Document - Av: Christian Skaug  1. april 2019, 21:46

En av de viktigste grunnene til at Norge ligger i åndelig mørke, er at mange viktige bøker aldri blir utgitt eller lest i vårt land. Situasjonen forverres etterhvert som revolusjonen i Europa skrider frem.

En rekke betydelige forfattere med store nedslagsfelt i Europa som har skrevet godt om forvandlingen av våre samfunn, er ganske enkelt ukjente for den norske allmennheten; andre blir ikke utgitt til tross at navnene deres er kjent; atter andre blir utgitt, men ikke omtalt og dermed lite lest.

Mange i Norge vet hvem Thilo Sarrazin er uten å ha hatt mulighet til å lese ham, fordi hans bok «Deutschland schafft sich ab» ble en ekstraordinær suksess i Tyskland som fikk mye presseomtale. Men nesten ingen i Norge vet hvem for eksempel hvem Éric Zemmour er, til tross for at han har solgt masse bøker i samme sjanger, skriver fast i en av Frankrikes største aviser og leverer noen av Europas skarpeste samfunnsanalyser. Alle vet hvem pave Benedikt XVI er, men knapt noen kjenner til hans bemerkelsesverdige forfatterskap før han ble pave. Douglas Murray er godt kjent i Storbritannia etter en rekke opptredener på BBC, og «Europas underlige død» er oversatt til alle europeiske språk, men når denne suksessrike skribenten kommer til Norge, er det knapt noen journalister som er interessert.

Cappelen Damm gav en tid ut Ayaan Hirsi Ali, men sluttet med det. Det er som om man rett og slett ikke vil vite. Gyldendal gav en tid ut Oriana Fallaci (1929–2006), men sluttet også med det. Og det er nettopp Fallaci det skal handle om her.

År 2004 var vitne til to bemerkelsesverdig suksessrike utgivelser fra denne verbalt hardtslående skribenten fra Firenze, som mot slutten av sitt liv bodde mest i New York. Tidlig på året utkom «Fornuftens styrke», som undertegnede hadde fornøyelsen av å oversette for Gyldendal. I forveien hadde samme forlag utgitt «Sinnet og Stoltheten», oversatt av Bjarte Kaldhol – nå min oversetterkollega i Document Forlag (han arbeider for tiden med Roger Scrutons «Conservatism», som utkommer til høsten).

Men fra Fallacis hånd kom det senere samme år en tredje bok hvor hun fortsatte sitt generaloppgjør ikke bare med islam, men også med Europas svakhet og unnfallenhet i det Samuel P. Huntington kalte sammenstøtet mellom sivilisasjoner.

Den gav Gyldendal aldri ut, og siden denne forlagshistorien om en bok som ikke kom ut, aldri er blitt meddelt offentligheten før, passer det fint å gjøre det nå. Document har nemlig besluttet å gi den ut. Men først forhistorien:

Fredag den 6. august 2004 var det uutholdelig varmt i min adopterte hjemby i Italia, og vår familie bestemte seg tidlig om morgenen for å rømme til fjells for å puste lettere i Appenninene, der mine svigerforeldre hadde en fritidsbolig på 1600 meters høyde. Like før vi skulle dra gikk jeg min vane tro til aviskiosken for å plukke opp dagens utgave av Corriere della Sera, bare for å oppdage at en ny bok av Fallaci på 126 sider ble utgitt i paperback sammen med avisen mot et ekstra beløp.

Til venstre Oriana Fallaci. Foto: Piero Raffaelli / Alamy Stock Photo. Til høyre artikkelforfatterens bilde av den nå lett gulnede boken som kom ut den 6. august 2004.

«Oriana Fallaci intervjuer Oriana Fallaci» lød tittelen på boken, som hadde samme minimalistiske omslagsdesign som de to foregående utgivelsene – i hvitt denne gangen. Hva hadde motivert forfatterinnen til å skrive enda en bok så raskt etter den forrige? Hun ville fullføre sin kraftanstrengelse før hun døde. Jeg forstod med én gang at denne også måtte oversettes til norsk, besluttet selv å gripe fatt i saken, og kjøpte boken straks.

Det siste gjorde mange andre i Italia også i løpet av formiddagen. Opplaget på en halv million ble revet bort på fire timer (en kvart million til ble solgt i løpet av de neste ukene, og enda en kvart million til i september).

Før vi satte oss i bilen for å kjøre avsted til fjells, gikk jeg inn igjen og hentet den gamle diktafonen med mikrokassetter som jeg hadde arvet en gang min far byttet kontor og ikke trengte slikt utstyr lenger. I oversettelsesarbeidet som skaffet meg noen ekstra slanter under studiene, hadde jeg oppdaget denne teknikken for ekstrem hurtigoversettelse: Gjør opptak av en spontan, muntlig oversettelse, og skriv den ned etterpå mens du lytter til opptaket. Resultatet må uunngåelig finpusses hvis kvalitetskravene er høye, men hvis tiden er viktigst, er teknikken fullt brukbar.

Det ble ikke mange metrene til fots på meg i fjellet den helgen, og det var heller ikke stort kone, barn og svigers så til meg utenom fellesmåltidene. Allerede i bilen på vei opp begynte jeg å lese inn teksten. Det gled lett unna. Mikrokassettene tok slutt omtrent ved side hundre, og laptop hadde jeg ikke med, så ferdig ble jeg heller ikke den helgen. De resterende sidene ble unnagjort i ledige stunder i ukene som fulgte. Smarttelefoner med diktafonfunksjon var ikke allemannseie på den tiden – og det hendte fremdeles at man så folk i ansiktet.

Ikke før er boken ferdig hurtigoversatt, innen Fallaci overrasker igjen: I desember kommer «Oriana Fallaci intervjuer seg selv» ut mellom stive permer i bokhandlene, denne gangen er omslaget gult. Men flere ting er lagt til teksten med den lett endrede tittelen, og boken har et etterord som er så langt at det nesten er en fjerde bok. Fallaci gir den da også en egen tittel: «Apokalypsen». Ja, det er Johannes’ Åpenbaring hun hentyder til.

I januar 2005 får jeg unnagjort det man i fravær av flere overraskelser (som ikke kom) må anta er hele det endelige forlagsproduktet, som er blitt over dobbelt så langt som opprinnelig. Oversettelsen sendes naturligvis til Gyldendal. Hadde de sagt A og B, måtte de også si C, tenkte jeg.

Men dengang ei.

Etter flere måneder og en rekke purringer beslutter Gyldendal ikke å utgi boken. De gir med andre ord etter for den massive kritikken av forrige utgivelse, der noen av offentlighetens faste nek mente de hadde lest «Mein Kampf» om igjen. Et kristent forlag tilbys den samme oversettelsen, men svarer at selv om islam riktignok er fæle greier, gjør jo Fallaci seg nesten like ille. Hun var jo blitt sammenlignet med Osama bin Laden, selv om det var blitt presisert at Fallaci riktignok ikke hadde drept noen.

Det ble ikke så lenge jeg tenkte over saken, og ingen flere publiseringsforsøk. Livet gir jo ingen mangel på ting å henge fingrene i, og består heldigvis av annet enn politikk. Min bedre halvdel ble snart gravid igjen, og tilværelsen ble fylt med annet å tenke på. Manuskriptet ble printet ut og brent inn på en CD, og begge deler ble lagt i en skuff og bortimot glemt. I løpet av de fjorten årene som er gått siden Gyldendals unnlatelsessynd, har kun to snaue håndfuller av personer fått tilgang til den oversatte teksten. I mellomtiden er unnlatelsessyndene blitt en slags ny norsk forlagsstandard. Det er vel unødvendig å si at de var, er og trolig blir lysår fra å være Charlie.

Blant personene som fikk lese teksten, var Hans Rustad – lenge før vi møttes eller innledet noe samarbeid. Noen måneder i forveien hadde jeg oppdaget både han og Document, og jeg fattet med ett interesse for begge da jeg kom til å snuble over den omtrent eneste anmeldelsen av «Fornuftens styrke» som viste forståelse for hva teksten handlet om, dens tekniske feilskjær til tross: Europa er truet, og vi er dårlig forberedt. Document-redaktørens respons til Oriana lød: Shine on, you crazy diamond! Det var godt oppsummert. Fra tid til annen har han nevnt at oversettelsen burde utgis.

Den klare innsikten i hvordan det står til med vår verdensdel, befant seg altså hos en forfatter og krigskorrespondent som av og til begikk overdrivelser, unøyaktigheter og toscansk storkjeftethet, men den trengte ikke inn hos petimetrene med rødblyanter som hengte seg opp i uvesentlige detaljer med varierende grad av hypermoralsk harme, og i det hele tatt ikke så skogen for bare trær. Det er ingen grunn til å lure på hvem folk flest har mest tiltro til. Uansett ser det ut til at romankunsten heretter er eneste tillatte arena for den vesentligste innsikten. Michel Houellebecq selger da også som hakka møkk. Men også Fallaci besatt det ekstra følsomme sanseapparatet som romanforfattere gjerne har. Det er ikke ufeilbarlig, men det er uunnværlig.

Document Forlag har altså besluttet å utgi dette tredje bindet i Fallacis anti-islamske trilogi, og har gått til anskaffelse av de norske rettighetene til «Oriana Fallaci intervjuer seg selv – Apokalypsen». En finpuss av den gamle oversettelsen ferdigstilles i disse dager, og resultatet vil bli tilgjengelig forholdsvis raskt. Boken kan allerede nå forhåndsbestilles – til favørpris for dem som er tidlig ute.

Hvorfor gir vi ut denne boken nå?

Dels fordi det er moro å la offentligheten få vite hva det var Gyldendal ikke våget å utgi for fjorten år siden, og dels fordi det er en slags plikt å gjøre teksten tilgjengelig.

Initiativet har også et visst element av trass, livsnødvendig trass. Sensuren i offentligheten og selvsensuren blant individer har i løpet av tiden som er gått, antatt kvelende uutholdelige proporsjoner. Med en intellektuelt dødelig cocktail av sløvhet, feighet og teknologi er det frie ordet i praksis i ferd med å bli skuslet bort. Det er viktigere enn noensinne å bruke det, for Vest-Europa begynner å minne om Øst-Europa de siste tiårene før jernteppets fall. Vaclav Havels essay «De maktesløses makt» virker nesten like relevant for vesteuropeere i dag som for østeuropeere i går.

Men det skal fremdeles være lov å offentliggjøre provoserende ideer i Europa, selv om det – som i Fallacis tilfelle – er ensbetydende med å sammenligne islam med det første dyret i Åpenbaringen og islams hjelpere med det andre, for dermed i praksis å si at det er Satan som er på ferde. Dagens puddingkristne har jo sluttet å snakke om gode og onde krefter, noe som var ABC for kristne for hundre år siden. Tanken på at muhammedanismen representerer ondskap som må møtes med muhammedanermisjon, virker i dag som fra en annen geologisk epoke. Vi er snublende nær å leve i en orwellsk virkelighet hvor språket, oppdragelsen, informasjonen og omgivelsene generelt gjør denslags til en umulig tanke. Historien blir utenkelig. Der er vi i dag som den våkner igjen.

Det handler også om å forstå Italia. Fallaci solgte noe sånn som fem millioner bøker i sitt hjemland etter 11. september 2001, og var en folkekjær forfatter. Det er en forlagssuksess som nesten kan måle seg med den Hans Nielsen Hauge hadde da han reddet Norge. At disse bøkene befinner seg i mange italienske hjem, er med på å forklare dagens Italia. En skikkelse som Matteo Salvini ville neppe ha vært mulig i et kulturelt klima uten plass til kjeftesmella fra Firenze.

Men det er mest av alt fordi teksten er like aktuell for alle europeere i dag som i 2004. Begivenhetene som omtales, er riktignok et stykke tilbake i tid. «Apokalypsen» inneholder for eksempel en betraktning over Beslan-massakren. Du hadde kanskje glemt den alt? Islams blodtørstighet er imidlertid den samme. Den islamske statens grusomheter de siste årene er en fortsettelse av de grusomhetene Fallaci viser til i denne boken.

Noe som er annerledes, er at alt det grusomme er kommet oss nærmere inn på livet. Islamistiske bødler har skåret over strupen på en fransk prest som holdt messe i Normandie. I desember fikk to skandinaviske jenter hodet skåret av i Marokko. Vi har hatt terrorangrep i Paris, Nice, Brussel, London, København, Stockholm…

Utviklingen var dels foregrepet av Fallaci, som faktisk forutså IS. Hun kritiserer også en synkretisme blant kristne som er enda mer påtagelig nå etter at hun er borte, og islambegeistringen ved amerikanske universiteter.

Boken berører også en rekke andre temaer. Forfatteren forutså for eksempel at britene ikke ville forbli i EU og andre tendenser til oppløsning av unionen, som hun ikke har mye godt å si om. Hun går videre kraftig ut mot en kjønnsideologi som er mye mer påtrengende i dag enn på den tiden, og tar for eksempel til motmæle mot homofil adopsjon.

Her finnes dessuten kloke betraktninger om temaer som ikke er politiske, som ungdom og alderdom – og døden. Hun viser overhodet ingen hensynsfullhet overfor innbilske unge snøflak som hverken vet eller kan noen ting, men likevel opptrer som besserwissere fulle av egenrettferdig harme. Fallaci representerer en direkte motsats til den infantiliserte delen av verden som ligger for Greta Thunbergs føtter.

Ved gjennomlesning nå flere år senere er det ikke lett å forstå hvorfor nordmennene måtte spares for denne boken. Idet folk får anledning til å lese den, vil det bli som å forlate et innestengt rom og puste frisk luft for første gang på mange år. Her kan den som ikke er gått fra vettet, oppdage at han eller hun ikke er alene, selv om det kan virke sånn i vår ikke altfor modige tid. God fornøyelse!

Forhåndsbestill Oriana Fallacis bok her!


WHO and WHAT is behind it all ? : >


The bottom line is for the people to regain their original, moral principles, which have intentionally been watered out over the past generations by our press, TV, and other media owned by the Illuminati/Bilderberger Group, corrupting our morals by making misbehavior acceptable to our society. Only in this way shall we conquer this oncoming wave of evil.

Commentary:

Administrator

HUMAN SYNTHESIS

All articles contained in Human-Synthesis are freely available and collected from the Internet. The interpretation of the contents is left to the readers and do not necessarily represent the views of the Administrator. Disclaimer: The contents of this article are of sole responsibility of the author(s). Human-Synthesis will not be responsible for any inaccurate or incorrect statement in this article. Human-Synthesis grants permission to cross-post original Human-Synthesis articles on community internet sites as long as the text & title are not modified.

The source and the author's copyright must be displayed. For publication of Human-Synthesis articles in print or other forms including commercial internet sites. Human-Synthesis contains copyrighted material the use of which has not always been specifically authorized by the copyright owner. We are making such material available to our readers under the provisions of "fair use" in an effort to advance a better understanding of political, economic and social issues. The material on this site is distributed without profit to those who have expressed a prior interest in receiving it for research and educational purposes. If you wish to use copyrighted material for purposes other than "fair use" you must request permission from the copyright owner.

TILBAKE TIL HOVEDMENYEN - BACK TO THE MAIN MENU