ISDS - investor-stat-tvisteløsning/amp
HUMAN SYNTHESIS
email: humansynthesis0@gmail.com
Norge er et selvstendig land, som IKKE er medlem av EU, kun en tilknytning via EØS. Norges Grunnlov § 1. sier at Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Folket styrer landet, og lar seg representere ved Stortinget.
Folket eller Stortinget har ikke bedt Regjeringen om å forhandle på deres vegne om denne saken, og jeg har sterke innvendinger mot å ta i bruk den modellen for investor-stat-tvisteløsning (ISDS) som Fiskeri- og næringsdepartementet skisserer i høringsnotatet ”Høring – modell for investeringsavtaler” som ble lagt ut 13. mai 2015.
I høringsbrevet står det som følger. “Regjeringen vil etter høringsrunden ta stilling til om Norge skal forhandle investeringsavtaler basert på modellavtalen, med eventuelle endringer som følge av innspill i høringsrunden.” Det kan vanskelig forstås på annen måte enn at regjeringen ønsker å ta stilling til avtalemodellen på egen hånd, uten å bringe saken inn for Stortinget. Med tanke på de alvorlige følgene innføring av avtalemodellen kan få, anser jeg det som svært udemokratisk om departementets forslag ikke blir lagt fram for behandling i Stortinget, men kun skal behandles internt i regjeringen.
Det at det opprettes slike tvisteløsningsmekanismer som denne, innebærer i seg selv ei endring av maktforholdet mellom investor og stat som utelukkende er til investors fordel. Investor vil alltid ha mulighet til å oppnå en fordel gjennom et søksmål, mens den saksøkte i beste fall kan unngå å tape. Modellen medfører massiv overføring av makt og myndighet fra norske, folkevalgte organer til et overnasjonalt voldgiftstribunal. Det er svært betenkelig å overlate til et slikt tribunal å vurdere om lovlig fattede vedtak i norske, folkevalgte organer innebærer illegale reguleringer overfor en investor og om disse reguleringen kan medføre økonomiske ulemper for den som reiser sak for tribunalet.
Det kan virke tilforlatelig at en investor skal få en rettslig vurdering som belyser om investoren får rettferdig og likeverdig behandling. Imidlertid åpner det for at en ny regulering kan regnes som unødvendig, illegitim og ikke rettferdig ovenfor investoren. Det er helt uakseptabelt at internasjonale investorer ut fra hensynet til egne investeringer på denne måten skal ha mulighet til å overprøve vedtak som er lovlig fattet i folkevalgte organer.
Tidligere erfaring med slike overnasjonale voldgiftstribunaler viser at de samfunnsmessige, politiske og økonomiske hensyn som ligger bak de reguleringer som investorens søksmål retter seg mot, ofte tillegges mindre vekt enn de påståtte ulempene for saksøker. Forslaget bærer også preg av å legge større vekt på investeringsbeskyttelse enn på beskyttelse av den enkelte stats rett til uavhengig, folkevalgt myndighets-utøvelse. Investeringer har alltid medført risiko og det kan ikke være slik at behovet for å redusere investors risiko og beskytte investeringer skal prioriteres framfor behovet for å ivareta demokrati og suverenitet.
Det er i det hele tatt et gjennomgående trekk ved forslaget at hensynet til investeringsbeskyttelse og fri konkurranse settes foran alt annet. I forslaget er det bare legitime reguleringer innenfor miljø, helse, sikkerhet, ressursforvaltning, arbeidsrettigheter og menneskerettigheter som er tillatt og selv på disse områdene er det et forbehold. Et land kan bare iverksette tiltak på disse områdene, dersom disse tiltakene ikke står i strid med avtalen i sin helhet.
Dersom modellen ikke skal være til hinder for at land skal ha legitim reguleringsrett på disse områdene, må denne siste klausulen tas ut. Selv med en slik endring vil andre sentrale områder som næringspolitiske tiltak for å diversifisere økonomien eller øke skatter og avgifter ikke være tillatt. De begrensningene som er satt med hensyn til forskjellsbehandling kan lett komme i konflikt med distriktspolitiske hensyn og andre næringsmessige hensyn.
Forslaget til mandat legger videre opp til at et vertsland ikke kan stille krav til investor som innebærer at denne skal ansettes lokale arbeidere, benytte lokale underleverandører, overføre teknologi og kunnskap, begrense kapitalstrømmen ut av landet osv. Denne typen krav som ofte har inngått i norske konsesjonsbetingelser i forbindelse med vasskraftutbygging og utnyttelse av olje- og gassressursene i Nordsjøen, har vært av stor betydning for utvikling av kompetanse og næringsliv i Norge. Det er derfor meningsløst å tenke på å ville fraskrive seg denne muligheten i framtiden. Samtidig ville det være dypt usolidarisk om vi skulle åpne for at norske selskaper som etablerer seg i utlandet og spesielt i utviklingsland, skulle fritas for slike forpliktelser.
Med hensyn til saksgangen ved en eventuell tvist synes jeg det er svært betenkelig at departementet foreslår at tvister kan bringes opp på overnasjonalt nivå gjennom den foreslåtte investor-stat-tvisteløsningen, uten at det stilles krav om at saken først skal være fullendt i de nasjonale domstolene.
Avslutningsvis vil jeg ta med en anmerkning som ikke angår ISDS i seg selv, men avtalemodellen som helhet. Under Artikkel 34 Varighet og oppsigelse er det foreslått at bestemmelsene i en avtale kan forbli i kraft i ytterligere femten år fra det tidspunktet avtalen regnes som oppsagt. Det virker særdeles uklokt å gi en oppsagt avtale så lang ettervirkningstid. Dette er ytterligere et eksempel på hvordan denne avtale-modellen legger større vekt på å begrense investors risiko enn å ivareta statlige og folkevalgte organers handlefrihet.
Det er min oppfatning at den avtalemodellen og ikke minst den modellen for tvisteløsning som departementets forslag legger opp til, vil gi internasjonale investorer og selskaper uforholdsmessig stor makt over norsk politikk, økonomi og samfunnsliv. Modellen for investeringsavtaler vil, om den blir innført, undergrave norsk folkestyre og sjølråderett og kan følgelig ikke være i landets interesse. Jeg mener også det er god grunn til å spørre om ikke den foreslåtte modellen for tvisteløsning vil innebære så omfattende avståelse av suverenitet at den vil være i strid med Grunnloven.
Min konklusjon blir at regjeringen må legge dette forslaget til side. Vi har klart oss lenge uten ISDS og vil være best tjent med å la det være slik for framtiden også.
Med hilsen
Jan Warberg
Overstyrmann Boreal Transport Nord AS
Investor-State Dispute Settlement (ISDS) explained.
• ISDS or investment court system (ICS) is a system through which individual companies can sue countries for alleged discriminatory practices.
• If an investor from one country (the “home state”) invests in another country (the “host state”), both of which have agreed to ISDS, and the host state violates the rights granted to the investor under public international law, then that investor may bring the matter before an arbitral tribunal.
• Foreign investors alone (including their subsidiaries and shareholders) are able to initiate claims against the government; the government cannot initiate an ISDS proceeding.
• The decision-makers in these ISDS proceedings are private arbitrators appointed on a case by-case basis to decide the investors’ claims against the host government.
• When deciding the case, the substantive law the arbitrators apply is not the domestic law of the “host” state that normally governs the investment. Rather, it is the law of the treaty, as interpreted by the arbitrators.
• If the arbitrators find that the government violated the treaty, they can order the government to pay the investor substantial damages. If a tribunal issues an award against the government, courts of most countries are required to enforce it.
• ISDS is an instrument of international public law and provisions are contained in a number of bilateral investment treaties, in certain international trade treaties, such as NAFTA
Why it has been established?
• Firstly, the investor may not want to bring an action against the host country in that country’s courts because it might think they are biased or lack independence.
• Secondly, investors might not be able to access the local courts in the host country. There are examples of cases where countries have expropriated foreign investors, not paid compensation and denied them access to local courts. In such situations, investors have nowhere to bring a claim, unless there is an ISDS provision in the investment agreement.
• Thirdly, countries do not always incorporate the rules they sign up to in an investment agreement into their national laws. When this happens, even if investors have access to local courts, they may not be able to rely on the obligations the government has committed itself to in the agreement.
Criticisms of ISDS
• ISDS provides an additional channel for investors to sue governments, including a belief that all disputes (even international law disputes) should be resolved in domestic courts.
• ISDS could put strains on national treasuries or that ISDS cases are frivolous.
• It decreases the potential impact of ISDS rulings on the ability of governments to regulate.
WHO and WHAT is behind it all ? : >
Commentary:
Administrator
HUMAN SYNTHESIS