Eva Nordlund Kommentator Publisert: 15.01.20, 00:00Oppdatert: 15.01.20, 11:01

Nav-skandalen avslører at EØS er en rettslig gjøkunge som vokser og vokser, stort sett i det skjulte. Mens Stortingets rom for å vedta egne lover blir mindre og mindre.

Mange, deriblant ansvarlig statsråd og Nav-ledelsen, har et konkret ansvar for Nav-skandalen. Samtidig: Uten EØS, så hadde vi heller ikke hatt en skandale som innebærer at den norske stat har straffedømt uskyldige medborgere.

EØS er en rettslig gjøkunge som vokser og vokser, og opptar mer og mer av Stortingets rom for å vedta egne lover.

Det som gjør EØS til en gjøkunge, er primært at EU-regelverket stort sett glir igjennom Stortinget, uten å bli behandlet som lov. Slik tilsløres store deler av det omfattende EØS-regelverket som gjelder i Norge. Nav-skandalen avslører dette:

Grunnlaget for Nav-skandalen er EUs trygdeforordning, og EU/EØS-rettens forrang framfor nasjonal rett. Hvordan behandlet Stortinget trygdeforordningen? Ikke i det hele tatt.

I sommerferien i 2011 fikk stortingsrepresentantene i Europautvalget, «Stortingets organ for konsultasjoner med regjeringen om aktuelle EU/EØS-spørsmål», tilsendt EUs trygdeforordning, Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004, som skulle gjelde i Norge. Som Nationen tidligere har skrevet om, så ble forordningen på 135 sider sendt i en e-post til Europautvalgets medlemmer, og aldri behandlet av Stortinget i plenum.

Nye EU-regler som skal gjelde i Norge via EØS, blir som hovedregel nedfelt i forskrifter, og bare unntaksvis behandlet som lovendringer. I vårt nasjonale rettssystem skal som kjent forskrifter ha hjemmel i norsk lov, og de skal være i tråd med loven og lovens formål, som blant annet kommer til uttrykk i lovens forarbeider. Slik kjenner norske myndigheter norsk lov, og EØS-reglene blir altså en gjøkunge.

En så lemfeldig behandling av EØS-regelverk som har forrang framfor nasjonal rett, er uforsvarlig både ut fra demokratiske hensyn – og ut fra hensynet til nordmenns rettssikkerhet.

Under Kontroll- og konstitusjonskomitéens høring forrige uke, oppfordret Advokatforeningens generalsekretær, Merete Smith, Stortinget til å behandle EØS-regelverk som lovsaker. Stortinget bør umiddelbart følge advokatforeningens oppfordring, både for å forebygge nye skandaler og for å tydeliggjøre hva og hvor omfattende EØS-regelverket er. Det vil forhåpentligvis føre til en mer opplyst debatt om "handlingsrommet" i EØS og styrke det offentlige ordskiftet.

Når lovverket tilsløres for både borgere og myndigheter, så bør enhver spørre seg hvorfor. Kan det for eksempel fortsatt henge sammen med at Norges "EØS-moder", tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap), lyktes så godt med å kvele EØS-debatten tidlig på 90-tallet med et tykt teppe av "vi må ha EØS for å få adgang til EUs indre marked"? I 1992-93 var det vanskelig å fremme konkrete argumenter både om EØS-rettens forrang og den tappingen av nasjonal suverenitet som lå innebygd i EØS. Noen av oss ble møtt med løgnbeskyldninger da vi prøvde.

Kan tilsløringen av EØS henge sammen at Stortingets tilhengere av norsk EU-medlemskap rett og slett vil ha det sånn, for å "få Norge lengst mulig inn i EU"? Behandlingen av Solberg-regjeringas melding «Eksport av norske velferdsytelser» (som jo Nav-skandalen handler om) kan tyde på det:

Saksordfører Per Olaf Lundteigen (Sp) insisterte på at det skulle gå klart fram av komiteens innstilling (Innst. 108 S for 2017-2018) at «bestemmelsene i de internasjonale avtalene griper inn i det nasjonale regelverket og sågar går foran dette dersom det er motstrid mellom de to regelsettene». Ap, Høyre, Frp og Venstre ville ikke ha med denne tydeliggjøringen, og stemte imot. Hvorfor gjorde de det?

Svaret på hvorfor EØS-regelverket behandles på en så tilslørende måte at Nav-skandalen kunne utspille seg, er selvsagt sammensatt.

"Men det norske politiske etablissementet nekter å erkjenne at EØS skaper styringsproblemer. En mulighet kunne være å avskaffe eller sterkt redusere trygderettigheter, uavhengig av hvor mottakerne holder hus. Men en nedskalering av velferdsstaten er politisk umulig. Den praktiske løsningen har hittil vært å skyve EØS-avtalens utfordringer under et teppe av villedende norsk lovgivning. Samtidig driver de fleste politikere permanent panegyrikk av EØS-avtalen uten at de evner, eller vil forstå, hvor trange rom avtalen gir for deres egen politikk", skrev advokat Eirik Vinje, som blant annet har arbeidet i Lovavdelingen i Justisdepartementet, i et innlegg i VG forrige uke.

Nav-skandalen er et alvorlig eksempel på hvordan det norske rettssystemet er i ferd med å kollapse under vekten av EU-regler. Parallelt kollapser det norske folkestyret.

Historien gjentar seg

Historien gjentar seg, fra EU i 1972 til EF og EØS i 1994 og til dagens europadebatt.

Var for et sterkere overnasjonalt fellesskap: Ap-politiker Reiulf Steen. Foto: Inge Gjellesvik / NTB scanpix Audun ØsteråsKårkaillPublisert: 15.01.20, 00:00Oppdatert: 15.01.20, 00:00

Lesestoffet denne jula og på nyåret har vært Hans Olav Lahlums biografi om Reiulf Steen. Det er interessant lesning.

Hele samfunnskampen fra slutten på 1960 og til dagens har likhetstrekk. Tydeligst i EU/EØS-debatten, med klare overslag til de generelle svingningene i velgermassen.

Lahlum sier klart at retorikken om et Europeisk Fellesskap passet godt for Trygve Bratteli og Reiulf Steen først i 1970-åra. De var for et sterkere overnasjonalt fellesskap for å bevare freden og kontrollere markedskreftene. Det er sikkert mange med meg som kan lett slutte seg til disse to mål.

Men så gir boken innsikt i hvordan disse målene skulle vinnes. Hvordan lederne i Ap representert ved statsminister Bratteli og partisekretær Ronald Bye samt LO-formannen Tor Aspengren, la opp strategien for å få Norge inn i Unionen: «Folket måtte vel ta til vettes».

Undertonen var klar: Uvitende folk, de må da vel forstå sitt eget beste! Hvis ikke skal det hamres inn, legge på hardt press. Slik som Brattelis kabinettsspørsmål i forkant av folkeavstemningen i 1972. Likedan skremselspropaganda fra NHO og Høyre om hvor galt det ville gå norsk næringsliv hvis motstanderne ikke bøyde av.

Det var etter å ha lest dette at jeg satte meg ned ved tastaturet. Da dukket minner fra denne tiden som student i Bergen opp. På alle bussene var det digre plakater som sa noe sånt som: «112 av 150 stortingsmenn og 18 av 20 fylkesmenn sier ja». Påstander om nærmest kollaps i norsk økonomi gjorde også inntrykk.

Imidlertid, vi erfarte at distriktsbefolkninga, at arbeiderpartifolk, som trosset partidisiplinen, venstresida, kystfiskeren og bonden, stod han av. Samfunnseliten hadde tapt. Strategien og retorikken om at vi vet folks beste, stol på oss. Den slo feil. Vanlige folk tenkte selv!

Et lite stopp i 1994. En stor forskjell nå var at vi hadde et nytt Europa med Sovjets fall. Våre to naboland Sverige og Finland søkte også om medlemskap i EU. Norge sammen med ministaten Liechtenstein, Island og et uavklart Sveits kunne vel ikke stå utenom resten av Vest-Europa. Snart ville flere tidligere øststater komme med, ble det riktig spådd.

Hvorfor lyktes ikke Ja-siden med et slikt utgangspunkt? Svarene er nok ulike. Jeg kommer imidlertid ikke utenom at mye skyldtes at strategien fra partitoppene i Ap og Høyre igjen brukte «en stor munn» og i liten grad «to ører». Det samme gjaldt både LO og NHO.

Tonen var på nytt at vi vet best, ovenfra og nedover holdning og skremselspropaganda. Mye toppet seg da statsminister Gro Harlem Brundtland i en partilederdebatt på TV beskyldte Sp-leder Anne Enger Lahnstein for løgner. Mange på grasrota følte seg tråkket på.

Folket sa igjen nei til EU, men samtidig et ja til selvråderett, troen på folks egen dømmekraft var styrket. Maktpersonene, ofte kalt eliten, hadde igjen tapt.

Hva har dette med dagens EU/EØS diskusjoner å gjøre, ser vi noen likhetstrekk? Ja, uten tvil. To forhold forundrer meg:

1. Grasrota blir igjen overkjørt av makteliten. Store fagforbund i LO føler at de i toppsjiktet igjen vet best, gir garantier som mange på grasrota ikke fester lit til. Nye direktiver fra EU har glidd igjennom det norske maktapparat, de mest berørte føler seg overkjørt. Acer og strømkabler er andre eksempler på det samme. Med andre ord. De har ikke lært!

2. Det forundrer meg stort at ikke våre ledere i de politiske partier og i de store næringslivsorganisasjonene, som ønsker medlemskap, mer EU, ikke bruker sin store kraft på å påvirke EU- konstruksjonen. Det bør uroe at Storbritannia og store grupper i flere land ikke ønsker så stor overnasjonal styring, fjernstyring etc. fra Brussel. Istedenfor å sette kraft inn på dette, synes det viktigere å beholde den EU/EØS-modellen vi har. Samtidig blir vi skeptikerne fortalt at dette skjønner dere lite av. Det er iallfall undertonen.

Avslutningsvis vil jeg understreke at samarbeid internasjonalt og i Europa er særs viktig for å beholde freden. I den globale verden vi lever i er det også nødvendig at vi har globale verktøy for å kunne ha mulighet til folkevalgt styring med de krefter som rår.

Da må vi tore å vurdere og finne bedre løsninger enn de vi har i dag. Noe bedre må på plass før vi kaster det bestående over bord. Men det haster!

Fortsettelsen kunne ha vært: Skyldes de store skiftninger i det politiske landskapet vi har sett i 2019 noe av det samme?

WHO and WHAT is behind it all ? : >

The bottom line is for the people to regain their original, moral principles, which have intentionally been watered out over the past generations by our press, TV, and other media owned by the Illuminati/Bilderberger Group, corrupting our morals by making misbehavior acceptable to our society. Only in this way shall we conquer this oncoming wave of evil.

Commentary:

Administrator

HUMAN SYNTHESIS

All articles contained in Human-Synthesis are freely available and collected from the Internet. The interpretation of the contents is left to the readers and do not necessarily represent the views of the Administrator. Disclaimer: The contents of this article are of sole responsibility of the author(s). Human-Synthesis will not be responsible for any inaccurate or incorrect statement in this article. Human-Synthesis grants permission to cross-post original Human-Synthesis articles on community internet sites as long as the text & title are not modified.

The source and the author's copyright must be displayed. For publication of Human-Synthesis articles in print or other forms including commercial internet sites. Human-Synthesis contains copyrighted material the use of which has not always been specifically authorized by the copyright owner. We are making such material available to our readers under the provisions of "fair use" in an effort to advance a better understanding of political, economic and social issues. The material on this site is distributed without profit to those who have expressed a prior interest in receiving it for research and educational purposes. If you wish to use copyrighted material for purposes other than "fair use" you must request permission from the copyright owner.