web
analytics

Hvem er John Galt? - Sylvi Listhaug?/amp

HUMAN SYNTHESIS
email: humansynthesis0@gmail.com


Agenda Magasin
Sist oppdatert 02.01.18

Da godhet ble tyranni

av Wegard Harsvik
01 JAN 16

alt

Det er ikke rart Sylvi Listhaug raser mot «godhetstyranniet» når hun har en ledestjerne som Ayn Rand.

I disse dager er det umulig å ikke få med seg at science-fiction eposet Star Wars har en tilhengerskare som er ivrig, i blant grensende til det fanatiske. Men det er stort sett harmløs moro. Selv når voksne mennesker med ansvarsfulle jobber, på fritiden kler seg ut som pelskledde wookier fra det ytre rom eller stormtropper fra en galakse langt borte for lenge siden. Når titusenvis av engelskmenn i folketellinger oppgir «jediridder» som religiøs tilknytning, er det stort sett spøkefullt ment.

Men det finnes science-fiction som blir lest på ramme alvor og som har formet beslutningstakere på høyeste nivå, i Norge og i mange andre land. Vi snakker om kulten som har oppstått rundt Ayn Rand og hennes forfatterskap. I USA leses bøkene hun skrev som politiske manifest, som de mest ytterliggående høyrekreftene sverger til. En av bøkene hennes omtales av US Library of Congress «som den mest innflytelsesrike boken i USA etter bibelen». Det kan skyldes at alle engelsklærere i USA får tilbud om gratis klassesett av Rands bøker. [1]

Mislike er et alt for svakt ord. Jeg mener det rett og slett er ondskap.

I Norge har vi nå en integreringsminister og en finansminister som begge har Ayn Rand som favorittforfatter, og hennes bok «Atlas Shrugged» («De som beveger verden») som favorittbok. Sylvi Listhaugs kamp mot «godhetstyranniet» gir bare mening dersom man ser nærmere på kilden slike begreper og tanker springer direkte ut av. Begrepet er også tilsynelatende importert fra USA, der Ayn Rands mest markante følgere, som tidligere president kandidat Ron Paul, gjerne snakker om hvor ille det er å leve under et «tyranny of good intentions».

Det er nemlig ikke rart man raser mot «godhetstyranni» når man har en ledestjerne som Ayn Rand. I Frp-heltinnens univers er det Den Mørke Siden man skal heie på. I et intervju ble Rand spurt av den berømte journalisten Mike Wallace om det virkelig var slik at hun mislikte altruisme – det å handle slik at det gagner andre mennesker og samfunnet som helhet – som rettesnor i livet. Hun svarte med å korrigere spørsmålet – «mislike er et alt for svakt ord. Jeg mener det rett og slett er ondskap».

«Hvorfor skal man gjøre andre glade», spør hun videre , og svarer selv «Du kan gjøre andre glade hvis, og når, de betyr noe for deg egoistisk.» Ayn Rand samlet sine tanker i “objektivismen” – en idelære som setter det egoistiske, rasjonelle individ som verdens sentrum, og som retter seg mot all form for kollektivisme og altruisme.

Alle som elsker science-fiction vet at det finnes et vell av ulike sjangere. På den ene siden har man de store eventyr med romskip, laserpistoler og mørke krefter – tenk Star Wars. Men det er også mange som bruker science-fiction til å si noe viktig og alvorlig om menneskets plass i verden, vår kultur, teknologiens betydning og så videre. Her finner man for eksempel George Orwells «1984«, Ray Bradburys «Fahrenheit 451» og Aldous Huxleys «Brave New World».

Det er kan hende derfor mange høyreliberalister blir så ivrige misjonærer for bøkene hennes.

Gjennom å flytte samfunn og problemer til en annen tid eller en annen planet, kan forfatteren få folk til å tenke nye tanker om seg selv og verden de lever i. Mange har derfor brukt sjangeren som plattform til å kommunisere ideer og politiske budskap. Noen endte endog med å grunnlegge filosofiske retninger og trossamfunn. En av disse var L. Ron Hubbard, som gikk fra måtelig suksess som science-fiction-forfatter til å grunnlegge scientologikirken.

En annen var altså Ayn Rand, som skapte objektivismen, og som har hatt sterk påvirkning på høyresidens politiske tenkning. Det gikk for eksempel bare fem minutter før Siv Jensen i 2013 trakk fram Ayn Rand i sitt foredrag i Litteraturhusets serie «Under en høyere himmel», der de ulike partiene presenterte sin ideologi før siste stortingsvalg. Rand var den første personen som ble nevnt som inspirasjonskilde – før Thatcher, Reagan, Anders Lange – eller Carl I. Hagen. Sistnevnte har for øvrig mottatt en pris fra tenketanken Ayn Rand Society for sitt virke.

Fortsatt løftes unge liberalist-sinn av hennes tanker.

Utdanningsminister og høyreideolog Torbjørn Røe Isaksen forteller: «Jeg slukte Ayn Rand da jeg var 16 år. Slik bør det være. Det starter vanligvis med Ayn Rand. Jeg vil anbefale alle å lese henne, la seg fascinere og oppsluke». Når Christian Tybring-Gjedde blir spurt hvilken bok som har betydd mest for ham, er svaret «Jeg får vel si som alle andre Frp-ere: Ayn Rands De som beveger verden«.

Og slik beskriver Dag Ekelberg det, NHO-direktøren som tidligere var nestleder i Civita: «Omtrent slik mange gjennomgår en Jens Bjørneboe-periode i tenårene, er det ikke så rent få — spesielt blant medlemmer i Unge Høyre og Fremskrittspartiets Ungdom — som har et tilsvarende intenst forhold til Ayn Rands bøker. Ayn Rand fungerer for mange som en slags portal inn til universet av liberale tenkere».

Det er kan hende derfor mange høyreliberalister blir så ivrige misjonærer for bøkene hennes. Den norske versjonen ved årtusenskiftet ble gjort mulig ved at meglerhuset Norse Securities kjøpte 2000 eksemplarer av boka for å gi den i gave til forretningsforbindelser – og til alle våre stortingsrepresentanter. Og fortsatt løftes unge liberalist-sinn av hennes tanker. Nåværende leder av Fremskrittspartiets Ungdom har en av hennes bøker som en av tre han vil anbefale som julelesing.

Som hun pleide å si – egoisme er en dyd!

Rand skrev altså fantastisk litteratur for å få fram sine ideer. Bøkene hennes er blitt karakterisert som om å tre inn i et rollespill for næringslivsjournalister – med færre astronauter, orker og hobbitter enn vanlig i slike bøker, men med desto flere heroiske ingeniører. Hun bruker figurene i bøkene for å fremme filosofiske ideer om en løssluppen megakapitalisme, og at det moralsk riktige er å handle ut fra egeninteresse. Som hun pleide å si – egoisme er en dyd![2]

I «De som beveger verden» – som da har gjort så enormt inntrykk på mange av de som i dag styrer landet vårt – males det ut om vanskjebnen til geniale individer som hindres av samfunnets tyngende kollektivisme. I boka forteller hun historien om en framtid der de legger ned sitt arbeid og forsvinner. [3] Bare en mystisk beskjed blir etterlatt – «Hvem er John Galt?». På markeringer i regi av de amerikanske Tea Party-aktivistene, bæres ofte plakater med nettopp dette spørsmålet.

Amagasin_mandag_hvit 3

I Rands romaner er det enkelt å skjønne hvem som er gode og hvem som er onde. Alle skurkene – snylterne – er lubne, svette og med hårfester på vei krypende oppover, samt med dobbelthaker og slappe muskler. Hennes velbemidlede helter er derimot i besittelse av sterke haker, firskårne trekk med øyne som blek blå is og askeblondt hår. Hun gjør det også lett for leseren gjennom at alle karakterene konsekvent er tegnet i svart/hvitt. Enten gjennomførte gode kapitalister som alltid har rett, eller deres motstykke, de degenererte slappfiskene som alltid tar feil. Dermed er det enkelt å skjønne når det er forfatterens stemme som forkynner det glade evangelium.

Alle former for fagforening var hun sterkt imot.

I en del av romanen treffer den usannsynlig vakre Dagny Taggart – direktør for et digert jernbaneselskap – en person som beskriver en fabrikk som styres i fellesskap av de som jobber der. Inntektene deles likt, allmøter er det styrende organet og arbeiderne har hensynet til hverandre som bærende prinsipp. Dette utløser et voldsomt raseri hos Dagny – hun blir stående stille og skjelver bokstavelig talt av sinne. I boka heter det «Dagny hørte en kald stemme i sitt indre: Husk dette. Det er ikke ofte man møter ren ondskap – se på den, husk den. En dag skal du kalle det ved dens rette navn.»[4]

alt

Rand oppfattet ethvert uttrykk for sosialt engasjement som skritt på veien mot den sovjetkommunismen hun hadde reist fra. Måten staten hadde tatt fra faren bedriften hans på, gjorde henne til en lidenskapelig forsvarer av eiendomsretten. At det fantes samfunn med mer sympatiske og vellykkede versjoner av offentlig engasjement – for eksempel de nordiske sosialdemokratier – var fjernt for henne. Hun mente allerede i 1959 at de vestlige land er ”på vei mot en katastrofe, inntil, eller om ikke alle disse velferdsstatsideene blir reversert og avvist. Det er nettopp på grunn av disse ideene at verden er på vei mot katastrofe. Fordi vi er nå på vei mot en fullstendig kollektivisme, eller sosialisme, der alle er hverandres slaver.” [5] Alle former for fagforening var hun sterkt imot.

Heltene har lite til overs for alle forsøk på å regulere deres virketrang. Når Dagny Taggart – den visjonære jernbanedronningen – møter på rødt lys på sin vei, beordrer hun togpersonalet til å dundre på. Skinnegangen er lagd av en genial legering, lagd av en annen av de geniale heltene, selvsagt. At metallet ikke er testet, bryr hun seg ikke om. Hun bestikker og truer politikere og sikkerhetsmyndigheter og dundrer gjennom tett befolkede områder. Hun føler på seg at dette vil gå bra – og det får holde.

Ingen virkemidler er for kraftige hos Ayn Rand.

Et av de viktigste elementene i «De som beveger verden», handler om kampen mot en lov som kalles Equalization of Opportunity Bill, der store monopolselskaper blir pålagt å splitte seg opp i flere deler, slik både olje- og teleselskaper er blitt i USA tidligere. Dette onde anslaget mot monopolkapitalismen er planlagt gjennomført av bokens skurker ved hjelp av skumle metoder som valg, avstemminger og demokrati. Den blir vedtatt av et flertall i kongressen, uten at Rand antyder at det foregår på annet enn ordinær måte. Men siden det vil tvinge milliardærer til å bryte opp selskapene sine, kan det ikke være annet enn sosialistisk misunnelse som er drivkraften.

En av Rands helter, derimot, Dagny Taggarts forfader Nathaniel Taggart, stoppet i sin tid et lovforslag gjennom å ta livet av en politiker, og kastet en annen fra tredje etasje fordi han ble tilbudt et lån. I bokens univers er dette nobelt og heroisk. Oljebaronen Ellis Wyatt – en annen helt – ble pålagt reguleringer rundt oljefeltene sine. Han reagerte ved å sprenge dem i luften på ren trass– slik Saddam Hussein gjorde i den første Gulfkrigen. I den virkelige verden førte dette til at et tykt lag av svart, giftig røyk la seg kvelende over Midtøsten og forgiftet luft, land og vann i uker og måneder. Men ingen virkemidler er for kraftige hos Ayn Rand, når man skal ramme et samfunn som har begått den store synd å blande seg inn i de rikes rett til å tjene penger som de vil.

I hennes verden er voldelig sjalusi romantisk og overgrep sexy.

Mange har pekt på sexskildringene for å forklare deler av romanens popularitet. Her er Rand også blitt trukket fram som en av inspirasjonskildene til intet mindre enn de siste års S&M suksess «50 Shades of Grey». Heltinnen Dagnys første elsker – gruvearvingen Francisco d’Anconia – behandler henne som en eiendel. Han sleper henne rundt etter armen, og tar ikke fem øre for å fike til henne når hun sier ting han ikke liker. Første gang de ligger sammen, spør han ikke om hennes samtykke, men kaster henne ned og gjør som han vil. «Hun visste at redsel var nytteløst, at han kunne gjøre hva han ville, at avgjørelsen var hans.»

Senere har Dagny et forhold til Hank Rearden (som er gift med en annen). Morgenen etter deres første natt sammen, gjør Hank det klart at hun i hans øyne ikke er bedre enn en hore. Så snart de innleder et forhold forlanger han å få vite hvor mange menn hun har ligget med, og hvem de var. Når hun ikke svarer, prøver han å tvinge det ut av henne med makt. Dette er ikke ment å sette Rands helter i et dårlig lys. I hennes verden er voldelig sjalusi romantisk og overgrep sexy. Hun mente at kvinner er ment å være menn underlegne – faktisk har hun sagt at «det mest feminine av alt er å se ut som man er i lenker». Et forhold der kvinnen er dominerende var «metafysisk upassende».

Et annet budskap i boken er at det ikke finnes noen grenser for menneskets utnytting av naturressurser. Det vil alltid finnes nytt land å erobre, trær å hugge, kull å utvinne og så videre. Miljøreguleringer er, på samme måte som sikkerhetsforskrifter, bare nok en måte for offentlige byråkrater å stikke kjepper i hjulene for driftige kapitalister. Her aner vi bakgrunnen for den sterke uviljen hos for eksempel Sylvi Listhaug mot å godta vitenskapelige data om menneskeskapte klimaendringer. Ny teknologi – oppfunnet av en av ingeniørheltene – gjør at man kan utvinne «ubegrensede mengder» med olje. At det finnes begrensede mengder natur og ressurser, er ikke noe tema. Forurensning er heller ikke noe problem – tvert imot, hun beskriver hvordan New York er svøpt i «hellig ild» fra fabrikkpiper og smelteovner fra tungindustrien.

Boken slutter forutsigbart nok med at folket angrer seg.

I en særlig symboltung scene er Dagny og Hank på kjøretur gjennom Wisconsins bølgende åser og skoger. Motorveien de kjører på er det eneste menneskeskapte de kan se: «Havet av busker, lyng og trær rullet sakte forbi, med skumtopper av gult og oransje, med noen få røde flekker innimellom, og grønne dammer på flatene, under en ren, blå himmel. «Det jeg skulle likt å se her nå», sa Rearden, «er en reklameplakat». Det er naturskildringen sin, det.

I bokas dystopiske framtidsvisjon har USA bukket under for økende reguleringer og statlig kontroll, som har undergravet profittmotivet. Når bedriftsledere og andre sentrale personer forsvinner en etter en, står samfunnet på randen av kollaps. I bokas siste del stiger den mystiske anføreren John Galt fram, og holder en tale om behovet for et samfunn bygget på individuelle prestasjoner og opplyst egeninteresse. Talen er lang, den gikk over hele 70 sider i bokas førsteutgave, og ville tatt mange timer å framføre. Boken slutter forutsigbart nok med at folket angrer seg. De skulle aldri ha lagt hindringer i veien for de sexy entreprenørenes arbeid.

Ikke overraskende har Frp et tett samarbeid med disse miljøene.

Mens Ayn Rand levde oppstod det en kultliknende krets rundt henne, som ironisk nok kalte seg selv «Kollektivet». Mange av de som var innom der, ble senere svært mektige, som USAs mangeårige sentralbanksjef Alan Greenspan. Hans tro på at markedet ikke skulle reguleres, tok han med seg, og det var en avgjørende årsak til sammenbruddet i de amerikanske finansinstitusjonene. Det utløste den globale finanskrisen vi fremdeles sliter med virkningene av.

I Kollektivet administrerte Rand også timeplanen for ektemenn og unge elskere. Flere av de mest innflytelsesrike tenketankene på høyresiden, som Ayn Rand Institute og Cato Institute, er grunnlagt av tidlige følgere fra denne kretsen. Ikke overraskende har Fremskrittspartiet et tett samarbeid med disse miljøene – de er «Sivs hjelpere», som Aftenposten kaller det.

Ultrakonservative republikanere som Paul Ryan, Glenn Beck og Rand Paul er ivrige tilhengere. Senator Ted Cruz, som for tiden er en av de mest aktuelle republikanske presidentkandidatene, brukte deler av sitt innlegg mot Obamas helsereform til å anbefale nettopp Atlas Shrugged – «om du ikke har lest den, gå øyeblikkelig ut og kjøp et eksemplar», sa han.

Kapitalistene framstilles som nietzscheanske superhelter.

I boka «Troen på markedet» framholder Håvard Friis Nilsen at Ayn Rand på mange måter er nyliberalismens viktigste ideolog. Mens andre premissleverandører som Adam Smith, Friedrich Hayek eller Ludwig von Mises brukes som symboler for denne retningen, blir de sannsynligvis knapt lest utenfor akademia. Ayn Rand blir derimot kontinuerlig lest av et stort publikum. Bøkene inneholder alle de elementer som ligger i kjernen av nyliberalismen, motsetningen mellom individet og staten (eller generelt mellom enkeltmennesket og fellesskapet), troen på forretningsmannen og næringslivet som grunnlag, forutsetning og målestokk for alle sosiale relasjoner.

Kapitalistene framstilles som nietzscheanske superhelter – ikke rart det masserer egoet og blir populært i de kretser. Ayn Rands forfatterskap gir uttrykk for en elitær liberalisme tilpasset et massepublikum, som om det skulle vært gjort av en Steven Spielberg eller Walt Disney. Passende nok er et sitat fra en av hennes romaner hugget i stein i nettopp Disneyworld. [6]

Mye i høyresidens praktiske politikk, der de rikeste skal bli enda rikere, blir lettere å forstå ved å se nærmere på Ayn Rand. Det er en ekstrem ideologi som forfektes i hennes bøker og filosofi, et tankesett som står fjernt fra vår norske tradisjon. Her er vi vant til å se på hverandre som likemenn, og ikke på noen få som utvalgte supermenn og -kvinner. Det er ironisk at Sylvi Listhaug, som altså skal være ansvarlig for å lære innvandrere om norske verdier, selv omfavner holdninger som står så langt fra det beste i den norske folkesjela.

(Alle oversettelser er gjort av forfatteren)

AMagasin_mandag 2

Kilder:

[1] Gary Weiss «Ayn RandNation. The Hidden Struggle for America’s Soul»

[2] The virtue of self-interest: 1969

[3] Hentet fra Håvard Friis Nilsen (2011), «Ayn Rand», i Nilsen & Smedshaug (red): Troen på markedet, Oslo: Res Publica.

[4] Atlas shrugged, min oversetting, i likhet med de andre fra romanen.

[5] I et TV-intervju i 1959 med Mike Wallace fra CBS, gjengitt i Håvard Friis Nilsen (2011), «Ayn Rand», i Nilsen & Smedshaug (red): Troen på markedet, Oslo: Res Publica.

[6] Hentet fra Håvard Friis Nilsen (2011), «Ayn Rand», i Nilsen & Smedshaug (red): Troen på markedet, Oslo: Res Publica.


SYLVI LISTHAUG - PROFIL :

DAGSAVISEN av Hanne Mauno
Publisert 23. jan 2016 Sist oppdatert: 09:41, 30. jan 2016

alt

Sylvi Listhaug: Portvokteren
Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug er ikke den som gir ved dørene.

Hun setter seg i en sofa, som passende nok er like blå som Frps politikk, blå som himmelen en klar dag hjemme på Sunnmøre. På tavla over sofaen har noen skrevet en vennlig hilsen med tusj. «Velkommen!» står det. Men dette er nok ikke velkommen som i: «Velkommen, Syria» eller «Refugees Welcome to Norway». Men mer som i: «Velkommen til vår nyopprettede statsrådseksjon i Justisdepartementet i Nydalen, du ferske innvandrings- og integreringsminister».

– Ja, jeg vet det. Det står velkommen, sier Sylvi Listhaug og må le godt der i sofaen, mens Dagsavisens fotograf tar bilder av henne.

– Det sto der når jeg kom hit, gjorde det ikke det? spør hun en av sine medarbeidere i departementet, som nikker blidt tilbake.

– Det har nok stått der en måneds tid nå. Og jeg er visst fremdeles velkommen! Det er jo bra, da.

LES OGSÅ: Hadia Tajik – Det er unorsk, det er uønskelig, og rett og slett dårlig folkeskikk

Sylvi Listhaug må le igjen.

Til å være landets nye, strenge portvokter følger det i det hele tatt mye smil og latter med den 38 år gamle Sylvi Listhaug, som hele denne siste uka har vært i hardt politisk uvær på grunn av Norges utsendelser av asylsøkere til Russland. Det er smil, latter, lyst hår, klare meldinger på kjekk sunnmørsdialekt, velsittende draktjakker og kledelige skjerf i halsen. Frps antatte kronprinsesse framstår som atskillig lysere til sinns enn regjerende Frp-dronning Siv Jensen.

Men selv om humøret er bra, kan man vel ikke akkurat omtale Sylvi Listhaug som «godmodig», «lun», eller «rund i kantene». Hun er like tøff i retorikken som partilederen hennes var i pre-regjeringstiden, og denne uka har hun virkelig fått kjørt seg i sin nye rolle. Det har vært hasteinnkalling for å forklare seg overfor Stortinget, hissige TV-debatter med opposisjonen og støttepartiene KrF og Venstre, og en flom av kritikk fra humanitære organisasjoner og lokalmiljøet i Kirkenes. Kritikken ser likevel ikke ut til å ha rokket ved hennes faste overbevisning om at Norge gjorde rett i å stramme kraftig inn på innvandringspolitikken i høst, at hun regner Russland som et trygt land, og at utsendelsene over grensa på Storskog må fortsette. På spørsmål fra Dagsavisen om hvordan hun stiller seg etter denne ukens massive kritikk, sier hun:

– Det er når det stormer at man må stå fast. Da kan man ikke vingle.

Listhaug tiltrådte som landets første innvandrings- og integreringsminister like før jul, og i løpet av sine første uker har hun også rukket å besøke en syrisk flyktningleir i Tyrkia, samt kommet med utspill og uttrykk som fortsatt lever i debattene på nettet, og ellers i offentligheten. Som da hun snakket om flyktninger som blir «båret på gullstol», eller da hun kalte kirken for «gjennomsyra sosialistisk». I en TV-debatt med biskop Helga Byfuglien snakket Kirkens utvalgte lavmælt om kirkens tradisjon for barmhjertighet, og det å hjelpe folk i nød. Sylvi Listhaug kjørte resolutt over henne som en bulldoser med sine hardtslående, velkjente argumenter.

– Men mener du virkelig at kirken er «gjennomsyra sosialistisk»?

– Det var kanskje i et annet intervju jeg sa det. Men ja, jeg mener at de med sine uttalelser fjerner seg mer og mer fra mange av oss som er medlemmer der.

– Du syns biskopene blander seg for mye inn i politikken?

– Ja, jeg tror mange reagerer på det de sier. Så nå er jeg medlem i kirka på trass!

Igjen triller denne ertende Listhaug-latteren, før hun legger til:

– Dei skal ikkje bli kvitt meg!

Listhaug regner seg selv som troende kristen, og da hun under et intervju ble spurt om hva hun ville sagt dersom hennes eldste barn Signe en dag kom hjem og var blitt SV-er, svarte hun ganske riktig: «Gud forby!»

– Men så tok du deg inn igjen, og sa at «vi må jo selvsagt støtte henne» ...?

– Hahaha, ja, men det hadde vært et hardt slag. Det må jeg si! Da hadde noe gått alvorlig galt i barneoppdragelsen.

– Jeg har jo skjønt at «sosialist» fortsatt er et skjellsord i dine kretser ...?

– Ja, men det er jo det som er faren, vet du, med å ha barn, at dette kan jo gå motsatt vei!

– Begrepet «godhetstyrann» fra i fjor høst kommer nok til å bli hengende ved deg til evig tid. Fant du selv på det, eller hentet du det fra Ayn Rand eller en republikansk politiker i USA?

– Det var jeg som fant på det. Ikke har jeg så mye tid lenger til å følge med på amerikansk politikk, og det er mange år siden jeg har lest Ayn Rand. Og selv om jeg har lest noen gode romaner av Ayn Rand, betyr det ikke at jeg er enig i det hun sier i ett og alt, sier Listhaug.

– Men jeg satt altså i et familieselskap i høst. Der var det folk som stemte ulike partier, men som alle var bekymret for den økende flyktningstrømmen til Norge. Men ingen turte å si dette høyt i offentligheten, for ingen av dem hadde lyst til å bli stemplet som rasister og fæle mennesker. Da slo det ned i meg, dette ordet «godhetstyranni», sier Listhaug.

– Det forløste noe der ute. Aldri i mitt liv har jeg fått så mange positive tilbakemeldinger etter noe jeg har sagt. «Endelig en som tør si det!» sa mange. Jeg syns det ble en god diskusjon.

KOMMENTAR: Asyl-utblåsingen i Ap måtte komme (Arne Strand)

Listhaug ble ganske riktig hyllet av mange da hun introduerste sitt «godhetstyranni», men mange ble også tydelig såret, forbanna eller provosert over å bli kalt «godhetstyranner». Noe særlig de som jobber som frivillige, i Røde Kors, «Refugees Welcome to Norway» eller i andre organisasjoner, ga uttrykk for.

– Du som har fått ansvaret for å integrere de nye, du trenger jo virkelig å kunne samarbeide med nettopp disse frivillige «godhetstyrannene»?

– Jeg angrer ikke på at jeg brukte det ordet, og det vil alltid være noen som tolker ting i verste mening, men jeg har sagt mange ganger at jeg syns det er bra at folk stiller opp – at den jobben som de frivillige gjør er veldig bra. Vi ønsker også å hjelpe, vi ønsker til og med å hjelpe flere, men det mener vi at vi gjør best ved å hjelpe i nærområdene.

– Men «godhet» blir jo vanligvis sett på som noe positivt ...?

– Ja.

Listhaug nikker alvorlig.

– Men ingen har vel hørt om en «god tyrann»? Og er det galt å være god også nå?

– Jeg syns det er veldig bra at folk er gode, sier Listhaug.

– Jeg tror også at de fleste mennesker er gode. Men så er spørsmålet: Hvordan skal man være god? Skal man være god gjennom å hjelpe mange, eller bare noen få? Skal vi hjelpe noen få i Norge, eller mange i nærområdene? Jeg mener dette er et etisk spørsmål, og jeg mener vi skal hjelpe flest mulig, sier Listhaug, som på sin offentlige Facebook-side gjerne blir hyllet av folk som også er glade for å slippe å få for mange muslimer på døra. Flere gir også uttrykk for at de er redde for at Norge og norske verdier skal trues av «de andre», og at dersom det ikke hadde vært for «de andre» ville Norge utelukkende vært et harmonisk og trygt samfunn.

– Hva syns du egentlig om et multikulturelt samfunn?

– Det har med balanse å gjøre. Det vi ser nå, er at det kommer folk til Norge med et annet verdisyn. De har et annet syn på kvinner, likestilling, ytringsfrihet og de demokratiske idealene Norge har. Om det kommer veldig mange som mener andre ting enn det vi gjør, og vi ikke lykkes i å få dem til å bli en del av det som er vårt verdigrunnlag, så vil det utfordre oss. Derfor er det viktig at man tilpasser seg de verdiene vi har her, når man kommer til Norge. Hvis ikke bør man ikke komme hit. For her det likestilling, her aksepterer vi ikke at du kan ta deg til rette, overfalle eller voldta kvinner, og bedrive den slags overgrep. Det har vi sett i andre land, og det er utrolig viktig at vi ikke kommer dit, sier Listhaug, og viser til tidligere politiinspektør Hanne Kristin Rohde og hennes uttalelser om at innvandrere har vært overrepresentert i statistikken over overfallsvoldtekter.

Den nye innvandrings- og integreringsministeren er fremdeles fast i sin tro på at de syriske flyktningene best kan hjelpes «der de er». Altså helst i leire i land som Tyrkia, Libanon og Jordan.

– Det sies at du like gjerne kunne holdt deg hjemme, for du mener nøyaktig det samme som før du dro til denne flyktningleiren?

– Jeg mener det faktisk enda sterkere nå etter å ha vært der, etter å ha sett og truffet de menneskene det gjelder. Det er så mange der som ikke får det tilbudet de skal ha. Det at vi bruker så mye penger i Norge på å hjelpe noen få, det gjør at vi kan bruke mindre penger der nede. Det å hjelpe i nærområdene er det riktige svaret. Og hjelpe, det skal vi gjøre.

– Men er det ikke slik at «nærområdene» er sprengt til bristepunktet, og at Europa uansett må ta sin del av flyktningene?

– Altså, det avhenger jo av hva vi greier å gjøre for dem der. Det at vi greier å avlaste den lokale og nasjonale myndigheten vil ha mye å si. Om du bor et sted som er «på bristepunktet» vil det jo være attraktivt å reise til Europa. Så lenge du har penger til det da, og mange har jo ikke det. For å komme til Europa må du være i stand til å betale kyniske menneskesmuglere for å komme deg av gårde. Det var jo noe jeg fikk veldig tydelig beskrevet der nede, at disse menneskesmuglerne tjener milliarder, og at de ikke bryr seg om menneskeliv, bare penger.

– Men alle disse menneskene som av ulike grunner ikke finner et liv «der de er», de vil vel uansett komme til Europa, selv om vi hjelper i nærområdene?

– Ja, i kombinasjon med at det også kommer økonomiske emigranter som ønsker seg et bedre liv. I flyktningstrømmene ser vi det er mange som henger seg på. Det er ikke bare syrere som flykter fra krig, og folk fra krigsområder, men også folk fra fattige land. Jeg skjønner at de ønsker seg et bedre liv, men vi i Norge kan ikke hjelpe alle som har lyst på et bedre liv og en bedre økonomi. Derfor er det viktig at de vi hjelper er de som har størst beskyttelsesbehov, og at vi i størst mulig grad hjelper dem i nærområdene.

– Partiet ditt knytter store forventninger til deg på denne posten. Kjenner du litt på det?

– Det er klart det. Det er ikke noen lett oppgave jeg står overfor. Man vet at flyktningstrømmen til Europa antakelig blir enda større i år enn i fjor. Her er det fullt trøkk hele tida, og jeg ser allerede stor forskjell på arbeidsdagen her og den jeg hadde som statsråd i Landbruksdepartementet.

Om vi skulle få lyst til å «hjelpe» Sylvi Listhaug hjemme i hennes egne «nærområder», hvor ville det i så fall være? Jo, området rundt den lille bygda Sjøholt på Sunnmøre. Der vokste hun opp på gård, omgitt av dyr, sine foreldre og to små brødre. Tvillingbrødrene ble født da hun var tre år, og moren hennes fikk hendene fulle med dem, ved siden av alt gårdsarbeidet. Det ble derfor gjerne til at lille Sylvi var mye hos sin farmor som bodde like ved. Hun ble enke da Sylvi Listhaugs far bare var fem år gammel. Den dagen farmoren skulle begrave sin far, ble mannen hennes syk og falt død om i kirken.

– Dette skjedde i romjula, og farmor var alltid litt trist på den tida. Hun mistet både faren sin og mannen sin på samme tid. Hun satt alene igjen med tre små barn, forteller Listhaug.

Signe het farmoren, og det er ikke for ingenting at Listhaug kalte opp det første barnet sitt etter henne. Båndene mellom barnebarn og bestemor ble veldig varmt og sterkt, og helt fram til farmoren døde i 2000 holdt Listhaug seg på Sunnmøre slik at hun kunne hjelpe til med å ta seg av henne på hennes eldre dager.

Det var i farmors stue jenta begynte å se på Dagsrevyen og interessere seg for verden der ute. Det var farmor som hadde sansen for den gamle sosialpolitiske kjempen John Alvheim, og det var farmor som fulgte ham ut av KrF og videre inn i Frp. Sylvi Listhaug likte også Alvheim og hans dirrende engasjement for de eldre, og hun syns dessuten det var befriende å se daværende Frp-leder Carl I. Hagen «kalle en spade for en spade» på TV. Hun hadde også både USAs republikanske president Ronald Reagan og Storbritannias konservative statsminister Margaret Thatcher som politiske forbilder, selv om hun bare var barnet da de to hersket på 1980-tallet.

Sylvi Listhaug er født i 1977, samme år som hennes musikalske favoritt Elvis døde. Det vil si, det tok en stund før Listhaug fikk en musikalsk favoritt. Som ung var hun lite opptatt av musikk, men hun ble pent nødt til å bli det da hun traff mannen sin tidlig på 2000-tallet, en vestfoldgutt som i dag jobber i Frps sekretariat på Stortinget. De møttes da de kjempet innbitt mot hverandre for å vinne en konkurranse på et elitekurs i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU), og Listhaug forteller velvillig at det var hun som vant, mens han ble nummer to. Han er visst verdens største Elvis-fan, og familiens lykkeligste øyeblikk er antakelig når det endelig er sommerferie, og mor, far og to barn suser av sted i på highwayen i USA, med Elvis’ «An American Trilogy» på full styrke på bilanlegget: «Oh I wish I was in the land of cotton/Old things they are not forgotten ...»

Så mye har familien vært på ferie i USA at datteren på åtte en dag spurte: «Mamma, kan vi ikke snart dra til et annet land på ferie?» Hun og lillebroren på fem kaller bare Elvis – og countrymusikk for øvrig, som foreldrene også liker – for «Amerikamusikk».

– Altså, vi har vært veldig mye i USA, minst en gang i året, men vi har vært i andre land også, korrigerer mor Listhaug.

– Thailand, Tyrkia, Sør-Afrika, Spania ... Vi har virkelig drassa dem med verden rundt, sier Listhaug, som alltid drømte om å reise til USA da hun var barn. Det hadde ikke foreldrene råd til, men straks hun var konfirmert fikk hun penger nok selv til å dra av gårde til tanta si i California. På den tida var hun den kanskje mest engasjerte eleven i samfunnsfagtimene på Spjelkavik videregående skole.

– Jeg syns politikk var noe av det mest interessante på denne jord, mens de andre elevene kjedet seg skikkelig. Jeg diskuterte masse med læreren min, og vi to hadde det i alle fall artig!

– Var hun Frp-er eller «på den andre siden»?

– Hun var på «den andre siden», men jeg tror ikke hun var sosialist. Kanskje det var derfor jeg likte henne så godt, flirer Listhaug.

En av brødrene hennes hadde Frp-politikeren Lodve Solholm som lærer. Listhaug kjente at hun var mest enig med Frp, og sa til moren når hun skulle på foreldremøte: «Spør han Lodve om hvordan jeg kan melde meg inn». Slik ble hun nok et Frp-medlem bosatt i Frp-bastionen Sunnmøre, der den samme Solholm i 1987 gjorde et brakvalg med over 20 prosent i deres felles hjemkommune Ørskog. Listhaug tror ikke det er tilfeldig at nettopp Sunnmøre gir god grobunn for Frp-politikere.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Frp-politikken passer med mentaliteten der: Du må stå på. Hardt arbeid har aldri skada noen. Det er ingenting som kjem av seg sjøl ...

– Det virker som om yndlingsuttrykket ditt er: «Ting kommer ikke bare rekende på ei fjøl»?

Listhaug nikker, og forteller med stolthet om bestefaren sin på 81 år, som fortsatt jobber og kjører egen lastebil. Hennes to brødre jobber begge i oljenæringen, mens foreldrene ennå driver gården hjemme på Sjøholt.

Selv kan sunnmøringen Sylvi Listhaug se fram mot en vår med mye hardt arbeid i departementet i Oslo. Medietrykket på asyl- og flyktningsaker kommer nok fortsatt til å bli stort, og saken om utsendelsene til Russland i nord er på langt nær over. Før påske skal Stortinget også behandle «innstrammingspakken» som Listhaug la fram i romjula, og som er blitt stadig mer omstridt blant partiene. Etter det kommer regjeringens integreringsmelding, som også ventes å lage mye debatt. Listhaug skal håndtere alt dette, i samarbeid med statssekretær Jøran Kallmyr. De to møttes som FpU-ungdommer i hjemfylket, og mislikte hverandre umiddelbart. Lenge var de som hund og katt, før de begge havnet i Oslo-politikken, og der ble de pent nødt til å samarbeide tett i byrådet. Slik ble de venner.

– Og nå er vi som Knoll og Tott, hevder Listhaug, som er glad for å bli gjenforent med Kallmyr i Justisdepartementet.

– Våren ser ut til å bli tøff, men den blir vel enda tøffere om du fortsetter din harde retorikk i offentligheten? Det må da koste mye å være så krass?

Sylvi Listhaug nøler ikke et sekund, og sier i en saklig, blid tone:

– Altså, jeg tenker at jeg kommer til å snakke så folk forstår meg videre også. Det syns jeg er veldig viktig. Folk skal skjønne hva jeg sier, og jeg skal også tørre å sette ord på det folk føler. Mange sier til meg at de er glade for at jeg sier ting rett ut, og ikke er enda en av disse politikerne som driver med tåketale. Det kommer jeg til å fortsette med, og jeg kommer ikke til å la meg skremme til taushet.


RETT eller GALT ?


Commentary:

Administrator
HUMAN SYNTHESIS


ORIGINS OF ILUMINATI

THE OTIUM POST

THE OTIUM GUARD

HUMAN SYNTHESIS

NORGE UT AV EU - EØS/SCHENGEN