http://static.vg.no/partnerstudio/img/sfstudio/amundsen.mp4?986

Høsten 1910: De har kommet frem til Madeira utenfor Portugal. Pulsen er høy og svettedråper renner nedover pannen. Det må skje nå. Roald Amundsen har løyet for hele Norge ved å påstå at Arktis er målet. Selv mannskapet på «Fram» tror de skal mot Amundsens store mål – Nordpolen. Han stiller seg foran på dekk. Med nervøs stemme sier han:

«Nu – hva jeg vil si – er at min mening er å seile sydover […] og forsøke å nå Sydpolen».

Dette er historien om mannen, som med sin ekstreme vinnerskalle og ustoppelige pågangsmot, flere ganger trosset døden for å nå sine mål. Mannen som plantet det norske flagget der ingen før hadde satt sine føtter. Mannen som alltid ville være først.

Filmen «Amundsen», med premiere 15. februar, skildrer livet til en av Norges største eventyrere.

Produsert av VG Partnerstudio

Roald Amundsen var presset. Av sitt eget konkurranseinstinkt. Da meldingen kom om at Nordpolen var nådd av amerikaneren Frederick Cook, gikk drømmen i grus. Det var jo hit han selv skulle, som første person noensinne. I årevis hadde han planlagt en ekspedisjon til Arktis. Mannskapet var allerede plukket ut, han hadde fått låne skuta «Fram» av mentoren Fridtjof Nansen og fått pengestøtte av både kongefamilien og Stortinget.

Men for Amundsen lå det ingen seier i å være nummer to.

Sydpolen stod fortsatt som et hvitt område på kartet, der ingen hadde satt sine føtter. Her lå muligheten til å være først. Men denne ekspedisjon ville innebære at han måtte lyve for Fridtjof Nansen, Stortinget og selveste Kong Haakon VII, som alle ønsket en ekspedisjon med vitenskapelige undersøkelser i nord – ikke syd.

I skjul begynte Roald Amundsen planleggingen av det som kom til å bli et av hans viktigste og mest avgjørende valg, ikke bare for seg selv, men også for norsk polarhistorie.

«Fram» kastet loss fra kaia i Kristiansand på sensommeren 1910. Mannskapet på 21 var brune etter den norske sommeren, og tanken på flere titalls minusgrader virket fjern. Amundsen betraktet de 97 grønlandshundene på dekk. Han skjønte at mannskapet stusset over valget om å ta med så mange hunder, så han lot være å snakke om det. Planen hans var at halvparten skulle få bli med hjem igjen. Resten skulle bli menneskemat.

Utrolig nok klarte han å holde planen om Sydpolen skjult helt frem til skuta nådde Madeira. Han kunne ikke risikere at Nansen ville trekke tilbake lånet. Man kan bare forestille seg sjokket til mannskapet av en ruteendring til motsatt side av jordkloden.

Under Madeira-solen samler Roald besetningen. Han gir beskjeden ingen forventer. Forbauselsen kan leses av ansiktene, i et øyeblikk der alle sanseinntrykk handler om den overraskende endringen. Til og med lukten av bikkjedritt om bord forsvant i mannskapets forvirring. Roald spør hver enkelt om de ønsker å delta. Alle svarer ja.

Plutselig hadde ekspedisjonen et konkret mål – å være først på Sydpolen. Følelsen av å skulle delta på en historisk begivenhet, knyttet et helt spesielt fellesskap om bord.

Samtidig visste Roald at briten, Robert Falcon Scott, også utrustet en ekspedisjon til Sydpolen, og hadde et års forsprang på forberedelsene.

Kappløpet var i gang!

MANNSKAPET PÅ «FRAM»: Bakerst f.v.: Sverre Hassel, Ludvig Hansen, F. Steller,  Olav Bjaaland, Halvardus Kristensen, Martin Rønne, Andreas Beck, Oscar Wisting, H. Halvorsen og Knut Sundbeck. Midten f.v.: Hjalmar Johansen, Kristian Prestrud, Roald Amundsen, Thorvald Nilsen, Hjalmar Gjertsen og Helmer Hanssen.  Foran f.v.: Adolf Lindstrøm, Jørgen Stubberud, Karenius Olsen og A. Olsen.

Olav Bjaaland skriver til sin kone:«Nei - du storeste alverden - hvilken overraskelse! Vi går ikke mot Nordpolen, vi går mot Sydpolen!»

SKILØPER: Bjaaland hadde sin styrke på ski, og var i hovedsak tenkt til å gå foran hundene for å lede vei. Foto: Nasjonalbiblioteket.Volume 0%00:0300:42

Ute er det 50 minusgrader. Det river i nesa idet Roald trekker pusten. De mektige antarktiske fjellene er like imponerende denne gangen. Følelsen av å være tilbake på verdens kaldeste kontinent er overraskende god. Sist som matros på en belgisk skute. Nå leder han sin egen ekspedisjon. Drømmen om å bli først på polpunktet skal gå i oppfyllelse.

Mannskapet ankom Antarktis i januar 1911. Med en medbrakt hytte og selvbygde snøhuler, fikk de etablert en god stasjon for å gjøre forberedelser. «Framheim» kalte de det. Et forholdsvis trivelig sted å oppholde seg. Til tross for 50 minusgrader utendørs, nøt mannskapet temperaturer opp til 10 plussgrader i enkelte rom. Polarkokken Lindstrøm sørget for nydelig mat, og hans pannekaker ble en favoritt. Mannskapet var ved godt mot.

Den forhatte avgjørelsen

Temperaturen hadde krøpet opp til 35 minusgrader, og været var upåklagelig. Denne septemberdagen bestemte Amundsen seg for å gjøre fremstøtet mot Sydpolen. Med store pelsdrakter som klær og sledene stappfulle av proviant, ble hundene pisket i gang.

Været slo fort om. Etter fire dager var den nede i uutholdelige 55 minusgrader. Bjaaland skriver:

«Det er faen so kaldt i posen om naatte og alt vert fugtigt av rime som dannar seg alle steder. Gud vita kor de endar».

Selv den medbrakte akevitten hadde blitt dypfryst. Det var dermed ingen som protesterte da Amundsen bestemte en retur til Framheim.

Turen tilbake ble det som kanskje er Amundsens mest omdiskuterte øyeblikk i karrieren. Han ba alle, uten stans, å kjøre tilbake til Framheim. Gruppen ble splittet opp. Kristian Presterud slet tidlig med å holde følge, og Hjalmar Johansen bestemte seg for å vente mens han forbannet avgjørelsen til Roald. Man forlater ikke mannskapet sitt på denne måten?

Om ettermiddagen var de fleste tilbake på «Framheim». Utenom Johansen og Presterud. Det skulle gå flere timer før døra smalt opp. Johansen kom slepende inn med en utslitt Presterud. Begge var svært medtatt, men for Johansen hadde aggresjonen bygget seg opp, og en mørk sky av trykket stemning bredte seg om i rommet. Johansen sa akkurat hva han mente om lederens avgjørelse, en kritikk Amundsen ikke tolererte. Særlig fordi den kom med mannskapet til stede. Dermed ble Johansen og Presterud utelatt fra neste fremstøt.

GOD STEMNING: Lindstrøm med ferske pannekaker til mannskapet. Foto: Nasjonalbiblioteket

DANS OM BORD: Mannskapet trivdes godt i selskap med hundene. Foto: Nasjonalbiblioteket.

FOREREDELSER: Kristian presterud sitter i en av snøhulene og gjør forberedelser til fremstøtet. Foto: Nasjonalbiblioteket.

GJENSKAPT: Her ser du den ekte Roald Amundsen og Pål Sverre Hagen i filmen «Amundsen».

Hunder mot ponnier

En drøy måned senere forlot fire sleder, fem mann og 52 hunder «Framheim». To uker etter var konkurrenten Scott og mannskapet også i gang. De sverget til bruk av ponnier i stedet for hundesleder. Ponnier som etter få dager i den ekstreme kulden var i så dårlig forfatning at de måtte avlives.

Amundsen la kilometerne bak seg i et forrykende tempo. Grønlandshundene viste seg fra sin beste side. Over 3000 høydemeter skulle bestiges, men hundene lot seg ikke stoppe.

Derimot gjorde Scott ting vanskelig for seg selv. Engelskmennene trakk 300 kilos sleder opp fjellene med ren mannskraft. Et umenneskelig slit som ble en voldsom påkjenning.

Den største forskjellen mellom Scotts og Amundsens planlegging lå imidlertid i mengden med proviant. Scotts 60 kilo mat per hode var ingenting i forhold til Amundsens 600 kilo.

Se originale opptak fra sydpolen under:

POSERER: Amundsen i leken positur. Bilde er tatt i forkant av Sydpolen-ekspedisjonen. Foto: Nasjonalbiblioteket.

De går i et område ingen før dem har vært. Ingen vei å følge eller kart å gå etter. Heller ingen anelse om hva som befinner seg under snøen de vandrer på. Plutselig forsvinner sleden til Bjaaland ned i en sprekk som virker å være helt endeløs. Den 200 kilo tunge sleden henger for fritt fall, og drar Bjaaland centimeter for centimeter nærmere kanten. Hundene forstår alvoret og klorer seg fast i isen for ikke å falle ned.
Under kan du se bresprekk-hendelsen fra filmen «Amundsen»:

Det tok halvannen time før mannskapet fikk opp sleden til Olav Bjaaland fra bresprekken. De ga stedet det passende navnet «Djevelens dansegulv». Avstanden mellom liv og død var marginal.

Tempoet var likevel høyt. Amundsen og mennene hadde på en måned kommet seg til toppen av fjellene. Her foregikk den barbariske slaktingen av 24 hunder. Bjaaland skriver:

«Flaade 12 bikkjer og parta sund og dei hondan som undgik døden eter naa sine kamerater».

Amundsen visste viktigheten av kjøtt. Det var nødvendig for å unngå skjørbuk. Dermed ble det servert rykende ferskt hundekjøtt til både mannskapet og de gjenlevende sledetrekkerne.

SKUMMELT TERRENG: Bildet viser passeringen av en sprekk langs «Djevelens dansegulv». Foto: NTB Scanpix.

Filmen «Amundsen», med premiere 15. februar, skildrer livet til en av Norges største eventyrere.

Seieren er vår!

«Så rakk vi da fremm å fikk plantet vårt flagg på den geografiske sydpol, Kong Haakon VIIs Vidde. Gudsjetakk!» Roald Amundsen, 14. desember 1911.

Så der stod de. Ingenting annet enn snø, is og fjell i sikte. Flagget til lilleputtstaten Norge ble plantet i bakken på jordklodens sydligste punkt. De hadde klart det. Norge, som nettopp hadde blitt et selvstendig land, hadde allerede markert seg. En stolt dag å kunne kalle seg nordmann. Til og med hadde Norge slått mektige Storbritannia. Lettelsen av nettopp å være først, var enorm. Oscar Wisting beskriver den følelsesladde begivenheten:

«Det var det største og høitideligste øieblik i mitt liv [...] Det er ikke mange mennesker i livet som kan opleve det.»

Tanken på at det opprinnelige målet var Nordpolen syntes Amundsen var litt artig, der han befant seg på motsatt side av kloden:

«Jeg tror aldrig noget menneske, har staat paa et sted netop saa diametralt motsat sine ønskers maal.»

Under ser du det opprinnelige bilde tatt på Sydpolen i 1911, og et bilde fra filmen «Amundsen» i samme setting.

DRA OVER BILDET

Dødsmarsjen

Rundt 670 kilometer unna, kjempet stadig Scott seg nærmere. Det skulle ta en måned og fire dager før britene fant teltet til Amundsen. Skuffelsen er tydelig i Scotts dagbok:

«Det verste har skjedd [...] Nordmennene kom oss i forkjøpet og ble de første på Sydpolen. Det var en fryktelig skuffelse».

Det iskalde nederlaget satte sitt preg på resten av mannskapet til Scott. Lawrence Oates, som allerede var frostskadet og underernært, skriver:

«Vi er en lite lykkelig gjeng i kveld [...] Amundsen – jeg må si at den fyren har hodet skrudd riktig på [...] Norskiene ser ut til å ha hatt en bekvem reise med sine hundespann, helt ulik vår mannetrekking».

For britene ble hjemreisen en brutal dødsmarsj. En oppvisning i utholdenhet og pining til siste slutt. Forfrosset, med store smerter og svært lite mat, gikk det opp for dem, en etter en, at dette var slutten. Scott beskriver kameraten Oates sin tragiske død:

«Han sov gjennom forgårs natt og håpet han aldri skulle våkne, men han våknet om morgen i går. Det var snøstorm. Han sa ‘Jeg går meg en liten tur ut, og det kan ta sin tid’. Han gikk ut i snøstormen og vi har ikke sett ham siden.»

Få dager senere, er han også innforstått med sin egen skjebne:

«Siste gang jeg skriver. For Guds skyld ta hånd om familiene våre.»

SKUFFELSEN: På polpunktet fant Robert Scott og hans menn et lite telt med et norsk flagg på toppen. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Artikkelen fortsetter etter reklamefilmen

Volume 0%00:0300:20

Tjue år tidligere siver den kalde vinterkulden inn gjennom et åpent vindu i Parkveien 6 i Oslo. Vinduet står åpent hver natt. Selv i 20 minusgrader. Innenfor vinduet ligger en ung Roald Amundsen og leser dagbøkene til sine største helter. Polfarerne. De som aldri lar seg stoppe for å nå målet sitt, og nærmest piner seg til døde på veien. Alt handler om å oppdage steder ingen før har vært, plante sitt lands flagg og gjøre nasjonen stolt. Skal Roald noen gang bli som dem, må han også beherske kulden. Vinduet står derfor alltid åpent.

Interessen for det kalde element startet i ung alder for Roald Amundsen. Sammen med et sterkt konkurranseinstinkt, skulle dette vise seg å bli en suveren kombinasjon for hans karriere.

Som yngstemann i en søskenflokk på fire var han nødt til å kjempe for plassen sin. Selv om han var minst, skulle han vinne. Uansett om det kostet blåmerker eller blod fra skallen. Seier var det eneste som gjaldt.

LITEN GUTT MED STORE DRØMMER: Som liten drømte Roald om å bli polfarer. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Den første ekspedisjon

Helt fra barndomsåra, var drømmen til Amundsen å bli polfarer med livet som innsats. Da han fikk nyss om at en belgier ved navn Adrien de Gerlache planla en ekspedisjon til Sydpolen, var det ingen som kunne stoppe ham fra å legge ut på sin aller første ekspedisjon. Iveren etter å begynne polfarerkarrieren var så stor at han tilbød seg å jobbe gratis.

Skuta «Belgica» ankom Antarktis, i starten av 1898. Amundsen satte for første gang sine føtter på jordens kaldeste kontinent. Turen fra Belgia hadde gått smertefritt, men det var på Antarktis at den fine grensen mellom liv og død skulle vise seg.

Til tross for en 19-manns besetning, fantes det varme klær til kun fire personer. Katastrofen var derfor et faktum da «Belgica» frøs fast i pakkisen, og overvintring ikke var til å unngå.

Forberedelsene til kapteinen var kritikkverdige, og med lite mat om bord begynte Amundsen, sammen med doktor Frederick Cook, jakten på mat.

Belgieren så den nye dietten til Amundsen som en direkte kritikk av hans ledelse, og nektet resten av besetningen å spise kjøtt. Resultatet var katastrofalt. Mannskapet slet med mangelsykdommen skjørbuk, som gjorde tilværelsen på Antarktis til et mareritt. Symptomer som blødende tannkjøtt, slapphet og indre blødninger resulterte i at en mann døde.

Etter ett år var endelig «Belgica» fri fra isen. Den første overvintringen i Antarktis noensinne var gjennomført. To dødsfall var prisen å betale. For én nordmann om bord var planlegging av den nye store ekspedisjonen allerede i gang – Nordvestpassasjen.

DE GERLACHE: Et bilde tatt av lederen i etterkant av ekspedisjonen til Antarktis. Foto: Nasjonalbiblioteket.

DAGENS FANGST: Amundsen i Antarktisk med tre pingviner han har fanget. Foto: Nasjonalbiblioteket.Amundsen skriver:«Vi tog

Britene hadde tidligere forsøkt å seile gjennom Nordvestpassasjen, uten hell. Det kostet 129 mann livet. Roald Amundsen valgte en annerledes variant. Færre mann og mindre båt. Med den 70 fot lange jakta, «Gjøa», som i 28 år hadde blitt brukt til fiske, skulle han overvinne Nordvestpassasjen. Folk mente «Gjøa» ikke ville klare seg i pakkisen. Dem om det.

I nattens mørke den 17. juni 1903, på rømmen fra kreditorer som hadde tatt pant i skuta, dro Amundsen opp ankeret og satte seil mot Nordvestpassasjen. Noen uker senere skulle han få kjenne på utfordringene som i det forrige århundre satte en stopper for britene.

«Kl. 11 vekkedes jeg av et voldsomt hugg og var straks på dekk. Vi stod da på grunn et lite stykke fra en ganske lav ø, som viste seg ved senere observasjon å være den sydligste av Beaufort-øene.»

«Gjøa» står på grunn. Bølgene slår inn på skuta. Knekkelyder fra treverket høres, og fliser ligger rundt i vannet. Besetningen bestemmer seg for å lette skuta så mye som mulig, og kaster 200 kilos kasser med dekklast over rekka. Samtidig settes seilene opp. Roald står på riggen og betrakter det hele. Vinden tar tak, og sender skuta av revet i et lettelsens øyeblikk.

PÅ GJØA: Amundsen med sitt sedvanlige, alvorlige ansiktsuttrykk ombord på Gjøa – skipet man ser på bildet til høyre. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Det dristige valget om å gå for en liten båt, lønte seg. Amundsen hadde som guttunge lest om engelskmennenes dødsdømte ekspedisjoner i Nordvestpassasjen, og lærte av deres feil. Han hadde en egen evne til å absorbere kunnskap. Det fikk han bruk for da «Gjøa» den første vinteren stod fastfrosset i isen, og mannskapet fikk øye på noe.

29. oktober 1903: «Ganske riktig - der stod fem mennesker. Eskimoer!» skriver Amundsen.

Møtet med inuittene ble nyttig, fordi Roald ønsket å lære av deres metoder i polare strøk. Deres skinnbekledning skulle vise seg å bli et viktig element på hans neste ekspedisjoner. Men oppholdet gjorde også godt for det sosiale. Særlig fordi inuittene viste seg å være veldig på tilbudssiden med deres vakre kvinner. Amundsen skriver:

«Enkelte av disse kvinder er rene skjønnheder […] de er noget smaa, men særdeles velskapte.»

GODT SELSKAP: Amundsen inviterte flere inuitter til å komme om bord på Gjøa. Foto: Nasjonalbiblioteket.

«War between Norway and Sweden»

I april 1904 nådde Amundsen punktet som James Clark Ross hadde satt til å være den magnetiske nordpol. Men polpunktet hadde nå flyttet seg lenger nord, og dermed gjorde Amundsen sin første store milepæl ved å oppdage at det magnetiske polpunktet beveger seg. Antiklimaks for Amundsen, som ikke kunne plante noe flagg.

Derimot kom klimakset da «Gjøa» seilte gjennom Simpson-stredet, 21. august 1905. Lettelsen var til å ta og føle på. Aldri hadde et fartøy tatt seg gjennom Nordvestpassasjen. Roald hadde klart det ingen andre hadde klart. Han var først, og han var historisk.

Utenfor Alaska, møtte «Gjøa» på en fiskebåt, der Roald fikk fatt på noen aviser.

«Ved et forunderlig tilfelle falt mot blikk først av alt på en overskrift, som gjorde øynene stive i hodet på mig: War beetween Norway and Sweden».

Unionsoppløsningen med Sverige var et faktum. Kanskje var det nettopp en erobring av Nordvestpassasjen Norge trengte, nå som de stod på egne ben. Landet hadde behov for å vise hvem de var. Identitetsbygging var alfa og omega.

EKSPEDISJONEN: Reiseruta (rød linje) gikk mellom mange øyer, og lavt vann. Gjøa var det perfekte fartøy. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Sommeren 1917 – etter Sydpolen:
Sola skinner over Kristianiafjorden. Roald står iført hvit dress, med en isklump i hånden. Han tenker at is er mer passende enn champagne. Et kremt renser stemmen, og han sier:
«Det er ikke min akt å håne den edle drue. Men allerede nu skal du føle litt av ditt rette element. For til isen er du bygget, og i isen skal du tilbringe din beste tid, og der skal du løse din oppgave. Med vår dronnings tillatelse døper jeg dig Maud.»
Han kaster isklumpen i baugen, og ser skuta gli ned i vannet.

Sterkt presset av Nansen, dro Amundsen nordover med «Maud» i juli 1918. Han tenkte tilbake på følelsen av å komme hjem til Norge med Sydpolen i bagasjen. Da ble han møtt av et folkehav og hurrarop. Nordmenn flagget i alle små hjørner av landet. De var stolte av landet sitt, og over å slå engelskmennene i kappløpet. Norge fikk stadig sterkere identitet.

Nå var han nok en gang på vei ut i ingenmannsland. Planen var å gå inn i isen, fryse fast, og følge havstrømmene over polhavet. Med denne kursen skulle Nordpolen være mulig å nå, i tillegg til å utforske området mellom Nordpolen og Alaska som stadig var ukjent. Kanskje lå det land her? I så fall klang «Roald Amundsens land» godt i kapteinens ører.

MAUD: Amundsens første skute han selv hadde bestilt. Den var konstruert for å klare seg bra fastfrosset i pakkisen. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Byttedyret Amundsen


Roald går en morgentur på isen utenfor «Maud», som er fastfrosset. Plutselig blir hundene oppmerksomme på noe, og begynner å bjeffe. Han titter bort, og blir forbauset av det han ser. En illsint isbjørn raser mot ham med en unge på slep. Panikken setter inn, og han løper for livet mot skuta. Det går for tregt. Isbjørnen hopper på Roald og legger ham i bakken. Den setter klørne i ryggen hans, og drar opp fire store flenger. Med hodet ned i isen, venter han på at rovdyret skal fullføre byttet sitt. En av hundene blander seg inn, og distraherer bjørnen nok til at Roald får reist seg, og løper mens han skriker «Bjørn på isen!» Vennen Oscar Wisting kommer ut og fikler med geværet. Isbjørnen bykser fremover, og er tett på Wisting, før han fyrer av et skudd rett i pannen på dyret.

Isbjørnangrepet svekket Amundsen. Han ble liggende skadet en lengre periode på «Maud». Hele ekspedisjonen hadde de tre første årene vært vanskelig, da isen hele tiden fanget skuta, og fremgangen var minimal. Det hjalp heller ikke at Amundsen slet noe med motivasjonen, ettersom ekspedisjonen på mange måter var kommet til for å tilfredsstille Nansen.

Lyspunktet kom overraskende. To jenter fra tsjuktsjeker-stammen smeltet hjertet til Sydpolens erobrer. I livet hans til nå, hadde han fått lite tid til følelsen av å være glad i noen. Kanskje dette ble utløpet hans for nettopp det? Han inntok raskt en farsrolle, og fikk lov av foreldrene til å ta med jentene til Norge for å sikre dem god utdanning.

Da «Maud» kom løs fra isen i august 1921, dro de til Seattle for å fikse skadene isen hadde påført. Herfra forlot Amundsen og jentene ekspedisjonen, og dro til Norge. Wisting ble kaptein på «Maud».

ISBJØRNEN «MARIE»: Amundsens tok vare på isbjørnungen og forsøkte å gjøre den til en sledetrekker. Foto: Nasjonalbiblioteket

UTSTOPPET: Etterhvert ble det for farlig å håndtere bjørnen da den vokste. Dermed ble den utstoppet istedenfor.

«DØTRE»: Camilla (t.v.) og Kakonita (t.h.) ble det nærmeste Amundsen noen gang kom å være far. Foto: Nasjonalbiblioteket

Jentene flyttet inn til Amundsen på Svartskog, lærte seg norsk og fikk skolegang der. Men Amundsen ble fort rastløs. Under ferden med «Maud», drømte han stadig om å ta seg til Nordpolen med fly – en idé han bestemte seg for å iverksette. Dermed kjøpte han et fly som måtte fraktes fra New York til Seattle, der «Maud» lå.

Målet var å gjøre den første overflyvningen av Nordpolen, mens «Maud» skulle drifte over polhavet. I mellomtiden ble tsjuktsjeker-jentene passet på av Wistings kone, Elise.

På veien til Seattle fikk flyet motorstopp over Pennsylvania, 6000 fot over bakken. Det er nesten humoristisk å lese hvor bagatelliserende Amundsen gjør nær døden-opplevelser:

«I det vi strøk åver lanneveien tok vi tåppen a et tre å lannet så me et frykteli bomp i bakken. [...] slo en komplett saltomortale å havnet på hue i bakken. Hadde det ikke vært for den solide bygning ville vi sikkert vært jort kjøtkaker a. Nå slap vi fra de me noen dunk. Horace & jei er litt stive får å bak. Kanskje de er alderen.»

Upåvirket av flystyrten i Pennsylvania, gjorde de nok et flyforsøk i mai 1923. Også denne gangen skulle det gå galt. Flyet krasjlandet. Ekspedisjonen hadde til nå, med flystyrtene, blitt en økonomisk fiasko. I et telegram ba han besetningen på «Maud» om å snu, da skutas verdi ble nødvendig i kreditorenes oppgjør med Amundsen. Ekspedisjonen var over.

Amundsen slo seg selv konkurs. Forholdet til broren Leon gikk da i oppløsning. Leon mente han stod i en tap-tap-situasjon, og ønsket ikke å legge mer penger i «Maud». I Roalds øyne ødela han for hele ekspedisjonen. Den lojale broren sviktet når det gjaldt som mest.

Enda verre var det med tsjuktsjeker-jentene. De hadde tilbrakt tre år i Norge, uten å se stort til deres stefar. Uten videre ble de begge sendt tilbake til Sibir. Amundsen syntes nok avskjeden med jentene var noe tyngre enn han selv ga uttrykk for:

«Det var nu et eksperiment det også».

PILOT: Amundsen var en av de første sivile til å ta flylappen. Her ved et av de mange flyene han hadde med å gjøre i løpet av karrieren. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Oppstandelsen

Lincoln Ellsworth kontakter Amundsen i 1924: «Jeg er amatør hvad polarforskning angår, men meget interessert, det kunde være at jeg kunde skaffe penger til en ny ekspedisjon.»

Plutselig var det nytt håp om å fly over Nordpolen. Amerikaneren, som kom fra en velstående familie, ble den økonomiske redningen Roald trengte. Dermed foretok de bestillingen av Dornier-Wals-flyene N24 og N25, som året etter lettet fra Svalbard, mens verdenspressen bevitnet det som skulle bli et perfekt utspilt drama.

Flyet nødlander. Motoren hadde fusket. De blir nødt til å tilbringe flere dager på isen, mens de reparerer N25. Det blir rasjonering på det de har av proviant. Roald er ikke til å kjenne igjen, og ser ti år eldre ut på få dager, mens de jobber med å lage en lang nok rullebane.
Tre ukers slit, og rullebanen er klar. Det er nå eller aldri. Riiser-Larsen tar plass bak spakene i flyet. Livene deres dreier seg om de neste minuttene. Startbanen er 500 meter lang, med svak stigning. Enten klarer flyet å lette, ellers blir de knust mot isen ved enden av rullebanen.
Han satser alt. Motoren presser på det den klarer. I et øyeblikk som kan kalles et mirakel, får vinden tak, og løfter flyet til værs. «Følelsen var ubeskriveli», skriver Amundsen.

Dramaturgien var perfekt. Amundsen hadde gjenoppstått fra de døde. Folket elsket det. I Oslo ble det fest, og gatene var fulle av folk som ropte og hyllet polfareren. Amundsen hadde stilnet kritikken etter konkursen uten å oppnå noe som helst, annet enn å overleve.

Her kan du se denne hendelsen fra filmen «Amundsen»:

https://www.vgtv.no/video/171146?jwsource=c

ÅPEN LØSNING: Flyene på denne tiden var helt åpne. Bare en liten vindskjerm beskyttet mot den kalde polarluften. Foto: Nasjonalbiblioteket.

KAMP MOT TIDEN: Her graves det frem en provosorisk rullebane til flyet N25. Foto: Nasjonalbiblioteket.

En spebygd, grasiøs italiener besøkte Amundsen på Uranienborg, en sommerdag i 1925. Det var luftskipkonstruktøren Umberto Nobile. Sammen la de en plan om å ta det italienske luftskipet N1 over Nordpolen. Det ble kjøpt for 75.000 dollar, og fikk navnet «Norge».

Året etter i mai 1926, satte Nobile kursen nord med luftskipet «Norge». Amundsen tok plass foran og speidet etter land. Eventuelle funn av land skulle tilegnes Norge.

I en behagelig marsjfart på 70 kilometer i timen, gled luftskipet over Nordpolen i midnattssolen. Motorene ble slått av. Amundsen tok frem det norske flagget og kastet det mot polpunktet. Han snudde seg mot Wisting. De så på hverandre. Begge visste at de var de første menneskene som hadde vært på begge verdens poler. De tok hverandre i hånden.

I etterkant av luftskip-ekspedisjonen, var det flere momenter som provoserte Amundsen. Italienerne mente de skulle ha æren, ettersom det var Nobile som førte et italiensk skip. Roald var på sin side leder av ekspedisjonen, og den som kom med idéen.

Full av bitterhet forfattet Amundsen den omdiskuterte biografien «Mitt liv som polarforsker». Her tok han et oppgjør med alt og alle han følte seg urettferdig behandlet av. Nobile som prøvde å ta æren for Nordpolen, skepsisen rundt konkursen etter «Maud», britene som ikke anerkjente Sydpolen-ekspedisjonen og broren som sviktet ham når det gjaldt som mest.

Kritikken haglet. Amundsen hadde ødelagt sitt eget rykte. Hvordan skulle han gjenopprette sitt gode renomé? Den gylne sjansen bød seg, da Nobile ble meldt savnet.

HOVEDPERSONENE: F.v. Hjalmar Riiser-Larsen, Roald Amundsen, Lincoln Ellsworth og Umerto Nobile var alle på luftskipet Norge. Foto: NTB Scanpix.

ENORMT: Størrelsen på luftskipet fascinerte nok de fleste. Foto: NTB Scanpix.

OSLO: Luftskipet ankommer Oslo i 1926. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Den siste reise

Nobile skulle, med luftskipet «Italia», bevise at italienerne klarte å fly til Nordpolen på egen hånd. På veien ble han meldt savnet, da ingen hørte noe fra skipet. Roald Amundsen ble spurt om å delta i en redningsaksjon. I et scenario hvor Amundsen flyr ut og redder sin nemesis, ville han også redde sin egen ære. Uten å nøle svarte Amundsen:

«Right away».

Under er et av de siste bildene tatt av Roald Amundsen. Se hvordan det kan ha sett ut i farger:

DRA OVER BILDET

Flyet med Amundsen ombord lettet fra Tromsø 18. juni 1928, og forsvant i horisonten. Deretter ble det stille. En bensintank og flottøret fra flyet drev senere i land. Ingenting annet ble funnet. Heller ikke Roald Amundsen.

Italienerne derimot, ble senere funnet på et isflak, og kom seg i sikkerhet. Selv bikkja til Nobile var i live.

Roald Engelbregt Gravning Amundsen forsvant sommeren 1928. Han ble 56 år gammel. Den 14. desember stoppet Norge opp. To minutter stillhet, nøyaktig 17 år etter Sydpolen ble nådd.