Redselen for koronaviruset kan få konsekvenser for demokratiet vårt. Det bør vi frykte like mye som selve sykdommen.

Einar Øverenget Professor i filosofi Høgskolen i Innlandet

Publisert 14. sep. kl. 10:18

Det som er godt for noe, kan være farlig for noe annet. Å håndtere en sykdom kan skape annen sykdom, å løse et samfunnsproblem kan skape et annet.

Legene Henrik Vogt og Andreas Pahle har beskrevet hvordan frykten for korona i seg selv skaper helt reelle helseproblemer. Uten å underkjenne pandemiens farer gjør de det dermed tydelig at man ikke kan pleie kun ett perspektiv i møte med noe så komplekst som selve samfunnsmaskineriet. Det er en viktig innsikt.

Og på samme måte som frykten for korona i seg selv skaper helt reelle helseproblemer, så kan frykten også skape helt reelle politiske problemer. Ikke minst i form av at demokratiet svekkes.

Demokratiske reflekser under press

Utbredt frykt kan undergrave vår vilje og evne til å utfordre autoriteter med kritikk og krav om saklige begrunnelser. Frykten kan i neste omgang føre til en stilltiende aksept for svært autoritære grep i politikken.

Hvis folket ikke lenger utfordrer den politiske makten, så vil denne makten anta former som ikke hører hjemme i et demokrati. Vi ser eksempler på dette i verden i dag.

Det vi ofte blir minnet på, antas å være mer sannsynlig enn det vi ikke hører noe om.

Slik sett kan frykt ganske enkelt være med på å svekke våre demokratiske instinkter.

At frykten for korona oppsto er forståelig. Sykdommen har ført til alvorlig sykdom og også tatt liv. Det gir grunn til bekymring og bør absolutt møtes velbegrunnet aktsomhet.

Men korona har også utfoldet seg i mediene – i tradisjonelle så vel som i sosiale – på en måte som har gitt grobunn for en mer frikoblet og mindre forankret frykt.

Hvor farlig er det?

Den konstante påminnelsen om smittefaren holder befolkningen i en konstant alarmberedskap.

Det er selvsagt ikke galt at befolkningen gis informasjon om farer og forholdsregler, men med en gang man gjør det må farer også kvantifiseres: Hvor farlig? Er det farligere eller mindre farlig enn andre forhold vi lever helt avslappet med?

Folkehelseinstituttet har en utmerket oversikt over dette på sine nettsider. Hvor mange smittes? Hvor mange av dem som smittes er det som blir alvorlige syke? Hvor mange er det som dør?

Alt dette finnes det tall for, og det vi kan lese ut av dem er at alder er svært utslagsgivende. Fortsatt er gjennomsnittsalderen godt over 80 år. Det samme gjelder for underliggende sykdom.

Konstant oppmerksomhet

Dette skulle innebærer at frykten for å bli smittet reflekterte det tallene kan fortelle oss. Det ville være det rasjonelle. Men vi mennesker oppfører oss ikke statistisk rasjonelt.

Den konstante påminnelsen om smittefaren holder befolkningen i en konstant alarmberedskap.

I vårt daglige virke tar vi en kognitiv snarvei i møte med det som har å gjøre med sannsynligheter: Det vi i sterk grad eksponeres for, det vi har friskt i minnet, det vi lett kan huske og ofte blir minnet på, antas å være mer sannsynlig enn det vi ikke hører noe om. Og dersom vi kontinuerlig blir minnet på en fare så vil vi anta at den er svært sannsynlig.

Det som kan skje er at frykten da begynner å leve sitt eget liv, helt uavhengig av det som kan leses ut av tallmaterialet.

Det kan i neste omgang i praksis invitere til et skille mellom det helsepolitiske og det helsefaglige. Dermed kan den politiske kampen mot korona hente støtte og næring fra en frykt som det ikke er mulig å finne grunnlag for i det helsefaglige tallmaterialet.

Hvis folket ikke lenger utfordrer den politiske makten, så vil denne makten anta former som ikke hører hjemme i et demokrati.

Søker trygghet

Viljen til å bytte inn frihet mot trygghet forsterkes om man ikke er klar på hva slags fare man står overfor, og gjør denne faren forståelig. Da må man sammenlikne den med det som er mer farlig og mindre farlig.

For eksempel håndterer vi farene ved terror ved å peke på at, ja, terrorhandlinger er svært farlige og skremmende, men det skal svært mye til for å bli utsatt for det.

Derfor bør vi måte denne faren med rasjonell aktsomhet. Ikke med overdreven frykt, passivitet og krav om ekstrem overvåkning.

En av de samfunnsmessige farene man forsøker å bekjempe i møte med terror er nettopp terrorfrykten. Den viser seg nettopp å gå terroristenes ærend, som typisk er å ødelegge et demokrati fra innsiden.

Frykten kan føre til en stilltiende aksept for svært autoritære grep i politikken.

Godtar autoritær politikk

Vi må være bevisste på akkurat det samme også når det gjelder koronafrykten.

Frykten kan gjøre oss villige til å akseptere autoritære påbud uten å kreve saklige begrunnelser som rettferdiggjør grep som er inngripende, men kun en henvisning til fare som bekrefter vår frykt.

På sikt bygger det ned vår evne og vilje til å utfordre den politiske makten.

Om frykten etablerer seg i et samfunn, vil den kunne sette i gang en omvendt frigjøringsprosess: Folket krever mindre frihet, mindre demokrati – og jo mindre de etter hvert har, desto mindre krever de.

På sikt kan det skape en form for demokratisk analfabetisme.