unge,uerfarne statsrådene skal råde sine ledere som heller ikke hører på tusenvis av innleide private rådgivere,må det nødvendigvis gå galt.
Demokrati er vel- og bra, hvor hvem- som helst kan representere samfunnet på Stortinget, MEN, den valgte regjeringen MÅ ha SOLID backup fra erfarne ledere av departementene med solid kompetanse innen SINE felt. Det blir for eksempel katastrofalt om en bankkasserer fra Hedmarken gis frie tømmer med forvaltning av vårt pensjons/oljefond uten tilstrekkelig oversyn fra Stortingets kontrollorganer. Det var slik Hitler's 'demokrati' også fikk ture frem,det var jo en flertallsregjering, man kunne jo ikke si noe... resultatet snakker jo også for seg selv.
Det må ikke bli slik at partigrensene er så uoverkommelige og partipiskene så ivrige at vi glemmer at menneskenes ve- og vel er viktigere enn regjeringens dogmer.
Ikke BLIND demokrati i Stortinget men demokrati med ANSVAR- og SAMVITTIGHET.
Som sakene var tidligere hørte jeg fra flere av stortingsrepresentantene at de var maktesløse da de rød-grønne saa ut til å ha bukta og begge endene av en eller annen grunn. Det til tross,finnes det flere midler til å 'tukte' en villfaren regjering,noe Alvheim viste oss flere ganger.
Etter min oppfatning legges det også i dag for stor vekt på å overholde kjønnskvotering heller enn erfaring og alder. Det burde legges inn en tredje faktor,nemlig alderskvotering. Da flere og flere pensjonister nå oppmuntres av regjeringen til å arbeide lenger,hvorfor ikke inkludere en viss prosent av pensjonister i kabalen som i gjennom sitt lange liv har vært suksessfulle ledere med mye erfaring og visdom. Ser man på fordelingen for eksempel i England og Brasil er majoriteten av representantene mennesker som er godt oppe i alder.
Posted by admin at 30/11/2013 - 15:56