Regjeringen duker for velferdsprofitørene/amp
HUMAN SYNTHESIS
email: humansynthesis0@gmail.com
###Regjeringen duker for velferdsprofitørene
#####Steigan.no Av Pål Steigan - 26. januar 2018
Det er ikke kvinnelige gründere de jobber for, men Wall Street og annen finanskapital. De kaller dem «kvinnelige gründere», men i realiteten gir de bort skattepengene våre til kommersielle konserner. Dette skriver skribenten Lina Aas-Eng i Dagsavisen. Hun fortsetter
«Den nye regjeringen dekker bordet for velferdsprofitørene. De kaller dem «kvinnelige gründere», men i realiteten gir de bort skattepengene våre til kommersielle konserner.
I det som måtte forstås som et desperat forsøk på å avlede debatten i valgkampen, snakket Trine Skei Grande og Erna Solberg varmt om «kvinnelige gründere». Store konserner som bit for bit kjøper opp og skviser ut små ideelle aktører, ble til kvinnelige ildsjeler, og fremstilt som en ren velsignelse for velferdssektoren.
Du vet, forretningsfolk som Rolf Tore Andersen, som tjente 215 millioner kroner da han solgte Kidsa-barnehagene. Eller Benn Eidissen og Even Carlsen, som i fjor vår cashet inn 500 millioner kroner da de solgte seg ut av Norlandia. For ikke å glemme milliardær-brødrene Kristian og Roger Adolfsen i Norlandia, som tok ut 102 millioner kroner i utbytte i 2015, eller Einar Magne Jansen, som solgte Espira for rundt 300 millioner kroner til oppkjøpsfondet CapMan (som igjen solgte til det svenske oppkjøpsfondet EQT). Alle sammen forretningsfolk som tjener penger på våre velferdstjenester.»
Lina Aas-Eng har fullstendig rett. Alt snakk om «kvinnelige gründere» i denne sammenhengen er en total avsporing. Dette dreier seg om beinhard spekulasjon og internasjonal finanskapital. De kvinnelige gründerne er i virkeligheten en utrydningstruet art i velferden, skrev Linn Herning i en kronikk i Dagbladet:
Den privatiseringa av norsk barnevern som for alvor skjøt fart under den rødgrønne regjeringa, fører nå til at store internasjonal selskaper sikrer seg kontroll over stadig større dele av norsk helsevesen. Fagbladet skriver at «Store selskaper med utenlandsk kapital kjøper opp norske barnevernstiltak». Og hvem er de største eierne av det Nasdaq-noterte Humana? Jo, det er følgende investorer som vil være godt kjent for leserne av steigan.no
- Capital World Investors (1)
- T.Rowe Price Associates (2)
- Vanguard Group (3)
- State Street (5)
- BlackRock (6)
- Hagen- Orcla - Canica
Hagen vil satse på det gode eldre liv- Orcla-Canica
Privatisering betyr å gi bort skatteinntekter og legge velferdstjenestene åpent for stadig støre kapitalgrupper. I dag kontrollerer Wall Street store deler av omsorgstjenestene i Norge, så kom ikke å snakk om «kvinnelige gründere».
Av Pål Steigan
Privatisering - mer enn et spøkelse
_Røde Fane nr.1/99 Av Rolv Rynning Hanssen_
Ei massiv privatiseringsbølge skyller inn over verden. Privatiseringa av offentlig virksomhet satte ny internasjonal rekord i 1997. Det ble solgt offentlige virksomheter for mer enn 1200 milliarder kroner. Det var mer enn 50% økning for året før.
Privatiseringsframstøtene er et ledd i en omfordeling av samfunnets ressurser fra fellesforbruk til profitt for de store multinasjonale selskapene, et framstøt for å bryte ned den rest som faktisk finnes av demokratisk kontroll og innsikt. Ei dramatisk samfunnsforandring finner sted rett foran øynene våre.
Kampen mot privatisering kan bli en av de største politiske kampene på lang tid i Norge. Kampen må ikke minst bli en hovedsak i lokalvalget i høst. Alle kommunestyrer og fylkesting vil få debatten på dagsorden i løpet av den neste valgperioden.
Min bakgrunn for å ta opp privatisering er mange års erfaring som ansatt i kommunesektoren, og i et kommunalt AS. Samtidig har jeg de siste tre åra vært ansatt i Norsk Kommuneforbund, og jeg har "stjelt" mye erfaring og fakta fra dette arbeidet. Jeg vil derfor naturlig nok konsentrere meg om kommunal og fylkeskommunal sektor og si lite om statlig sektor.
1.Privatisering - en definisjon
For å kunne diskutere privatisering, må en ha en tjenlig definisjon av begrepet. Privatisering er: Enhver overføring av ansvar, produksjon, drift eller finansiering av en tjeneste eller produkt - eller deler av dette - fra det offentlige til private aktører.
Privatisering må ikke sees på som en enkelt handling. Det er like mye en prosess som settes igang hvor sluttmålet er privatisering. Offentlig virksomhet har stor støtte i Norge, og argumentasjonen pakkes ofte inn. Mange ganger framsatt som "dere er vel ikke redd for litt konkurranse". Ordet privatisering er blitt så problematisk, at det nå blir pakka inn i uttrykk som konkurranseutsetting, markedstesting, fleksibilisering osv. Målet for disse tiltakene er imidlertid å føre offentlige oppgaver over til private.
2.Måter å privatisere på
Det er ulike måter å privatisere på. Alle har samme effekt, en del av det offentliges oppgaver blir overført til private (fra enkeltpersoner til multinasjonale selskap).
Avvikling av offentlige tjenester
Her tenker jeg på tilfelle hvor det offentlige rett og slett vedtar å ikke engasjere seg i virksomheten og avvikler. Det er så fritt fram for å etablere et privat marked på området. I andre tilfelle vil da f.eks. ulike omsorgstjenester blir overført til private, slektninger osv. Kontantstøtten er et uttrykk for dette. Man avvikler store deler av offentlige og halv-offentlige barnehager og betaler foreldrene for ikke å bruke dem. Finansieringen er ikke helt privatisert, men den felles ordningen er avviklet og det er den enkeltes ansvar å løse problemene.
Egenandeler
I tillegg til å basere driften på skatter og avgifter, kan kommunen kreve egenandeler for tjenestene, f.eks. hjemmehjelpstjenesten. Det som har vært en gratis kommunal ytelse, blir avhengig av den enkeltes betalingsevne. En slik delprivatisering ekskluderer mange fra å kunne benytte tilbudet, nedbygger tilbudet og privatiserer løsningen av problemene, samtidig som det øker mulighetene for å etablere et privat marked.
Salg
Direkte salg av offentlig eiendom og virksomhet blir stadig mer vanlig. Det kan ha flere sider. Forslagene om å selge kommunens bygningsmasse fordi den forfaller, blir mer og mer vanlig. Den generelt dårlige kommuneøkonomien gjør at man for å slippe større investeringer, heller selger for deretter å leie tilbake de samme bygningene fra private firma som står for vedlikeholdet.
Andre eksempler er salg av de kommunale energiverkene. Her selger man stort sett ut til spottpris. Igjen er det kommuneøkonomien som gjør at man ser seg om etter kortsiktige inntektskilder. Ved å selge det som virkelig er arvesølvet og framtidige pengemaskiner for kommunene, kan en lette det akutte trykket på budsjettet. Et par hundre millioner i kommunekassa sørger for at kjeften fra fylkesmannen for uansvarlige budsjetter forsvinner for noen år. Men e-verk kan bare selge én gang. Den framtidige inntjeningen og utbyttet man kunne hente ut, er tapt for alltid. Den sitter noen private gigantselskaper på. I 1996 ble det solgt kommunale e-verk for over 8 milliarder her i landet.
Fusjon
Man kan slå offentlig virksomhet sammen med privat virksomhet og tilsammen få et hovedsakelig privat eierskap. Et godt eksempel er da Bergen Sporveier fusjonerte med det private Pan Trafikk, etter triksing med verdiene i det kommunale selskapet fikk de private etter fusjonen kontroll med 50,18% av aksjene. Kommunen fikk ikke et øre, men mista den avgjørende innflytelsen over kollektivtrafikken i Bergen.
Konkurranseutsetting
Bruk av anbud på offentlige tjenester er det viktigste framstøtet for å privatisere. Nå snakker jeg ikke om innkjøp av varer til f.eks. kommunen, eller bygging av en skole eller andre anlegg kommunen normalt ikke gjør og ikke har noe apparat for å utføre kontinuerlig. Her er det snakk om anbud på tjenester. Mest kjent er renhold, hjemmehjelpstjenester, renovasjon og kollektivtransport. Men i prinsippet kan alle offentlige tjenester legges ut på anbud. Om de overstiger spesifiserte terskelverdier, må EØS-lovverket for anbud følges.
AS-infisering
Ut fra ideene om at offentlig administrasjon er ineffektiv, ønsker mange å omdanne offentlige virksomheter til aksjeselskap (AS). Sjøl om eierskapet forblir offentlig, har man innført en privat organisasjonsform med helt andre motiver for drifta enn det offentlige. I AS-er er det ikke mulig å ta samfunnsmessige hensyn, der er det sikring og økning av aksjeeiernes kapital som er det lovfesta målet. Alle andre hensyn kan medføre erstatningsansvar.
En annen grunn til at AS-formen blir brukt, er å unngå innsyn og innblanding. Viktige hensyn som sikkerhet og klagerett på det som egentlig er forvaltningsvedtak, forsvinner. Likeledes er allmennhetens mulighet til kjennskap til vedtak og begrunnelser borte. Dette henger sammen med at verken offentlighetsloven eller forvaltningsloven gjelder, heller ikke i offentlig eide selskap. Dermed flyttes beslutningsprosessen over viktige deler fra åpen debatt i blant politikerne til lukkede styrerom.
3.EØS og EU som pådriver
Når vi har mobilisert til kamp mot ulike former for privatisering, har vi ofte først måttet kjempe en kamp for å overbevise folk om at vi har et rom å slåss i. Mange - både arbeidsgivere, politikere og noen fagforeningsfolk - sier at dette kan vi ikke gjøre noe med. Dette er bestemt av EU og vi må privatisere og konkurranseutsette fordi det er et direktiv om dette. Og mot EU sitt regelverk slåss vi forgjeves. Troen - eller myten - om at EU faktisk har rukket å bestemme et fullstendig konkurransepålegg, er noe av det vanskeligste å overvinne når en skal mobilisere.
Samtidig er det verd å notere seg at denne friheten kan være midlertidig. Klassekampen skriver 23. januar i år om EU-kommisjonen som nå holder på å utarbeide et nytt direktiv som skal privatisere enda mer av jernbanenettet. Her er blir det sannsynligvis pålegg om legge ¼ av godstransporten ut på anbud, også innenlandstrafikken.
Nettopp EUs tydelige intensjon om å konkurranseutsette mest mulig av offentlig sektor, er et problem. Mange ser dette som en uoverstigelig hindring, og nærmest som naturgitt at påbudet om anbud vil komme. Derfor nytter det ikke å slåss. Dette viser at kampen for offentlig sektor og mot privatisering ikke kan ses uavhengig av kampen mot EU og EØS-avtalen. Slik sett fungerer EØS som en katalysator for privatisering av norsk offentlig sektor.
Men for oss som slåss i kommunal og fylkeskommunal sektor er det viktig å understreke at det faktisk - også innen EØS-veldet - er lov å utføre tjenester i egen regi. Her er det foreløpig valgfritt å bruke anbud. Men bruker man anbud - må EØS-regelverket følges.
Ulovlig å støtte eget næringsliv
Og bruker man først anbud, på tjenester som overstiger en viss terskelverdi (som er ulik for ulike tjenester), kan man ikke styre hvem som skal få anbudet. Det er ikke lov å favorisere foretak innen egen kommune. I utgangspunktet kan hvem som helst innen EU-området levere anbud. Det beste eksemplet er Nes Kommune som la ut sin renovasjonsvirksomhet på anbud og favoriserte lokale leverandører. Der ble kommunen funnet skyldig i brudd på EØS-reglementet for å ha nettopp favorisert en lokal tilbyder, og dømt til å overdra kontrakten til det selskapet (Norsk Gjenvinning) som hadde det "økonomisk mest fordelaktige tilbudet".
Konkurransetilsynene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland sier i en felles rapport om dette at "lokal favorisering er konkurransemessig uheldig fordi det innebærer at kommunenes produsentinteresser vernes mot konkurranse fra tilbydere lokalisert utenfor kommunens grenser. Det kan også være effektivitetsmessig uheldig dersom favoriseringen innebærer at man ikke får allokert produksjonen til den virksomhet som har lavest kostnader..."
Her strekes opp det viktigste med anbudssystemet: lavest mulig pris.
4.Anbud rammer lavtlønte og kvinner i særlig grad
Hvilke områder har vært anbudsutsatt (konkurranseutsatt) til nå. De fleste eksemplene finner vi innen renovasjon, renhold hjemmehjelpstjenester og kollektivtransport. I tillegg ligger mange andre på beddingen. Imidlertid er det en særegen ting med norske offentlige anbud til nå. De rammer grupper hvor personalkostnadene er høye, og investeringer i utstyr er relativt små. De rammer dessuten lavtlønte offentlig ansatte.
Min egen erfaring fra kollektivtransporten med en personalkostnad på fra 60-75% av totalkostnader, viser at konkurransen etter hvert blir en konkurranse om å ha de dårligste lønns- og arbeidsvilkårene. Timelønna er ikke det viktigste. Vel så viktig er faste kostnader som pensjon, velferdsordninger (permisjoner) og ikke minst regulert arbeidstid. Jo mer fleksibel arbeidskraft, jo mer konkurransedyktig.
5.Privatisering og Arbeidsmiljøloven
Jeg har tidligere påpekt at anbud er en metode som EU faktisk står bak, selv om den ikke er obligatorisk å bruke. Dersom anbudssystemet skal tas i bruk i stor stil, må en for ikke å skape opprør, ha en metode å behandle de ansatte på. Metoden kan ikke være å tilby de ansatte jobb i den gamle bedriften (kommunen). Det hadde ikke vært noe problem for Oslo Kommune å funnet jobb til de 139 søppelkjørerne i Miljøtransport som mista jobben pga. anbud. Det var mer enn nok omplasseringsmuligheter. Men Oslo Kommune tenker ikke å la det bli med renovasjon på anbud. De vil anbudsutsette og privatisere så godt som hele kommunen. Og med en slik tankegang blir det ikke plass til noen overtallige søppelkjørere. Da må de sies opp.
I EU-systemet har det blitt utviklet en metode for å kvitte seg med folk.
Det såkalte direktivet om virksomhetsoverdragelse er blitt tatt inn i norsk lov. Det finnes i Arbeidsmiljølovens kapittel XIIA. Det sier kort og godt at i den utstrekning ny arbeidsgiver (den som vinner anbudet) har bruk for ansatte, har de som jobbet for den tidligere arbeidsgiveren (kommunen) rett til å bli ansatt hos den nye arbeidsgiveren. Derfor kan du oppleve å gjøre samme jobben, på samme sted, med samme kolleger, men med ny logo og mye lavere lønn. Tariffavtalen er nemlig bare beskytta fram til de utløper (maks 2 år i Norge), og da som en personlig ordning for deg som blir overført.
Dette er en helt nødvendig smøring av anbudssystemet. Sjølsagt er det bra at arbeidsfolk ikke står på bar bakke ved skifte av arbeidsgiver, men konsekvensen er at man på en enkelt måte blir kvitt personalproblemet ved privatisering (og annen out-sourcing). Det som er ille, er at her står den nye arbeidsgiveren fritt til å velge hvem som skal bli med over. Ettersom det sjelden er plass for alle, har vi opplevd at regelverket har godkjent siling. Fra Sverige, som ligger foran Norge i prosessen, kjenner vi til hvordan busselskapene sila bort tillitsvalgte, eldre arbeidstakere, arbeidstakere som ikke ville utlevere sykejournalen, yngre potensielt gravide kvinner osv. Slik sørga en for å ha en konkurransefordel i neste anbudsrunde. Det gamle selskapet ble sittende igjen med den minst produktive arbeidskrafta, mens det nye skumma fløten.
Så sjøl om reglene for virksomhetsoverdragelse i Arbeidsmiljøloven ofte blir brukt av fagforeningsfolk for å ivareta noen rettigheter for de som blir konkurranseutsatt, er hovedsida at det oppmuntrer til privatisering. Og du kan ikke nekte å bli med til det nye selskapet. Da må du i tilfelle være trygg på at tidligere arbeidsgiver har et arbeid du er kvalifisert til!
6.Hvorfor offentlig sektor?
Offentlig sektor er en skjerma sektor. Og det er viktig at den er skjerma. En sterk offentlig sektor er nødvendig for å sikre velferdsstaten som er blitt slåss fram av arbeidsfolk i tida etter krigen. Norsk arbeidsliv har vært preget av relativt få alvorlige konflikter i etterkrigstida. Arbeidsfolk sin del av verdiskapinga har i stor grad blitt tatt ut i form av sosiale goder, bygging av en velferdsstat med et av de best utvikla sosial sikkerhetsnetta i verden. Også vi på venstresida blir nødt til å innrømme at det man ofte liker å kalle den "skandinaviske velferdsmodellen" har skapt samfunn hvor folk har hatt det bedre enn de fleste andre og hvor folk har vært likere enn i andre samfunn. Dette har en bl.a. betalt for i form av arbeidsfred. Hovedavtalen med fredsplikten og velferdsutvikling for folk flest har skapt en slags nyttig symbiose mellom kapitalistenes behov for arbeidsfred og arbeidernes behov for sosial trygghet.
Velferdsstaten skal sørge for et rettighetsbasert system, med likebetaling og like muligheter uten hensyn til hvor du bor og hvor mye du har i lommeboka. Et idealistisk syn på den norske staten? Ja, men i all sin skrøpelighet har den gitt folk rettigheter og skapt større likhet. Men for å få dette til har det vært helt nødvendig å skjerme offentlig sektor. Drift og planlegging kunne ikke overlates til markedet og kapitalinteressene. Offentlig sektor har vært finansiert i hovedsak av skatter og avgifter vedtatt i politiske fora. I det kapitalistiske Norge har oppbygginga av velferdsstaten vært det beste vi kunne oppnå uten å bryte med det kapitalistiske systemet. Arbeidsfolk har vært pådrivere og betalt for fellesskapsløsningene. Det er verd å reise et forsvar for disse godene, sjøl om de skranter betenkelig. Derfor er det fremdeles verd å slåss for at ikke kapitalistene fra sine utilgjengelige styrerom skal ta over styringa.
7. Hvorfor kommer privatiseringsframstøt nå?
Etter å ha hørt en del lokalpolitikere tale varmt for privatisering med begrunnelsen om at en må få mer ut av hver krone, er det forbausende hvor lite opptatt man egentlig er av kostnader. Ofte kommer forslagene fullstendig uten økonomisk begrunnelse, i alle fall uten de omstillingskostnadene man nødvendigvis må ta med. Den siste privatiseringa av renovasjonstjenestene i Oslo skulle spare ca. ¼ million kroner i året (forskjellen på det private og kommunale anbudet). Imidlertid måtte man inn med omstillingskostnader på 15-16 millioner kroner, i tillegg til de samfunnsmessige kostnadene ved å sette 139 arbeidere på porten.
Privatiseringsforslagene er drevet fram av ideologiske årsaker. Det er en måte å disiplinere fagbevegelsen på, men det er også et ønske om en helt annen organisering av det offentliges tjenester, hvor markedet skal styre mer.
Samtidig vet vi at kommunesektoren reelt sett får dårligere og dårligere råd. Vi finner knapt ei norsk kommune som er fornøyd med overføringene fra staten. Nye, dyre tiltak er blitt pålagt kommunene - uten at tilsvarende midler er blitt overført. Det er tilstrekkelig her å nevne PU-reformen (psykisk utviklingshemmede). Det blir stadig vanskeligere å drive kommunene, budsjettene går ikke i hop. Da kan det også være fristende å ty til enkle løsninger: be noen andre utføre tjenestene og overta problemene med å få pengene til å rekke til.
Anbud er hovedmetoden i nedbygginga av offentlig sektor. Det er et effektivt virkemiddel fordi metoden velger den laveste kostnaden, det svekker lønns- og arbeidsvilkårene, det reduserer arbeidskraftas pris, samt undergraver lov- og avtaleverk. Kort sagt, fagbevegelsen kveles. I tillegg slipper politikerne å forholde seg direkte til disse konsekvensene. Det er ikke politikerne som vedtar at lønns- og arbeidsvilkår skal forringes. De vedtar bare en ny måte å utføre tjenestene på. En billig måte. Man innfører et marked som system øker presset på de ansattes rettigheter. Så får man heller være blind for dette. Systemet er så tilforlatelig at stort sett alle politiske partier har svelget det. Når vi ansatte i kollektivtrafikken tok opp kampen mot anbudsystemet like før 1990, var det enighet om anbud i politiske partier fra RV til Frp. og i vårt eget fagforbund.
Kapitalen trenger nye investeringsområder
Den internasjonale økonomien blir på en måte stadig mer åpen, mer internasjonalisert. Utviklingen i retning av en stadig skarpere konkurranse innen privat sektor, og tilgang til mye kapital, gjør at offentlig sektor blir et interessant område. Ser man bort fra trygdeytelser/pensjoner, utgjør offentlig sektor jamt over ¼ av brutto nasjonalproduktet (BNP).
Kravene til profitt og mangelen på nye geografiske områder å ekspandere i, gjør at man kaster blikket på tidligere skjermede sektorer. I Norden har det stort sett vært offentlig drift av f.eks. helse- og omsorgstjenester. Markedet for helse- og omsorgstjenester er stort, det er enormt stort. Bare kommunenes tjenester utgjør i Norge ca. 30 milliarder kroner årlig, i Sverige er det omtrent 80 milliarder. Og dette er bare en liten bit av offentlig sektor.
I tillegg er disse tjenestene ikke konjunkturavhengige. Det er et voksende marked, det blir stadig flere eldre i Norden. Behovet forsvinner ikke over natta, demografiske data viser at det bare vil vokse i tida framover. Det er med andre ord en veldig sikker sektor å investere i. Derfor passer deregulering, markedsliberalisme og en ideologi for å avvikle velferdsstatsordningene som hånd i hanske for å finne et sted å få overskuddskapitalen til å yngle.
8.Betyr det noe hvem som utfører tjenestene?
Det vanligste forsvaret for privatisering av offentlige tjenester, er at "vi har fremdeles ansvaret, det er det samme hvem som utfører tjenestene". Dette er argumentasjonen særlig fra sosialdemokratisk hold. Argumentet holder ikke. Slipper man først markedet løs, er det umulig å styre det.
Privatisering er en prosess som er vanskelig å reversere. Særlig på områder hvor hele driften privatiseres og kompetansen forsvinner. Da blir det både vanskelig å kontrollere de private utførerne av tjenestene, og å bygge opp tjenesten på nytt i offentlig regi.
Hele arbeiderklassens kamp og grunnen til at man opprettet både fagforeninger og politiske partier, har vært å slåss mot markedskreftene, å tøyle disse kreftene og redusere skadevirkningene. Det har hele tida vært markedet som var motstanderen, markedets normer står oftest stikk i strid med fagbevegelsens ideer om likhet og solidaritet. Hele fagbevegelsens grunnidé’ var å slåss mot at markedet aleine skulle bestemme arbeidskraftas pris gjennom tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet. Å privatisere - eller å overlate mer til markedet og kapitaleierne - styrker med andre ord det økonomiske grunnlaget for fagbevegelsens fiender. Kostnadene ved denne politikken må arbeidsfolk bære.
- Capital World Investors (1)
- T.Rowe Price Associates (2)
- Vanguard Group (3)
- State Street (5)
- BlackRock (6)
Fra offentlig monopol til privat monopol
Mange trur at å privatisere er å overføre oppgaven fra kommunalt ansatte til det lille renholdsfirmaet på hjørnet. Slik er det ikke. Praksis fra land som har drevet med anbud og privatisering i lengere tid, viser at de små, lokale firmaene kun har en rolle i den første tida. Etter kort tid er det store internasjonale, multinasjonale konserner som skaffer seg makt. Det som er framtredende er at et knippe multinasjonale selskaper er i ferd med å få en helt dominerende rolle verden over når det gjelder anbudsutsatt/privatisert offentlig virksomhet.
Slike firma finner vi i alle verdensdeler og i alle sektorer som har vært anbudsutsatt. Det er særlig selskaper med utgangspunkt i vannforsyningsnæringa i Europa som har ekspandert svært raskt og er i ferd med å skape store private monopoler som faktisk deler verdensmarkedet seg imellom. Veksten til disse selskapene har skjedd ut fra et såkalt naturlig monopol i hjemlandet hvor man ut fra monopolsituasjonen har vært i stand til å sikre seg en enorm profitt som nå brukes til å ekspandere på andre områder over hele verden. Disse multinasjonale gigantene har bygget en meget stor kompetanse på å levere offentlig anbud, de er store nok til å kunne drive med tap til konkurrentene er ute av markedet, de er store nok til å kunne kjøpe konkurrenter som vant anbud og de går ikke av veien for korrupsjon.
Eksemplet General des Eaux
Det gigantiske General des Eaux er kanskje det beste eksemplet på alle forhold ved den omfattende privatiseringsbølgen. La oss begynne med korrupsjon. Sommeren 1994 utga den tidligere dommeren og kandidaten til EU-parlamentet, Jean-Pierre Thierry, ei bok hvor han konstaterte at "80% av korrupsjonen i Frankrike kunne tilbakeføres til to store grupperinger, hver bestående av hundrevis av selskaper (….) som utførte tjenester for det offentlige. Disse gruppene er hovedansvarlige for økningen i korrupsjon (.…) så vel som prisøkningen på de tjenestene kommunene betaler dem for å utføre." Disse to grupperingene er de gigantiske franske vannselskapene General des Eaux og Loyonnaise des Eaux.
Et eksempel er fra 1995 hvor konkurransetilsynet i Frankrike ila fem av General des Eaux sine datterselskaper bøter på tilsammen 10 millioner kroner. Årsaken var at alle de fem selskapene hadde lagt inn bud på renovasjonen i tre ulike steder i Var-regionen i Sør-Frankrike. De hadde ikke opplyst om at tre av selskapene var 100% eid av General des Eaux, ett var 50% eid og det siste 34%. De hadde samarbeidet om prisfastsettelsen. Da blir ikke anbud noen besparelse for brukerne, men et sugerør ned i kommunekassa for å sikre monopolprofitten.
General des Eaux med en omsetning på nesten et halvt norsk statsbudsjett, er et eksempel på ekspansjonen til denne typen selskaper. Det kontrollerer offentlige tjenester i alle verdensdeler. Bare i Storbritannia kontrollerer denne giganten selskaper innen vannforsyning, renovasjon, energiproduksjon, finanstjenester, vei- og brubygging, parkeringsselskaper, mobiltelefoni, kabelfjernsyn, jernbanedrift samt at de eier den største kjeden av private sykehus. Og det er ikke mindre i Frankrike, her operer man innen fjernsyn, matforsyning (til sykehus o.l.), busstrafikk, e-verk og motorveier i tillegg. Det nye er at de i fjor overtok 70% av den største private utdanningsinstitusjonen i Frankrike, Educinvest, med 250 skoler og vel en milliard i omsetning.
General des Eaux sin omsetning har åttedobla seg de siste 15 årene.
I tillegg til å være store, samarbeider de multinasjonale kjempene og deler verdensmarkedet. Innenfor vannforsyning, som er kjernevirksomheten til mange av disse selskapene, finner en nå ni store internasjonale konsern. Disse ni ligger ikke i knallhard konkurranse. De minsker stadig konkurransen ved å kjøpe seg inn i hverandres selskaper, inngå samarbeidsavtaler og kombinater i anbudskonkurransen. Da vannforsyningen i Argentina ble lagt ut på anbud i 1993, var det seirende anbudet et samarbeid mellom tre av de ni dominerende selskapene.
Ikke bare vannforsyning
Monopoltendensene viser seg ikke bare i den harde sektoren, men også i den såkalt myke sektor. Kollektivtransport er en mellomting mellom hard og myk. Etter snart 10 års anbudskonkurranse i Sverige er det 3-4 store busselskap igjen. De små kommunale er så å si utradert. Og de store selskapene er igjen eid av multinasjonale konsern, som i noen tilfeller i alle fall til slutt kan spores tilbake til de forannevnte anbudsspesialistene. Bransjen der tenker seg ei utvikling i retning av gigantselskap hvor en må beherske minst 50.000 busser for å kunne konkurrere.
Sverige har også praktisert konkurranseutsetting av f.eks. eldreomsorgen i lang tid. Her finner vi også det samme bildet. En undersøkelse utført av "Dagens Medisin" viste at i 1996 var Partena Care AB giganten i Sverige. Både når det gjaldt omsetning og antall ansatte var dette firmaet, som forøvrig eies av franske Sodhexo Alliance, like stort som de 5 neste på lista tilsammen. Andre store som er inne er ISS Care. ISS er det multinasjonale selskapet som er tyngst inne i Norge. Både på renhold og helse/omsorg. ISS er aktiv i hele Europa og i Nord- og Sør-Amerika. De fikk forøvrig tildelt kontrakt på omsorgstjenester i Asker - uten konkurranse.
Privatisering = monopolisering
Dette sveipet gjennom situasjonen viser hvor korttenkt argumentet om at privatisering vil gi økt konkurranse, lavere kostnader og mindre byråkrati er. Tvert om er resultatet etter noen anbudsrunder at de offentlig monopolene blir erstatta av private monopoler, med langt større makt og innflytelse verden over.
I Storbritannia viste en undersøkelse i 1994 at 5 selskap kontrollerte 60% av alle anbudskontraktene innen renovasjon. Tilsvarende tall innen hjemmehjelpsområdet var 65%. Å tru at dette ikke kan skje her i landet, er å basere seg på en illusjon som savner grunnlag i erfaring fra de landa der offentlig tjenesteyting virkelig er blitt åpna for privatisering. Når det ikke har skjedd i Norge til nå, skyldes det at motstanden mot privatiseringsprosessen har vært sterk nok til å demme opp noe.
9.Kvalitet og kostnad
Privatiseringstilhengerne skal ha bedre og billigere tjenester. Jeg har tidligere prøvd å vise at først og fremst spiller man inn til de multinasjonale foretakene og gir dem nye muligheter for profitt, på det som skal være velferdsstatens område. Det er kanskje først og fremst et angrep på de ansatte gjennom å splitte arbeiderkollektivene. På samme måte som utskilling - out-sourcing - i privat sektor splitter arbeiderne i kjernevirksomhet og støttefunksjoner, gjør også privatisering det. Her har offentlig og privat ansatte et felles utgangspunkt for å slåss mot alle former for utskilling.
Mister tverrfaglighet og stordriftsfordeler
Men konkurranseutsetting er faktisk dyrt. Det bærer med seg store kostnader. Ikke minst hindrer den en stor organisasjon som kommunene er, i å utnytte stordriftsfordeler og tverrfaglige løsninger. Et klassisk eksempel er privatiseringa av snøbrøytinga. Man sparte noen penger, men oppdaga at de folka som brøyta, hadde klipt plener på sommerstid. Ja, da måtte plenklipping også privatiseres. En kunne jo ikke ha folk ansatt bare om sommeren uten noe sysselsetting på vinteren. Men samla sett ble de to anbudene dyrere enn å utføre det i egen regi. Tendens til sub-optimalisering, dvs. å se på lønnsomhet i deler av virksomheten isolert, er en naturlig konsekvens av privatiseringsprosessen.
Det offentlige har mange muligheter for å være tverrfaglig - hvem sier f.eks. at en vaktmester i skolen bare må være en som reparerer det tekniske anlegget? Kan ikke kvaliteten på skolen heves ved å gi ungene flere kontakter mot voksenverden og bruke f.eks. vaktmester og renholder systematisk i dette? Slik sett er det viktige kvaliteter som går tapt ved å kostnadsberegne og anbudsutsette hver enkelt tjeneste isolert.
Kommunene og fylkeskommunene er store - også som innkjøpere. Mange små enheter kan nyte godt av stordriftsfordeler som oppnås når kommunene ser på virksomheten under ett og bruker størrelsen til å oppnå gunstige priser. Oppsplitting vil naturlig nok ikke kunne gi samme effekten.
Transaksjonskostnader
Det er mange ekstrakostnader når kommunale tjenester skal anbudsutsettes. Alle disse transaksjonskostnadene må med i bildet når man skal vurdere om konkurranseutsetting lønner seg (i ei rein økonomisk vurdering uten å se på farene ved å overlate styringa til andre).
Reint faktisk er det da slik at for reelt å spare penger, må prisen på å utføre tjenesten i privat regi være så mye lavere at den dekker opp både profitten og transaksjonskostnadene. Svenske undersøkelser viser at bare kostnadene ved selve anbudet og kontrollen av at anbudet følges, utgjør fra 6-20% av kontraktssummen.
Først og fremst er det store kostnader knytta til innkjøpsfunksjonen i kommunene. Ved et anbud fraskriver man seg den daglige styringsretten. Styringsretten utøves én gang (i beste fall), dvs. ved utforming av anbudspapirer og muligheten ligger også der ved seinere nye anbudsrunder. Det er komplisert å lage store anbud. Selskapet som vinner anbudet, vil forholde seg til kontrakten. Alt som kommer i tillegg vil være ekstratjenester som faktureres.
Det beste eksemplet er fra hjemmesykepleien. Her fikk den private hjemmehjelpen spørsmål fra brukeren om å ta med posten inn (fra postkassa). Det hadde man alltid gjort før. Selvsagt gjøres det fortsatt, men i og med at det ikke sto i kontrakten, utløste det en regning for tilleggsytelser.
Å legge omsorg ut på anbud er noe annet enn å legge bygging av et hus ut på anbud. Det er vanskelig å tallfeste omsorgen - kvalitet måles på en annen måte. Som et eksempel på alt arbeidet som ligger bak et slikt anbud, nevnes det danske eksempelet om hvordan Hørsholm Kommune utarbeidet kvalitetskravene for sitt pleiehjem Margrethelund. Anbudspapirene inneholdt et avsnitt om "personlig pleie". Dette var bare ett av mange avsnitt, men inneholdt igjen 21 underpunkter. Et av de 21 underpunktene het "daglig vask" og lyder som følger:
"Der ydes daglig (også week-end) hjælp til vask ved vaskekumme eller i sengen, afhængig af brugerens tilstand. Der anvendes separat vaskeklud og håndklæde ved øvre og nedre toilette. Der anvendes sæbe med undtagelse af i ansigtet. Nedre toilette udføres ved vask forfra og bagud. Sæben fjernes helt med vand. Huden tørres eller dubbes helt tørr. Specielt observeres hudfolder."
Kommunen må beskrive alle hendelser like detaljert for hele pleiehemmet. Man må på forhånd da gjennomtenke hver en liten detalj og utforme kvalitetskrav. Det er ikke billig. Samtidig må beskrivelsene følges opp. Så lenge man ikke har kontroll gjennom direkte ansettelsesforhold, er det kontrakt i forhold til inngått kontrakt som er mulig. Brytes kontrakten på for mange punkter, kan den sies opp. Men dette er vanskelig. Å bli kvitt en kontrakt fordrer ofte en rettssak. Som oftest ender det med et kompromiss hvor utfører lover bedring, kanskje med noe mer penger i sekken.
Det klassiske norske eksemplet på hvor vanskelig det er å spesifisere omsorgskontrakter er striden i Asker hvor er det uenighet mellom Asker Kommune og ISS som har fått tildelt kontrakt på drift av et sjukehjem. ISS mener kommunen sender for syke pasienter til dem, for mange tunge arbeidskrevende pasienter.
Inn i kostnadene går også ofte en tung omstillingsbit for personalet. Det kan koste mye penger å både si opp, omstille og ta vare på personalet i en slik prosess. Ikke minst vil det å bli konkurranseutsatt være et signal som ikke skaper samarbeid og kreativitet, men konflikter.
10.Hvem står bak privatiseringsframstøtene?
De enkle og selvfølgelige framstøta for privatisering er fra EU-hold og styrerommene i de multinasjonale selskapene som øyner monopolprofitt. Men det er ikke nok. Her i Norden har vi en helt særegen drivkraft i arbeidet for å få fart på privatiseringsprosessen.
SAMAK-rapporten
I 1989 satt ei gruppe på Sørmarka og utarbeidet et dokument som het "Förnya den gemensamma sektorn". Det var Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomite (SAMAK) sin økonomisk-politiske arbeidsgruppe. SAMAK er samarbeidsarenaen for de faglige landsorganisasjonene og de sosialdemokratiske partiene i Danmark, Finland, Norge og Sverige. Fra Norge var bl.a. Gunnar Berge (DnA) og Juul Bjerke (LO) med. I forordet skriver man at en kritikk mot notatet de framla, ville bli at "det i for høy grad fraviker tankegangen som man ellers gjennom generasjoner har vært enige om i den nordiske sosialdemokratiska arbeiderbevegelse".
Bekymringene er at offentlig sektor er for stor og krever for mye ressurser. Man sier bl.a. at "en central uppgift är att öka såväl effektivitet som produktivitet inom den offentliga sektorn. Med effektivitet menar vi att ‘göra saker rätt’, dvs. att den offentliga sektor ska ägna sig år just de verksamheter som ger de effekter vi vill nå. Med produktivitet menar vi att ‘göra saker rätt", dvs. så billigt som möjligt."
Videre heter det: "Det finns således varken ideologiska eller ekonomiska argument varför exempelvis tvätten på sjukhusen eller serveringen i skolmatsalarna måste äga rum i offentlig regi. Om det skulle visa sig möjligt att pressa kostanderna genom att lägga ut sådana verksamheter på entreprenad (anbud), då bör man genomföra en strukturomvandling av den offentliga verksamheten, innebäranden bl.a. att man koncentrerar sig på de verksamheter som är de mest prioriterade, och skär ned eller lämnar i från sig ¨øvrige verksamheter".
I tillegg sier også rapporten noe om de ansatte sine forhold etter kursendringen: "Innebörden är att vi måste acceptera en betydligt högre grad av rörlighet - inklusive friktionsarbetslöshet - också inom den offentliga sektorn."
Som en avslutning heter det: "I denna PM har en rad exempel givits på hur arbetarrörelsen i de nordiska länderna aktivt nu börjat ta sig an uppgiften att förnya den offentliga sektorn. Nu gäller det att gå vidare, i samarbete med de offentligt annställda."
Og videre har de gått. Det er denne linja særlig DNA kjører fram. Tilsynelatende mot privatisering, men bare på visse områder. Foreløpig er helse, omsorg og utdanning skjerma. Men taktikken er åpenbart å privatisere område for område. Ikke ta en full åpen kamp om dette, men heller finne seg noen gode fiender i Frp o.l. som kjører linja helt ut.
Språkbruk
I offentlig debatt foregår det en ideologidebatt. Størrelsen på offentlig sektor er en ting som diskuteres. Er den for stor? Det offentliges andel av BNP i Norge har totalt sett sunket fra 52% til 43% de siste 6 åra. Så veksten er ikke stor.
Men ideologien går på mer, sakte men sikkert har man kastet vrak på gamle honnørord og innført nye. Før snakket en sosialdemokrat om politisk styring, regulering, offentlig drift, utjamning og fordeling. Dagens utgave snakker om konkurranseevne, fristilling, markedstilpasning, deregulering, kostnadseffektivisering og liberalisering. Det er faktisk helt andre verdier man konkret snakker om enn tidligere.
11.Omstilling er nødvendig
Omstilling av offentlig sektor er nødvendig. Men da mener jeg reell omstilling og ikke den varianten av ordet som enkelte politikere har lagt seg til: nemlig en nedbygging og privatisering av offentlig sektor. Det er mange forhold som gjør at offentlig sektor ikke kan være statisk. Ikke minst gjør it-verktøy sitt inntog også her. Det er ikke lenger sikkert at rådhusene planlegges med plass til alle ansatte, noen kan sitte hjemme. Alle arkiver, alt rutinemessig arbeid kan effektiviseres pga. it-utviklingen.
Samtidig gjør utviklingen på alle felter at vi får større behov for kunnskap. Det foregår en enorm teknisk utvikling på de fleste områder. Behovet for bemanning enkelte plasser går ned, mens andre områder roper etter folk. Vi opplever en forskyvning av offentlig sektors innsatsområder. Behovet for omsorgstjenester øker dramatisk i takt med at store årskull blir pensjonister. Det er ikke naturlig for en organisasjon å si at slik det alltid har vært, skal det alltid bli. Noen må skifte beite.
Mange av oss som har vært tillitsvalgte lenge, har brukt mye tid til å slåss mot slike endringer. Sikkert fornuftig, da arbeidsgiver ofte bruker reelle endringsbehov til å iverksette faglige forverringer. Samtidig er det viktig at slike omstillinger i stor grad styres fra grasrota, som faktisk har et godt kjennskap til hvilke behov som finnes hos folk.
12.Enhet brukere - ansatte
Hvilke motkrefter fins det mot privatiseringsframstøta? Først og fremst de som blir ramma, både brukere av tjenestene og offentlig ansatte. Privatisering betyr på sikt rasering av tilbudet, eller rettere sagt: et tjenestetilbud basert på den enkeltes økonomiske yteevne. På sikt oppstår et klasseskille. Se bare på erfaringene fra Skovbo Kommune i Danmark. Der har ISS bygget den kommunale barnehagen mot retten til å få drive den. De lanserer et helt nytt konsept: ISS Junior Service.
Her vil barna i tillegg til institusjonens ytelser, mot betaling, kunne få følgende goder eller "tilkjøpsytelser" som det heter:
Tilgang til kvelds- og helgeåpent, administrasjon av medisin, ferietilbud, nødmammatilbud for syke barn, frokost-, lunsj- og middagstilbud eller matpakketilbud til barnet eller hele familien, innkjøp av dagligvarer, hent-bringe-ordning, klesvask, stryking og reparasjon av klær til hele familien, formidling av au-pair, computerlekestue og mye mer.
Tenk på de klasseforskjellene som vil synliggjøre seg for ungene, når foreldrenes økonomi avgjør hva de skal få lov til å spise, hva de skal få lov til å leke med osv. i barnehagen. Dette skjer når markedet får styre - mot maksimal profitt, også i barnehager.
For lavtlønna offentlig ansatte betyr privatisering en senking på prisen på arbeidskrafta, som tidligere nevnt i denne artikkelen. For noen relativt høytlønna, vil private tilbud kunne skape bedre forhold, men ikke for det store flertallet.
Her ligger kimen til en viktig enhet mot privatisering. Brukere og ansatte har felles interesser. Samtidig betyr dette at en ikke uten videre bare kan si: fortsett med den offentlige drifta som i dag. Alt for ofte er det offentlige tilbudet for dårlig, og bærer preg av å være utsulta og i forfall. Tilbudet må i tillegg i mye større grad tilpasses brukernes behov. Hvis ikke vil brukerne ønske privatisering velkommen - i alle fall i første omgang. Som skiftarbeider irriterte det meg stort at barnehagene var tilpassa kontortid. Hva ble alternativet, ofte private løsninger. Slik vil det være mange steder hvor det offentlige tilbudet er for dårlig. Da blir det lett å ty til enkle grep og la andre overta. Det kan virke bra, i første omgang. Vi på venstresida har tatt dette problemet alt for lett, og ofte kommet i konflikt med brukerne. Åpningstider, tilgjengelighet, service og kvalitet er det privatiseringsforkjemperne oftest argumenterer med. Skal vi greie å lage alliansene, må vi både ta fra dem disse argumentene og peke på de langsiktige konsekvensene.
Ved å jobbe for å beholde offentlig sektor, samtidig som vi legger mye større vekt på brukernes behov og forsvarer brukernes rettigheter, er mye av grunnen lagt for en kraftig allianse.
13.Det nytter å slåss
Fronten mot privatiseringsframstøta vokser stadig. Flere og flere trekkes med. Som mitt forbund sa på landsmøtet nylig: "tida er inne for å bygge en folkebevegelse til forsvar for en sterk og effektiv offentlig sektor".
Metoden er å bygge allianser - mellom ansatte og brukere, fagbevegelse i offentlig og privat sektor, med interesseorganisasjoner, politiske organisasjoner og alle som ønsker fellesskapsløsninger i stedet for markedsløsninger.
Og fagorganiserte må slåss mot dumping av lønns- og arbeidsvilkår som ligger i privatiseringsframstøtene. I Danmark har man slåss. Søppelstreiken i Århus. De streika - og tapte. Den nesten 1 år lange RI-buss-konflikten i Esbjerg var Nordens hardeste streik på flere tiår. De streika - og tapte.
Begge tapte. Men de vant også. Omkostningene ved privatisering ble for store. Det var ubekvemt med politi og hunder mot streikevakter hver dag i nesten et år. Når jeg snakker med danske fagforeningskolleger, så sier de at det er musestille i dansk privatiseringdebatt. Takten har avtatt.
Dette får meg til å trekke konklusjonen at greier vi å mobilisere både brukere og ansatte i kampen for offentlig sektor, på en offensiv måte, så er det fullt ut mulig å vinne. Men da må vi starte nå, og ikke vente til bølga med privatisering er over oss for fullt.
Røde Fane
Av Rolv Rynning Hanssen
WHO and WHAT is behind it all ? : >
The bottom line is for the people to regain their original, moral principles, which have intentionally been watered out over the past generations by our press, TV, and other media owned by the Illuminati/Bilderberger Group, corrupting our morals by making misbehaviour acceptable to our society. Only in this way shall we conquer this oncoming wave of evil.
Commentary:
Administrator
HUMAN SYNTHESIS
All articles contained in HUMAN-SYNTHESIS are freely available and collected from the Internet.
The interpretation of the contents is left to the readers and do not necessarily represent the views of the Administrator.