Forfatteren Trygve Gulbranssen
Trygve Gulbranssen. Foto: Privat.
I utgave 6 2011 av Gamle Hus, Hager & Interiør ønsker Ragna Gulbranssen velkommen til sitt barndomshjem. Til gården Hobøl som hennes far, den verdensberømte forfatteren Trygve Gulbranssen kjøpte i 1940. Her følger Ragnas brev til våre lesere om sin far og hans liv og virke.
Kjære lesere. Det er med glede jeg nå vil fortelle dere litt om far, forfatteren Trygve Gulbranssen som skrev den verdensberømte romantriologien «Og bakom synger skogene», «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom». Som pensjonist etter førti år som bibliotekar i Oslo, har jeg trukket meg tilbake på Hobøl gård som far kjøpte i 1940 og drev fram til sin død i 1962.
Far ble født 15.juni 1894 på Vålerenga i Kristiania, som tredje sønn av Christen og Alette Guldbrandsen. Siden fikk han tre søstre. Begge foreldrene var av gamle bondeslekter og kom som voksne til hovedstaden der de traff hverandre. Familien ble imidlertid ikke boende lenge på Vålerenga. Far vokste faktisk opp over hele byen. I årene 1894 – 1908 hadde de tolv forskjellige adresser! En av forklaringene på dette må være at farfar var snekker- og byggmester og bygget flere gårder i jobbetiden. Far presiserer i sine etterlatte papirer: «Husk overklassetilværelsen i de første barneår.»
Så snudde lykken. Den økonomiske krisen i Kristiania rundt århundreskiftet rammet farfar katastrofalt. Han mistet alt han eide, både land- og byeiendommer og formue, ved at banker gikk konkurs. Han kom seg aldri opp igjen etter den brutale knekken. Først velstand, og så de ubarmhjertige nedgangstidene satte naturlig nok sitt preg på fars oppvekstkår. Fra han var ni til han var fjorten jobbet han som visergutt etter skoletid. I denne tiden streifet ha omkring i alle byens strøk og samfunnslag, noe som ga ham betydelig livserfaring men også traumer. Hans egne ord «En gang visergutt, alltid visergutt innerst inne»
Trygve Gulbranssen var en svært dyktig tegner, denne ble stilt ut på den store Jubileumsutstillingen på Forgner i 1914.
En kunstner går forretningsveien.
Far skjønte tidlig at han hadde evner utenom det vanlige. Tolv år gammel begynte han på kveldskurs på Mørstads tegneskole. Samtidig prøvde han å skrive sine egne fortelinger. Han hadde utpregede interesser for bildende kunst og litteratur, men skremt av den økonomiske katastrofen i barndommen våget han ikke spranget ut i kunstens usikkerhet, dessuten var morens mening klar; « Jeg merker at du er kunstner, men glem ikke at du må ha noe å leve av.»
Etter folkeskolen bar det derfor rett ut i arbeidslivet som yngstemann på et industrikontor. Ved hjelp av treårig aftenskole i handelsregnskap og språk arbeidet han seg opp gjennom gradene til han, 24 år gammel, ble bestyrer for en fabrikk med 400 arbeidere. To år etter var han med på å etablere en engrosforretning i tobakk som han ledet frem til 1940. Da kjøpte han bondegård.
I nekrologene etter fars død sto det så mange uriktige opplysninger om ham, at det er viktig for meg å få slått fast at far hadde en sammenhengende tolv års industrikarriere fram til lederstillinger og tjue år som forretningsmann i egen bedrift før han flyttet ut av byen. Av fars etterlatte papirer har jeg funnet at han fikk de beste karakterer i enhver skolesammenheng og de beste attester fra samtlige arbeidsplasser. All utdanning og arbeidet med å skrive foregikk på kveldstid eller om nettene, samtidig som han altså var i ansvarsfull jobb på dagtid.
Trygve Gulbranssens arbeidsværelse står fremdeles slik som den gang han levde.
En ildsjel i idrettslivet.
Far ble tidlig medlem Av Kristiania Idrætsforening, nå Oslo Idrettslag. Han prøvde seg først som aktiv utøver, men fant snart ut at han gjorde større nytte for seg som administrator. Idretten ble en hjertesak for ham. Han nøyde seg ikke med å hjelpe sin egen forening. I et intervju sa han: «Er det noe jeg ærlig og redelig er kry av, så er det at vi fikk sving på idretten blant skoleungdom. Jeg var en av pionerene til det første landsstevne under første verdenskrig.» Videre var far visepresident i Norges Friidrettsforbund fra 1919 til 1927 og dommer i de Olympiske leker i Antwerpen i 1920. Han fikk flere utmerkelser for sin innsats, blant annet sølvplaketten fra Norges Landsforbund for Idrett, som er den høyeste utmerkelse der.
Hans karriere som idrettsjournalist er et kapittel for seg. Den første signerte artikkelen finner vi i 1916 i bladet «Idrætsliv», som han ble medeier av sammen med Aftenpostredaktør P. Chr. Andersen og grosserer Einar Staff senior. Det ble opptakten til sportsartikler i mange år framover. «Ingen kunne skildre et idrettsstevne slik som han», skrev kolleger om han. «Han var lyrikeren blant sportsjournalistene, og hadde en enestående tro på idretten. T.G. var en kunstnersjel, en ildsjel som i begeistringens rus malte bilder av idretten, mer fargerike og mer inspirerende enn noen andre. «Journalistiske perler som åndet av stor kjærlighet til all sund idrett. Han var mesteren som mer enn noen annen har bidratt til å skape respekt også for sportsjournalistikken.» I 1923 utga han skriftet «Idrettens ansvar».
Far var også med på å innføre orienteringssporten i Norge. Da det kom frem at Sverige var i full gang med sine løp, dro far og Nils Dahl til Stockholm for å samle informasjon, og i 1925 fikk de i stand det første orienteringsløpet på Hurumlandet. Han skrev selv referatet i bladet Idrætsliv under tittelen «Premieren». Da det var Senior-NM i Indre Østfold i 1959, besøkte arbeidsutvalget for Norges Orienteringsforbund far her på gården og overrakte han NOFs plakett og blomster. Han var ikke glemt.
Familien Gulbranssen samlet på trappa utenfor hovedhuset på Hobøl gård i anledning Ragnas bror, Pers konfirmasjon.
Kunstneren Trygve Gulbranssen
Men tilbake til kunstneren. Femten år gammel begynte han på Den kgl. kunst og haandverksskole, vel og merke på kveldsskolen. på fem vintre gjennomgikk han de tre klassene i frihåndstegning og fikk topp sluttkarakter. Han deltok også en tid i malerklassen til W. Peters, men måtte avbryte dette på grunn av for mye overtidsarbeid i ny stilling som kalkulatør. Å ta denne avgjørelsen kostet ham så meget at han drømte om det i mange år etterpå.
Til tross for at han gjorde det godt som maler og tegner, gikk hans interesser stadig sterkere i retning av litteratur, og 26 år gammel fikk han antatt novellen «Prestebud» i Aftenposten og ble oppfordret til å fortsette å skrive. Forretningen han nettopp hadde vært med å starte, krevde imidlertid så meget av ham, særlig på grunn av de skiftende konjunkturer etter første verdenskrig, at han måtte utsette videre offentlig opptreden som skjønnlitterær skribent.
I 1928 giftet han seg med mor. Hun het Lilly Haneborg og var datter av en brukseier i Øymark. Nå sa far fra seg sine verv i dretten og journalistikken, og i hjemlivets fred fant han frem ungdommens arbeider fra skrivebordsskuffen, leste, rettet og skrev videre. Bøkene om Bjørndal og Gammel-Dag ble fullført hjemme i hjemmet vårt i Tyrihansveien 22 i Ullevål Hageby i Oslo.
Trygve Gulbranssens var tiltrukket av bondelivet. I 1940 kjøpte han Hobøl gård i Eidsberg.
Skogene lå i Frogn!
Far var en moden mann på 39 år da han debuterte. Han var av det solide og grundige slaget med store krav til seg selv, og med en uvanlig allsidig livserfaring. Også døden hadde han opplevd på nært hold. som syvåring mistet han en lyslokket lillesøster på to, og da han var nitten gikk eldste broren bort. Begge dødsfallene satte dype spor i et grublende kunstnersinn.
Stoffet til Bjørndal-sagaen ble gitt ham av livet selv. Det var en helt spesiell hendelse som satt det hele i gang, Under en av de mange flyttingene inne i byen kom guttungen Trygve over en bønnebok fra 1759. Den hadde tilhørt hans tippoldefar. Bak permene hadde denne skrevet med sirlig gåsepennskrift navn, fødselsdato og -sted på familiemedlemmene, slik vanlig var på denne tiden. Funnet av boken gjorde at han begynte å spørre moren ut om forfedrene og om sagn og hendelser i hennes hjembygd. Farmor vokste opp på gården Vestre Dal i Frogn i Akershus. Dette var også fars ferieparadis fram til han var 12 år, da ble gården solgt ut av slekten. Hans tippoldeforeldre bodde henholdsvis på Skaug i Frogn, Sneis i Nordby, Vennersgård i Ås og Grønlia inne ved Oslo.
Hans fantasi tok fatt i det moren fortalte, og han noterte flittig fra tidlige ungdomsår. Bønneboken, som senere kom til å spille en viktig rolle i «Og bakom synger skogene», oppbevarte han som et klenodium.
Bøkenes tilknytning til Frogn er nå blitt forsket på av en prosjektgruppe på tre personer fra Frogn historielag. De la fram sitt trykte temahefte på et åpent møte i Drøbak i oktober i 1999. De trodde at femti eksemplarer skulle holde for anledningen, men de ble revet bort før møtet begynte. Det om over 120 mennesker! Den kvelden ble en stor og varm opplevelse for meg. Triologien har dermed fått sitt kulturhistoriske ståsted. At mye i Frogn har fått stå modell for Bjørndal-sagaen, betyr imidlertid ikke at romanens Bjørndal ligger der. Den gården er skapt i fars hode.
Utsikten over landskapet fra tunet på Hobøl er vakker.
Boken som ble en verdens suksess.
Forfatteren Eugenia Kielland som var litterær konsulent hos Aschehoug da far sendte inn manuskriptet til «Og bakom synger skogene» i 1932, sa i sin konsulentuttalelse at hvis boken hadde vært skrevet 30 år tidligere, måtte den uten tvil bli antatt og også godtatt av kritikken, men nå mente hun at den ikke ville vekke interesse. Hvor hun tok feil! Boken ble en stormsuksess både ute og hjemme. Den ble etter hvert oversatt til mer enn 30 språk, og overveldende anmeldelser og gode kritikker strømmet inn til far.
Francis Iles i Daliy Telegraph uttalte: «Det er virkelig en nydelig bok, som man sjelden finner maken til. Den har etter min mening alle gode egenskaper, styrke, skjønnhet, enhet, hensikt, nøkternhet, driv og ikke minst handling. dette er en dikters verk, hvis noen bok noensinne har vært det.» Burton Rascoe i Literary Guild´s Wing, New York, skrev: «Boken er enkel, forstandig, foredlende og kultivert og samtidig like skarp og vitende som noen hardkokt moderne roman kan være.» Stanley Young i New York Times, Book Review: «Boken er som et levende gobelin med delikate detaljer, vevet av den sterkeste tråd nordisk litteratur kan oppdrive: tråden av en tidløs og uforanderlig menneskelighet.» Sjefredaktør P.G. Peterson i Aftonbladet: «Et av de aller beste verk norsk litteratur har gitt oss på mange år. Den har spenning, liv, den er rakrygget og hel, den er varm og inderlig.»
Far oppnådde i 1938 en ualminnelig anerkjennelse da han som eneste skandinav ble valgt ut til å representere det beste av sin samtids skjønnlitteratur i den prestisjetunge «A list of books chosen for The Withe House». Bedømmelseskomiteen besto av fremtredende redaktører fra hele USA.
Gulbranssens triologi ble svært populær – verden over.
Ble ikke «slaktet av kritikken»
Dessverre fikk Eugenia Kielland delvis rett i at boken kom ut på et galt tidspunkt, nemlig i en periode da toneangivende skandinavisk kritikere og forfattere var monomant opptatt av alt som smakte av «sjelegransking», psykoanalyse og Freudianisme. «Om frihet, skriver de andre. Om ansvar, skriver jeg», uttalte far. Paul Gjesdahl i Norge, Sven Stolpe i Sverige og Tom Kristensen i Danmark hadde ikke sans for de kvalitetene som de fleste kritikerne fremhevet, og som senere har vist seg å gi boken varig verdi. De tvert i mot latterliggjorde dem.
Det verste er imidlertid at forfattere av litteraturhistoriske oppslagsverk og leksika ensidig kjører frem den negative omtalen og glemmer at den positive kritikken var langt mer fremtredende. Dette er dokumentert i Tore Hoels bok «Trygve Gulbranssen og kritikken» (Aschehoug 1994) Av 65 norske kritikker som omhandlet «Og bakom synger skogene», fant Hoel én eneste negativ omtale som kan karakteriseres som slakt av debutboken. (Denne er imidlertid blitt stående og har ført til uttalelser som at boken ble «slaktet av kritikerne») De resterende er positive i varierende grad, til dels svært positive.
Derfor er jeg glad og takknemmelig for at biografien endelig er utgitt. Den rydder opp i mye. (Tore Hoel «Manns plikt»/Ragna Gulbranssen «Veslas egen beretning». Aschehoug, 1997.) Det ligger et flerårig solid samarbeid bak denne boken og til vår glede fikk den meget god omtale i pressen. Tittelen «Manns plikt» valgte vi fordi det var tittelen på det opprinnelige romanmanuskriptet.
En pensjonert biblioteksjef skrev til meg da biografien, som omfatter tre noveller i slutten av boken, kom ut: «Jeg likte så godt novellen Den sorte port. Den har noe av samme atmosfære som Erich Maria Remarques romaner fra mellomkrigstiden. Det er nesten vemodig at din far ikke fikk vist mer av talentet sitt. Etter hvert må vi tro at han får den plassen i litteraturhistorien som han fortjener.»
Og skogene synger fremdeles
Interessen for bøkene vedvarer. Jeg har skrevet kontrakt med et tsjekkisk forlag om en ny utgave av triologien. I brevet til meg skriver forlaget at det var hyggelig å få kontrakt med datteren til en av Norges største forfattere.
En dag kom en mann på døren med åtte eksemplarer av ettbindsutgaven av «Skogene» og spurte om jeg kunne være snill å skrive en hilsen i hver av bøkene til åtte attenåringer som skulle slutte i 4H. Han mente at ungdommene burde lese de bøkene nå da moralbegrepene er til de grader tynnet ut. En annen dag sto en gammel dame utenfor. Hun kom helt fra Østerrike og sa: «For meg er det å stige inn gjennom Trygve Gulbranssen dør like høytidlig som å stige inn i en kirke.»
Jeg kunne fortelle mye mer om far, men plassen tillater det ikke. Jeg håper imidlertid at noen av dere etter dette vil få lyst til å lese triologien i sin helhet.
Vennlig hilsen til dere alle fra Ragna Gulbranssen.
Hovedbygningen på Hobøl gård ble oppført i 1909 av daværende eier Carl Klingenberg.
TRYGVE GULBRANSSEN
Det slår en nettopp når en leser trilogien på ny som godt voksen at det er først
og fremst verdier som er Trygve Gulbranssens hovedanliggende i trilogien. Det
er kommunikasjonen mellom mennesker som står hverandre nær, folks livssyn
og etikk som opptar han i mellomkrigstiden. Hans mening om livsverdier gjør
bøkene aktuelle på nytt etter opprettelsen av verdikommisjonen i 1998 da vi ble
opptatt av slike temaer igjen etter jappetiden.
Vi siterer Tore Hoels ytringer i det nynorske tidsskriftet DAG OG TID
12. febr.1998, som er et svar til Willy Dahl, professor i litteraturhistorie:
Bjørndal-trilogien er prega av ein kristen-humanistisk tendens og ein
etikk som står i opposisjon til den anti-kristne og anti-humanistiske
valdsideologien i fascismen.
Bjørndalingane har anar tilbake til vikingtiden med sin primitive hemnideologi i datidens ættesamfunn, og dei er prega av desse ideala når vi møter dei første gongen i Og bakom synger skogene. Men Dag blir mint om dei kristne pliktene på ulikt vis
utover i trilogien gjennom gode menneske han møter og ut frå dramatiske hendingar i hans eige liv.
Dette fører den stolte Dag fram til ei meir audmjuk haldning til Gud og menneske. Til sist døyr Gammel-Dagmed desse orda på leppene: "Ingen vei går utenom - Krist - ." Unge-Dag tar over etter at faren døyr. Faren hadde vore prega av "pengeblinda", men Unge-Dag er ikkje det. Han mener at alle leiglendingane under Bjørndal gård skal bli løyst frå gjelda si og bli frie bønder. Dag døyr, og kona Adelheid er i tvil, men moster Eleonore gjev uttrykk for tendensen i trilogien når ho forklarer Adelheid at Dag med dette ville gjere seg til fri mann, for det er ikkje berre manns plikt å gjere seg sjølv til fri mann. Det er òg manns plikt ikkje å binde andre i tyngjande gjeld.
Det blaes fra dauingfjell
Ingen vei gaar utenom
Og bakom synger skogene
WHO and WHAT is behind it all ? : >
The bottom line is for the people to regain their original, moral principles, which have intentionally been watered out over the past generations by our press, TV, and other media owned by the Illuminati/Bilderberger Group, corrupting our morals by making misbehavior acceptable to our society. Only in this way shall we conquer this oncoming wave of evil.
Commentary:
Administrator
All articles contained in Human-Synthesis are freely available and collected from the Internet. The interpretation of the contents is left to the readers and do not necessarily represent the views of the Administrator. Disclaimer: The contents of this article are of sole responsibility of the author(s). Human-Synthesis will not be responsible for any inaccurate or incorrect statement in this article. Human-Synthesis grants permission to cross-post original Human-Synthesis articles on community internet sites as long as the text & title are not modified.
The source and the author's copyright must be displayed. For publication of Human-Synthesis articles in print or other forms including commercial internet sites. Human-Synthesis contains copyrighted material the use of which has not always been specifically authorized by the copyright owner. We are making such material available to our readers under the provisions of "fair use" in an effort to advance a better understanding of political, economic and social issues. The material on this site is distributed without profit to those who have expressed a prior interest in receiving it for research and educational purposes. If you wish to use copyrighted material for purposes other than "fair use" you must request permission from the copyright owner.