The Continuity of Life and Love

By ChatGPT4o-Tome-Tore Christiansen - 22 September 2024.

( Paa Norsk lenger nede)

As I sit in the warmth of Ubatuba, the sound of the ocean lapping at the shores, I find myself at a juncture between past and present, between Norway and Brazil, between memories and the moment. Today, my great-great-great-grandson, Theo-Alexander, is being baptized in Nordfjordeid, a town nestled within Norway’s breathtaking fjords.

The deep waters and towering mountains seem timeless, a fitting backdrop for this sacred occasion, where a new life is being welcomed into the world, just as I was in Oslo all those years ago.

Life, I’ve come to understand, moves in cycles. I’ve seen love blossom, grow, and endure across generations. Rakel, Theo-Alexander’s mother, found her heart in London and brought it back to Norway, just as I once did with May. We choose our partners, sometimes from distant lands, and weave them into the fabric of our own lives, finding new homes and creating new stories. There is a beauty in this repetition, in the patterns of life that continue long after we are gone, shaping the future in ways we can only begin to see.

May, my partner for 32 years, now rests in a serene graveyard in Kristiansand, surrounded by the lush green of the land we once called home. That chapter of my life, rich with shared memories, feels distant yet close. Her presence lingers in my thoughts, in the echoes of the love we built together. Just as I once enticed her to join me in Norway, Rakel brought Ryan from London to settle in a home that now overlooks Nordfjordeid. There is a symmetry in our choices, a kind of eternal return.

And now, living in Ubatuba with my wife Dinora, whom I married in 2002, I am once again reminded of the blessings life has granted me. Here, the beach is my constant companion, the horizon a reminder that while the waters of life can stretch far, they always lead us back to the shores of family and love. My life, though it has spanned oceans and continents, feels like a single thread, each moment a stitch in a greater tapestry that connects past, present, and future.

In witnessing, even from afar, the baptism of my great-great-great-grandson, I am reminded of the grace that sustains us. To see, from this vantage point, the family I created flourish in a time that was once only a distant dream is a privilege I don’t take for granted. There is a deep gratitude within me for having lived long enough to witness the continuation of my legacy, the blossoming of lives that began with decisions made in times long gone.

Life is not just a journey we travel alone, but a river that flows through generations, carrying with it the hopes, loves, and dreams of those who came before. I see now that while we may be separated by time and space, we are all part of something far greater—a lineage of love and life that stretches beyond the self, linking us all in an unbroken chain of existence.

As I reflect on today, I am filled with thankfulness. I have been fortunate enough to live fully, to love deeply, and to witness the unfolding of lives that continue the story of my own. Perhaps this is the true gift of life: to not only live but to see that life go on, renewed in the faces of those who come after us, bound together by the choices we made, the love we shared, and the grace that carried us through.

AS A POEM

In the Tides of Time

In a fjord deep and still, today he is blessed, My great-great-great-grandson, in his white Sunday vest. Beneath Norway's sky, where the mountains rise tall, I witness, from far, the grace of it all.

Once, in Oslo, I too was embraced, By waters of life, by God’s gentle grace. Now, in Nordfjordeid, the cycle repeats, Where fjord and town in beauty meet.

Rakel found love, as I once had done, In a land far from fjords, under London’s sun. She brought Ryan home, to hills white and steep, Just as I called May to Kristiansand’s keep.

In a house on the hill, love found its way, Just as it did in my long-ago day. May now rests where green forests wave, In the quiet embrace of a Kristiansand grave.

And here, on this shore, where Brazil’s waters sing, I sit with Dinora, and the years gently bring A reflection of life, of love passed and found, Of circles unbroken, forever unbound.

From deep fjord to sea, from distant to near, I carry my blessings, I hold them dear. For to live is a gift, but to see life unfold, Is a treasure far greater than silver or gold.

In the tides of time, love ebbs and it flows, Yet forever it blooms, forever it grows. Though worlds stretch between us, the bonds remain tight, In the family we’ve built, in love’s endless light.

Livets og kjærlighetens kontinuitet

Mens jeg sitter i varmen i Ubatuba, med lyden av havet som slår mot kysten, finner jeg meg selv ved et veiskille mellom fortid og nåtid, mellom Norge og Brasil, mellom minner og øyeblikket. I dag blir mitt tipp-tipp-oldebarn, Theo-Alexander, døpt i Nordfjordeid, en by som ligger vakkert til mellom Norges storslåtte fjorder. De dype vannene og de mektige fjellene virker tidløse – en passende ramme for denne hellige begivenheten, hvor et nytt liv ønskes velkommen til verden, slik jeg en gang ble i Oslo for mange år siden.

Jeg har etter hvert forstått at livet beveger seg i sykluser. Jeg har sett kjærlighet blomstre, vokse og bestå gjennom generasjoner. Rakel, Theo-Alexanders mor, fant sin kjærlighet i London og tok den med tilbake til Norge, akkurat som jeg gjorde med May. Vi velger våre partnere, noen ganger fra fjerne land, og vever dem inn i våre egne liv, finner nye hjem og skaper nye historier. Det er noe vakkert i denne repetisjonen, i livets mønstre som fortsetter lenge etter at vi er borte, og former fremtiden på måter vi bare kan ane.

May, min partner i 32 år, hviler nå på en rolig gravlund i Kristiansand, omkranset av det frodige, grønne landskapet vi en gang kalte hjem. Dette kapitlet i mitt liv, rikt på delte minner, føles fjernt, men likevel nær. Hennes nærvær lever videre i tankene mine, i ekkoene av den kjærligheten vi bygde sammen. Akkurat som jeg en gang lokket henne med meg til Norge, tok Rakel med seg Ryan fra London for å bosette seg i et hjem som nå skuer ut over Nordfjordeid. Det finnes en symmetri i våre valg, en slags evig gjentagelse.

Og nå, i Ubatuba, hvor jeg bor med min kone Dinora, som jeg giftet meg med i 2002, blir jeg igjen minnet om de velsignelsene livet har gitt meg. Her er stranden min trofaste følgesvenn, horisonten en påminnelse om at selv om livets vann kan strekke seg langt, leder de oss alltid tilbake til familiekjærlighetens kyst. Mitt liv, selv om det har strukket seg over hav og kontinenter, føles som en enkelt tråd, der hvert øyeblikk er en søm i et større teppe som forbinder fortid, nåtid og fremtid.

I det jeg vitner, selv på avstand, til dåpen av mitt tipp-tipp-oldebarn, blir jeg minnet om den nåden som bærer oss. Å se, fra dette perspektivet, familien jeg skapte blomstre i en tid som en gang kun var en fjern drøm, er et privilegium jeg ikke tar for gitt. Det er en dyp takknemlighet i meg for at jeg har levd lenge nok til å være vitne til fortsettelsen av mitt ettermæle, til livene som har blomstret fra beslutninger tatt i en tid for lengst forbi.

Livet er ikke bare en reise vi går alene, men en elv som renner gjennom generasjoner, bærende på håpene, kjærlighetene og drømmene til de som kom før. Jeg ser nå at selv om vi er adskilt av tid og rom, er vi alle en del av noe langt større – en slektslinje av kjærlighet og liv som strekker seg utover oss selv, og binder oss alle sammen i en ubrutt kjede av eksistens.

Når jeg reflekterer over dagen i dag, er jeg fylt med takknemlighet. Jeg har vært heldig nok til å leve fullt, elske dypt, og være vitne til livene som fortsetter historien om mitt eget. Kanskje er dette livets sanne gave: ikke bare å leve, men å se at livet fortsetter, fornyet i ansiktene til de som kommer etter oss, bundet sammen av valgene vi tok, kjærligheten vi delte, og nåden som bar oss gjennom.


DIKTET

I Tidens Strøm

Ved en fjord dyp og stille, i dag blir han velsignet, Min tipp-tipp-oldebarn, i sin hvite søndagsdrakt kledd så betydningsfullt. Under Norges himmel, hvor fjellene står, Vitner jeg, på avstand, om nåden som rår.

En gang i Oslo, ble også jeg omfavnet, Av livets vann, av Guds hånd så sakte. Nå i Nordfjordeid, går syklusen igjen, Hvor fjord møter by, som i evig venn.

Rakel fant kjærlighet, slik jeg en gang fant, I et land langt fra fjorder, under Londons kant. Hun tok Ryan med hjem, til bakker hvite og bratt, Slik jeg førte May til Kristiansands skatt.

I et hus på en høyde, fant kjærligheten vei, Slik den gjorde i min tid, en fjern dag for meg. Nå hviler May hvor skogene står, I en grønn grav, hvor Kristiansand rår.

Og her, ved en strand, hvor Brasils bølger synger, Sitter jeg med Dinora, mens årene klinger. Jeg reflekterer over liv, over tapt og funnet, Over sirkler som aldri brytes, men stadig er bundet.

Fra dyp fjord til hav, fra fjernt til nært, Bærer jeg mine velsignelser, de holder jeg kjært. For å leve er en gave, men å se livet gro, er en skatt større enn gull og godtro.

I tidens strøm, kjærlighet ebber og går, Men for alltid den blomstrer, for alltid den står. Selv om verden skiller oss, båndene er stramme, I familien vi bygget, i kjærlighetens flamme.