HIS FIRST SEA VOYAGE

By AI-ChatGPT4o-AI-LetsEnhance-Tore.Chr-Human Synthesis-07 Nov. 2024


The salty breeze of Rotterdam’s harbor stirred the hair of the boy on the pier, tugging at his cap and filling his lungs with the tang of adventure. He was just fourteen, and his heart raced with equal parts thrill and terror as he looked up the towering steel hull of his first ship, Harald Stange from Oslo.

In one hand, he held a brown suitcase bound with a belt his mother had insisted on, “just in case.” The old belt made the case look worn, like it belonged to someone who had seen many places, even if he hadn’t yet.

A taxi had brought him here, rattling over cobblestones, and the driver had told him to “look alive,” giving him a wink as he took his tip. But the boy barely heard him; his mind was already leaping ahead, racing to catch up with this new life that waited beyond the gangway.

As he stood, a voice boomed from the ship’s ladder, sharp and unmistakably annoyed. “Hurry up! Get onboard, we’re about to leave! You’re a bit late!” The boy squinted, spotting the First Officer and a sailor, both looking down at him from the top of the gangway. He felt his cheeks flush and his stomach twist, but he hoisted his suitcase and made his way to the ladder.

The ascent felt impossibly long, each step echoing the quiet dread of the unknown. The suitcase felt heavier than it had a moment ago, filled not just with his few belongings but with his hopes and fears. As he reached the top, the First Officer gave him a brisk nod, hiding the hint of a smile in his stern expression. “About time, lad.”

Once on deck, the boy could finally see the vast expanse of the port spread out below him, and beyond it, the open sea. The ship’s deck was bustling with activity as sailors prepared for departure, their voices carrying over the clinking of chains and the whir of machinery. The smell of oil and saltwater mingled in the air, and the boy felt a shiver run down his spine.

“This way,” barked the sailor who had called to him, leading him to his bunk—a narrow, creaky cot tucked into a dim cabin below deck. “You’re the deckboy. You’ll do what we say and you’ll do it quick. Got it?” The boy nodded earnestly, hoping he looked braver than he felt. The sailor didn’t wait for a reply. “Good. Leave your things and meet me topside.”

He dropped his suitcase onto the bed, glancing around the cabin. The walls were bare and the room was cramped, but it felt like a palace. This was his space, and he’d earned it. It was small and modest, but it was his first home at sea.

When he returned to the deck, he found himself assigned to a group of sailors, each of them a mix of nationalities and accents, none of them looking particularly friendly. They gave him a once-over, as if measuring him up, and then set him to work with gruff instructions. His first job was scrubbing down the deck—a task he quickly learned was both endless and exhausting. He had to keep up with the other men, his hands raw from the rough wood and saltwater.

Over the next few days, the boy found himself gradually falling into the rhythm of life at sea. There was a strange beauty to the vast, unbroken horizon and the sound of waves slapping against the hull. When he wasn’t working, he stood by the railing, watching the ocean roll by, each day carrying him further from the familiar shores of home.

The other sailors soon softened toward him, though none would admit it. They showed him how to tie knots, how to coil ropes, and how to spot the stars to know their course. They taught him the subtle codes of the ship—who to listen to, who to avoid, and how to keep his spirits up during the long, cold nights.

One stormy night, the boy learned the harsh reality of the sea. The Harald Stange bucked and swayed, the waves crashing over the deck, and he clung to the railing, terrified yet exhilarated. The First Officer found him and grinned. “Scared, boy?” he shouted over the storm. The boy nodded, clutching the railing as his knuckles turned white. “Good,” the officer said, slapping his back. “The sea’ll teach you to respect her. Hold on tight.”

He did, through that night and many others, as he grew from a terrified boy to a seasoned deckhand. The days grew longer and colder, the work harder and more exhausting. But in the quiet moments, when he stood at the bow, watching the sunrise over the vast ocean, he knew he’d found his place.

He’d come on board a boy with a suitcase and a dream, but he knew he’d leave someday as a man, forged by salt and steel, his heart forever bound to the open sea.

Norwegian

Hans første sjøreise

Den salte brisen i Rotterdams havn rufset i håret på gutten på brygga, dro i luen hans og fylte lungene hans med eventyrlyst. Han var bare fjorten, og hjertet hans banket med like deler spenning og frykt mens han så opp mot den mektige stålskroget til sitt første skip, Harald Stange fra Oslo.

I den ene hånden holdt han en brun koffert med et belte rundt, som moren hans hadde insistert på, “bare i tilfelle.” Beltet fikk kofferten til å se slitt ut, som om den tilhørte noen som hadde sett mange steder, selv om han ikke hadde gjort det ennå.

En taxi hadde brakt ham hit, rullende over brosteinene, og sjåføren hadde sagt til ham at han måtte “se livlig ut,” med et glimt i øyet idet han tok imot driksen. Men gutten hørte knapt på ham; tankene hans var allerede et skritt foran, i ferd med å ta igjen det nye livet som ventet ham på den andre siden av landgangen.

Mens han sto der, hørtes en høy stemme fra skipets stige, skarp og utvilsomt irritert. “Skynd deg! Kom deg om bord, vi er klare til å dra! Du er litt sent ute!” Gutten myste og fikk øye på førstestyrmannen og en matros, begge som så ned på ham fra toppen av landgangen. Han kjente at kinnene ble varme og magen knøt seg, men han løftet kofferten og begynte å gå mot stigen.

Oppstigningen føltes uendelig lang, hvert trinn ga gjenklang av hans stille frykt for det ukjente. Kofferten føltes tyngre enn for et øyeblikk siden, fylt ikke bare med de få eiendelene hans, men også med håp og frykt. Da han nådde toppen, nikket førstestyrmannen kort til ham, med et hint av et smil skjult bak det strenge uttrykket. “Endelig, gutt.”

Vel oppe på dekk kunne gutten endelig se den store havnen bre seg ut under ham, og langt der borte lå det åpne havet. Skipets dekk var fullt av aktivitet mens sjøfolkene gjorde klar for avgang, stemmene deres blandet seg med klirringen av kjettinger og lyden av maskineriet. Lukten av olje og sjøvann blandet seg i luften, og gutten kjente en kald risling gå nedover ryggen.

“Denne veien,” bjeffet matrosen som hadde ropt på ham, og ledet ham til køya hans – en smal, knirkende seng gjemt i en mørk kabin under dekk. “Du er dekksgutt. Du gjør som vi sier, og du gjør det raskt. Forstått?” Gutten nikket ivrig, og håpet han så modigere ut enn han følte seg. Matrosen ventet ikke på noe svar. “Bra. Sett fra deg sakene og møt meg på dekk.”

Han slapp kofferten på sengen og så seg rundt i kabinen. Veggene var nakne og rommet trangt, men det føltes som et palass. Dette var hans plass, og han hadde fortjent den. Den var liten og enkel, men den var hans første hjem til sjøs.

Da han kom tilbake til dekk, ble han plassert sammen med en gruppe sjøfolk, hver av dem med ulike nasjonaliteter og aksenter, ingen av dem spesielt vennlige. De målte ham med et raskt blikk, som om de vurderte ham, og satte ham så i arbeid med korte og grove instrukser. Hans første oppgave var å skrubbe dekk – en oppgave han raskt lærte var både endeløs og slitsom. Han måtte holde følge med de andre mennene, hendene hans ble røde av det grove treverket og saltvannet.

I løpet av de neste dagene fant gutten seg gradvis inn i rytmen av livet til sjøs. Det var en merkelig skjønnhet i den uendelige horisonten og lyden av bølgene som slo mot skroget. Når han ikke jobbet, sto han ved rekkverket og så på havet som rullet forbi, hver dag som førte ham lengre fra de kjente kystene hjemme.

Etter hvert begynte de andre sjøfolkene å mykne litt opp mot ham, selv om ingen ville innrømme det. De viste ham hvordan man knytter knuter, hvordan man ruller tau og hvordan man finner retningen ved hjelp av stjernene. De lærte ham de subtile kodene på skipet – hvem man skulle lytte til, hvem man skulle unngå, og hvordan man skulle holde motet oppe under de lange, kalde nettene.

En stormfull natt lærte gutten havets brutale virkelighet. Harald Stange rullet og kastet seg, bølgene slo over dekk, og han klamret seg til rekkverket, vettskremt og likevel begeistret. Førstestyrmannen fant ham og gliste. “Redd, gutt?” ropte han over stormen. Gutten nikket og holdt fast i rekkverket så knokene ble hvite. “Bra,” sa styrmannen og klappet ham på ryggen. “Havet vil lære deg respekt. Hold fast.”

Han gjorde det, gjennom den natten og mange andre, mens han vokste fra en skremt gutt til en erfaren dekksmann. Dagene ble lengre og kaldere, arbeidet hardere og mer slitsomt. Men i de stille øyeblikkene, når han sto ved baugen og så soloppgangen over det enorme havet, visste han at han hadde funnet sin plass.

Han hadde kommet om bord som en gutt med en koffert og en drøm, men han visste at en dag ville han forlate skipet som en mann, formet av salt og stål, med hjertet for alltid bundet til det åpne hav.

Source Roy Jensen